I de fleste tilfeller er det forholdvis enkelt å forklare hvorfor man liker et spill. Man kan bryte det ned i enkeltdeler, og si hva som fungerer og hva som ikke gjør det.
Det kan være spillmekanikkene utviklerne har laget som fungerer bra, både for seg selv og som en pakke. Kampsystem, figurutvikling eller gåter er alle ting som kan være med å bære et spill, og som helt klart er med å påvirke om noe er bra eller dårlig. Den visuelle stilen har mye å si, og om spillet teknisk fungerer uten problemer.
Så finnes det noen spill som ikke kan brytes ned på denne måten, men som må sees på og oppleves som en total pakke. Limbo, det forrige spillet til Playdead var av denne typen spill.
Det er også Inside.
Dystert og mørkt
Også denne gangen har utviklerne valgt å gå for en nesten utelukkende monokrom visuell stil. Det finnes små drypp av farger her og der i løpet av spillet, men det er i all hovedsak sort, hvitt og gråtoner som dominerer.
Det er allikevel utrolig effektfullt, og i likhet med forgjengeren Limbo er dette et spill du umiddlebart kjenner igjen – og til tross for lite farger er den visuelle stilen og grafikken i Inside fantastisk bra. Måten utviklerne utnytter seg av kontraster og lyssetting er imponerende, og i løpet av spillets drøye fire timer kunne jeg tatt skjermbilder nesten konstant. Alle plasser man beveger seg igjennom, og alle de ulike scenene som utfolder seg på skjermen er nesten som malerier, der hver og en er nydelige.
I tillegg til dette har jeg sjeldent spilt et spill som har formidlet størrelse og skala på en like god måte som Inside. Fra trange ganger til enorme, åpne plasser skildres på en imponerende måte. De gjør noen smarte perspektivendringer underveis, og har tatt i bruk en kameraføring som gjør at områdene i spillet føles varierte, både i størrelse og visuelt. Utviklerne greier å formidle en dybdefølelse selv om spillet i bunn og grunn er todimensjonalt.
Inside forteller ikke en historie på samme måte som andre spill. Det finnes ikke dialog, og det er heller ingen tekst som forteller hva som skjer. Starten på spillet gir en god indikasjon på hva du har i vente. Med store bokstaver står det Inside på skjermen i rød tekst. I bakgrunnen ser du en skog. Når du trykker på en knapp kommer en gutt til syne fra venstre side på skjermen, og du setter i gang. Ingen presentasjon, ingen menyer. Minimalistisk, og rett til poenget.
To dimensjoner
Gutten beveger seg todimensjonalt i hele spillet. Han kan hoppe, og han kan holde fast og dra i ting.
I starten er gåtene veldig enkle. Det kan være at du må finne en kasse, og dra den til en kant som er litt for høy slik at du når opp ved å stå på kassa. Etter hvert presenteres det nye elementer som kompliserer gåtene, men aldri på en slik måte at de føles for vanskelige.
Du skal for eksempel styre menneskelignende kropper og få de til å gjøre oppgaver for deg som åpner veien videre. Sammenlignet med Limbo er gåtene litt enklere å forstå i Inside, og hakket lettere. Det hadde ikke gjort noe med litt mer utfordring, men samtidig har de balansert det på en slik måte at spillet nesten aldri mister driven fremover. I løpet av de fire-fem timene spillet varer, er det kun ett lite trått parti. Her skjer det ikke så mye nytt, og et par av gåtene i disse områdene er ikke fullt så gode. Utover dette skyves man alltid videre i universet Playdead har skapt.
Det er områdene man beveger seg gjennom, og hva som utspiller seg i bakgrunnen som forteller historien og skaper stemningen i Inside. Og det er nettopp stemningen i spillet som griper tak i deg og aldri slipper taket. Jeg satt hele tiden med en litt uggen følelse i magen underveis, og det er ikke fordi spillet på noen som helst måte er dårlig.
Det som skjer på skjermen, den dystre visuelle stilen og et nydelig lydspor skaper en ubehagelig og guffen stemning fra første sekund. Det er aldri pompøst eller overdrevet, men samtidig utrolig kraftfullt. Flere ganger ble jeg sittende og måpe i beundring over håndverket som utspilte seg på skjermen, både visuelt og over hvordan gåtene og områdene hevet og senket intensiteten og spenningen på en mesterlig måte.
Konklusjon
Det er ikke mange ganger jeg blir sittende og stirre ut i luften etter et spill er over. Hodet var tomt, men samtidig fylt med spørsmål. Jeg kan nevne en liten håndfull med spill som har gitt meg noe av den samme opplevelsen som Inside, og forgjengeren Limbo er et av de.
Limbo er et av mine absolutte favorittspill, og jeg var redd at mine egne, skyhøye forventninger til Inside ikke skulle bli innfridd. Det ble de til gangs, og Playdead har greid å lage et fantastisk spill nok en gang.
Og det har ingenting å gjøre med at de har strømlinjeformet gåtene i spillet, eller at grafikken kanskje er enda bedre i Inside. Spillets enkeltdeler står bra alene, men det er den totale pakken, og hvordan de ulike delene kompletterer hverandre som gjør Inside til en unik opplevelse.
De har greid å skape et ubehagelig, spennende og mystisk spill som, selv med veldig minimalistiske virkemidler, forteller enormt mye.
Inside er en spillopplevelse jeg anbefaler alle å gi en sjanse.
Ønsker du å prøve andre utmerkede stemningsfulle spill? The Witness trollbandt oss tidligere i år, mens SOMA trakk oss inn med de mørkeste grøss.
