Civilization-serien har i årevis holdt et nært monopol på den historiske 4X—strategisjangeren. Da storspill nummer seks i serien kom for snart seks år siden, kunne vi melde at det var mye bra med spillet, men at det manglet på inspirasjonen.
Etter flere år med venting kommer nå Humankind, et spill laget av skaperne bak Endless Space og Endless Legend. Humankind er for mange ventet å være Civilizations arvtager, men klarer nykommeren å hamle opp med et av spillverdens største hegemoner?
Gjenkjennelig og annerledes på de beste måtene
Man blir ikke akkurat sjokkert over hvor annerledes Humankind er sammenlignet med alt annet første gang man fyrer opp spillet. Ikke bare er den visuelle stilen myk og fargerik, i relativt lik stil som Civilization VI selv, men landskapene, byggene, soldatene og havene er nærmest som nyst ut av sistnevnte. Det samme gjelder de andre aspektene, som hvordan man flytter troppene sine, hvordan man reiser bygninger og har monopol på visse underverker, og hvordan man sanker poeng for å tilegne seg nye politiske eller religiøse fremskritt. Sånn sett er Humankind ganske enkelt å komme inn i hvis man allerede er en dreven strategispiller, men ikke tro at dét var det.
Humankind fremstår nemlig som et Civilization skapt i et parallelt univers, der fundamentet er nokså likt mens detaljene spriker. For der grafikken i Civilization VI er litt for fargerik og barnevennlig for min del, er den mye mer spiselig og kunstnerisk i Humankind. Mens Civilization lar oss sende små grupper med soldater mot andre små grupper, skjer det samme i Humankind, men i sistnevnte kan man kombinere tropper for å skape små armeer, kjempe mot andre armeer, og flytte dem rundt i et turbasert kampsystem som kan vare over flere runder. Den lille endringen gjør ikke kampene noe spesielt mer filmatiske, men i det minste får vi et påfyll med taktikk som gjør kampscenene til et lite spill i seg selv. Dette er endringene som kanskje virker små, men som tilsammen utgjør en stor forskjell.
En helt fantastisk kul start
Kanskje det mest revolusjonerende ved Humankind er måten det tilnærmer seg fraksjoner og kulturer på. For der man i nærmest alle andre strategispill velger seg ut en kultur eller nasjon ved start, begynner man i Humankind som en samfunnsløs stamme. I begynnelsen gjør du ikke mye annet enn å sanke mat og andre primitive ting, men så snart du har tilegnet deg nok æra-stjerner ved å oppnå visse prestasjoner, får du snart velge deg ut én av rundt ti unike kulturer. Dette skjer hver eneste gang du har oppnådd nok æra-stjerner i hver tidsperiode, og selv om Humankind på lik linje med Civilization benytter seg av årstall og navn som «antikken», «middelalder» og «tidlig moderne tid», avhenger din kulturelle progresjon av om du har sanket nok stjerner (prestasjoner).
Men – og dette er et stort men – du kan ikke bare bestemme deg for når du kan tenke deg å hoppe frem i tid (så lenge du har oppnådd målene), men det er også helt opp til deg om du vil fortsette som den kulturen du begynte som, eller om du ønsker å transformeres til en kultur som tilhører tidsperioden du har ankommet. Slik kan du gå fra å styre de gamle fønikerne, til romerne, romerne igjen (men som Bysants), Italia, osv. Eller hva å gå fra gamle Egypt til Carthago, goterne, Venezia og Japan? Valget er helt opp til deg, så lenge du får førstevalget ditt selvfølgelig – hvert kulturvalg utelukker alle de andre i tidsperioden, og bare én fraksjon får være en bestemt kultur om gangen.
Kulturen du spiller som vil til enhver tid tilby unike variabler knyttet til ressurs-inntjening, men også helt egne enheter og bygninger som tilhørte kulturen historisk. Hele systemet er rett og slett fantastisk, og er kanskje den mest spennende tilnærmingen til fraksjonssystemet i noe 4X-spill jeg har sett.
Det hele løftes til hundre når vi ser hvor vakre kunstverkene i spillet er. Alt av bygninger, enheter, kulturer og hendelser kommer med egne håndmalte illustrasjoner, noe som gjør at brukergrensesnittet – til tross for at delvis gjennomsiktige firkanter ikke er så stemningsrike – blir en av de viktigste delene av spillet. Jeg elsker hver gang jeg får velge kultur og får se hvordan de er blitt portrettert, og det samme gjelder for det vakre teknologitreet eller hver eneste bygningsillustrasjon.
En helt annen skala
Det er alltid noe spesielt ved å se riket sitt bre seg utover landskapet, være det gjennom farger eller byveksling. Dette fenomenet gjelder også for Humankind. Her brer byene dine seg bokstavelig talt utover landskapet jo mer du bygger og utvikler, med andre ord i samme stil som Civilization. Der Humankind likevel gjør en bedre jobb er når det kommer til å leke med skala. Verdenskartet er nemlig tegnet på en slik måte at store sletter, klipper og høyder kommer mye tydeligere frem enn i Civilization; der det i sistnevnte ofte kan føles trangt, er landskapet i Humankind langstrakt og vakkert, og det føles så mye bedre å ha ekstra mye plass å leke seg på. Dette gjør blant annet at den litt stiliserte grafikken fungerer bedre enn i andre spill, fordi fundamentet og måten verden er tegnet på på sin side er så mye mer realistisk.
Denne filosofien om å gjøre ting litt mer jordnært og litt mer komplekst enn det vi har sett fra hovedkonkurrenten gjennomsyrer Humankind, og er rett og slett det som gjør det så spennende. For her får vi nemlig også semi-tilfeldige hendelser som får innflytelse på riket ditt, men hvor du gjennom egne valg kan styre i hvilken retning samfunnet ditt går i. Hvert slikt valg drar samfunnet ditt i retning mer eller mindre religiøst, mer eller mindre åpent, og mer eller mindre autoritært. Ikke bare er dette en kul rollespill-mekanisme, men ditt samfunn vil også stå i kontrast til andre samfunn, og verdiene ditt samfunn sverger til bestemmer blant annet hva slags forhold du kommer til å ha til naboene dine.
Du finner selvfølgelig de andre vanlige gjerningsmekanisme i Humankind; teknologitreet, de politiske fremskrittene og de religiøse aspektene. Som i andre strategispill finnes det ressurser som tilsvarer hver av disse mekanismene, og hvor mange du tilegner deg av disse per runde avhenger av hvilke bygninger du eier eller hva du finner på din vei.
Den viktigste ressursen i spillet er nok imidlertid innflytelses-ressursen, som kreves når du vil grunnlegge nye byer eller velge i hvilken retning samfunnet ditt skal gå i gjennom lovskrivning. Apropos by-grunnlegging: her praktisk talt revolusjonerer Humankind hvordan man går frem. Der man i Civilization bare kan opprette nye byer ved å utplassere egne bosettere, kan hvilken som helst enhet i Humankind opprette en utpost som senere kan oppgraderes til byer gjennom innflytelsespoeng. Hvis man ikke vil ha en helt ny by, kan man la utposten forbli en utpost, men «linke» den til en allerede etablert by, slik at området til den opprinnelige byen utvider seg. Dette er helt fantastisk, og er en måte å utvide territoriet sitt på uten at ting går helt av skaftet eller at man føler seg strandet.
Noen skavanker
Humankind innoverer på de fleste områder, men holder seg litt for tett til de ordinære spillereglene 4X-sjangeren har holdt seg til i alle år. Diplomatiet er ikke allverden å skryte av selv om den fremstår som noe mer komplekst enn i Civilization. Her endrer nemlig valgmulighetene man har avhengig om man er i alliert med naboen eller ikke, slik at mens «ordinære» forhold kan inngå handelsavtaler, kan allierte faktisk inngå tollunioner. Det er tøft, men jeg skulle ønske at selve handelsforholdet, varene som ble byttet og hvordan det påvirket økonomien ble utformet på en mer kompleks og realistisk måte.
Jeg synes i tillegg det er rart hvor restriktiv fredsavtalene er. I det hele tatt kjemper man frem til motstanderen har mistet folkets støtte til å fortsette krigen, men det er alt for bokstavelig gjort. Krigen slutter nemlig når motstanderen har gitt seg, og selv om du har lyst til å fortsette, får du ikke lov. Dette betyr at du ikke har mulighet til å ta over flere byer enn du kanskje allerede har okkupert, som rett og slett virker altfor korttenkt.
Samtidig har jeg opplevd en del feil knyttet til knapper som ikke funker, som ikke nødvendigvis er spillødeleggende, men som definitivt ødelegger stemningen.
I tillegg skulle jeg ønske at bygningene – som ellers fungerer bra – hadde vært mer fremtredende i verden. Det er nemlig utrolig mye man kan finne på å bygge i Humankind, men bare distriktene og underverkene gjør seg tydelige på verdenskartet. Jeg savner å se akveduktene strekke seg over byen min, eller vannmøllene, smedene, vakttårnene, eller alle de andre mindre byggverkene som vi har mulighet til å reise. Ikke bare er det trist at de ikke er tilstede, men det kan også gjøre det noe uoversiktlig å vite hva man har bygget, eller hva man burde bygge neste gang.
Og helt til slutt, det at arkitekturen på byen din endrer seg med kulturen du spiller som er noe jeg elsker, men dessverre forblir «slottet» eller hovedsetet ditt seende ut som det alltid har gjort. Det synes jeg er rart, og jeg synes i det minste man burde hatt mulighet til å bygge et nytt hovedsete hvis man gikk fra å være føniker til romer. Kanskje kunne det «gamle» slottet til og med blitt omgjort til en slags «kulturarv»-bygning som ga prestisje eller lignende. Uansett – spiller jeg som romer vil jeg selvsagt helst bygge og se på et romersk palass.
Konklusjon
Hvis hvert innslag i Civilization-serien kan omtales som en evolusjon, kan Humankind rett og slett kalles en revolusjon. Ikke nødvendigvis fordi det er så annerledes, men heller fordi det på visse sentrale områder tør å tenke nytt. Den fantastiske kultur-utviklingsmekanismen er det lett å bli glad i, og det samme kan sies om de fremragende illustrasjonene, det nokså stilige brukergrensesnittet, det store, åpne verdenskartet og selve måten man utvider imperiet sitt på.
Selv måten man kriger på er blitt gjort mer opp til spilleren, selv om man alltids kan klikke «automatiser» hvis man ikke skulle orke å mikroadministrere soldatene sine. Spillet er rett og slett mer komplekst uten å være vanskelig å lære, og har funnet en fin balanse mellom et tradisjonelt 4X-spill og et som tydeligvis har tatt inspirasjon fra dypere serier som blant annet de som tilhører Paradox-spillene. I tillegg er musikken for det meste vakker, noe varierende, men tidvis helt magisk, og endrer seg avhengig av tidsperioden du befinner deg i og kulturen du spiller som.
Ikke forvent noe storstrategi med historisk dype mekanismer, men gled deg heller til en opplevelse som har tatt noe kjent og kjært, og gjort det litt mer moderne, litt mer vakkert, litt mer spennende og nytt, og skapt et svært sterkt fundament for en serie jeg håper lykkes og vokser med tiden. Humankind har så vidt bare begynt, men er allerede mer innovativ og nyskapende enn bautaen som har okkupert tronen i tiår.
