Det første Hotline Miami viste hvordan ekstremt grov vold både kan hylles og kritiseres i en dataspillkontekst. Som en navnløs massemorder skulle du slakte deg gjennom utallige navnløse mennesker på overdrevet og blodig vis mens durende synthpop dundret ut av høyttalerne dine. Det var en hyllest til 80-tallsnostalgien, en hypnotisk narkorus av et spill som gjorde meg kåt og kvalm på samme tid.
Oppfølgeren fortsetter i de samme baner, og føles som å tråkke gjennom en ekstra kjip episode av TV-serien Miami Vice, filtrert gjennom uendelige striper kokain. Når den svenske duoen i Dennaton Games kjører på for fullt er Hotline Miami 2: Wrong Number en skremmende vanedannende affære.
Som en ekkel rus
Konseptet er såre enkelt: som en maskekledd person skal du trampe selvsikkert inn i et bygg og ta livet av alle som befinner seg der. For hver person du knerter blir du tildelt poeng og du kan ikke gå videre før alle er døde. Antallet poeng du får avhenger av hvilke våpen du bruker og hvor kreativ og fleksibel du er når du iverksetter drapsbølgen din. Maskene gir deg unike evner som kan hjelpe eller hindre blodorgien din. Hvordan du går fram ellers er fullstendig opp til deg.
Blodspruten står veggimellom idet du begynner å slakte deg i vei gjennom titalls anonyme mennesker utstyrt med våpen av ymse slag. Lemmer knekkes, hoder røskes av, øyne stikkes ut og overkropper blir delt i to på overdrevent vis. Den pikselerte grafikken og durende musikken dekker hele sulamitten i en drømmeaktig tåke som visker ut skillet mellom virkelighet og fantasi.
Det er som en rus. Jeg kjenner den dundrende elektronikaen sitre i kroppen mens jeg skyter og slår meg gjennom hvert oppdrag. Døden er en stadig følgesvenn, både for meg og mine motstandere. Vi tåler omtrent like mye som vått dopapir, og eksploderer som piñataer stappet med sprengstoff hvis vi blir skutt eller slått.
Kollaps
Jeg dør. Ofte. For hver gang jeg dør må jeg starte på nytt, og frustrasjonen bare øker. Det gjør også forståelsen av spillet og bevegelsene til de jeg skal hamle opp med. Som i et parti sjakk tenker jeg flere skritt framover og vet nøyaktig hva jeg skal gjøre. Førstemann faller av et jernrør i fjeset, mens makkeren hans får en kniv i halsen. De to gutta armert med halger i neste rom får en dør i fjeset, som sender dem i bakken. Hver av dem får et spark i hodet for sikkerhets skyld.
Å ta menneskeslakten på alvor virker til å begynne med fullstendig latterlig. Alt er så overdrevet og stilisert at fantasien tar overhånd. De er bare piksler på en skjerm, tegnet av en datagrafiker og gitt oppførsel av en programmerer. Men så, når oppdraget er utført, må jeg vandre gjennom tomme rom og korridorer proppfulle av døde, lemlestede kropper. Gulvet er dekket av blod og restene av forkastede våpen jeg ikke trengte lenger.
Rusen er over, Musikken har stanset. Euforien er vekk, erstattet av en dysforisk kvalme som brer seg fra mellomgulvet. Konsekvensen av det siste kvarteret stirrer meg rett i fjeset. Samtidig kjenner jeg også at jeg vil ha mer. Jeg går ut av bygget, poengene mine telles opp, og jeg klikker med videre til neste oppdrag.
Frustrasjonen brer seg
De tidlige oppdragene er bare en ørliten smakebit på hva som venter deg i Hotline Miami 2. Det tar ikke lang tid før du dreper deg gjennom flere etasjer av tungt bevæpnede fyrer som er fast bestemt på å gjøre deg til kjøttfarse på kortest mulig tid. Det er noen ganger skremmende avhengighetsskapende, men også slitsomt og frustrerende når alt kommer til stykket.
Variasjonen fra oppdrag til oppdrag føles ikke spesielt stor, selv om du kan benytte deg av ulike våpen, ferdigheter og masker. Maskeutvalget er ganske skralt, det samme gjelder våpnene. Jernrør, balltrær og kniver av ymse slag til nærkamp, pistoler, hagler og geværer når du må skyte noen. Det oppfordres til nærkampvåpen, da disse gir deg flest poeng, men noen ganger er du tvunget til å la kulene fly.
Folka med skytevåpen gjør sitt ypperste for å plassere ei kule i skrotten din, og kan som regel se deg lenge før du kan se dem. Når det ikke skal mer enn ei kule til for å tvinge deg til å starte på nytt blir spillet utrolig slitsomt. Plutselig hadde jeg brukt tre kvarter på ett enkelt oppdrag, og var til slutt så irritert at jeg måtte gå vekk fra datamaskinen i en times tid før jeg kunne fortsette.
Jeg har ingenting imot høy vanskelighetsgrad i spill, gitt at det føles balansert og rettferdig. Det føles som om spillet stadig jobber mot meg framfor med meg. Det samme gjelder spillets lengde, som strengt tatt er litt for lang. Selv om hovedhistorien er interessant nok, og bidrar til å fordype universet etablert i det første spillet, blir det litt for slitsomt og ensformig i lengden. Tjuefem kapitler blir for mye når fremdriften forsvinner et sted rundt kapittel femten.
Konklusjon
Det begynner bra i Hotline Miami 2: Wrong Number. Den estetiske utformingen er herlig. Lydsporet rokker meg inn i en drømmeaktig transe som kun brytes når oppdraget er fullført. Jeg utsettes for en voldsforherligende og -fordømmende syretripp tungt inspirert av 1980-tallet som får meg til å skamme meg over hva jeg nettopp har gjort. Mekanikken sitter som et skudd, gitt at du bruker mus og tastatur, og de første par timene jager jeg stadig etter neste bølgetopp i et hav av rusaktige opplevelser.
Så kommer nedturen og abstinenssyndromene. Det føles stadig som om spillet arbeider mot meg og forsøker å skape en så frustrerende opplevelse som overhodet mulig. Håndlangere skyter mot meg med milimeterpresisjon og setter ei kule i panna mi lenge før jeg får øye på dem. Jo lenger ut jeg kommer, jo mer slitsomt blir det. Lyset i enden av tunnelen kom først etter mange timer med frustrasjon og bannskap.
Er du ute etter en helsprø, neonfarget, bloddunkende spillopplevelse er Hotline Miami 2 absolutt å anbefale. Likte du det første spillet er oppfølgeren mer av det samme, men med en dypere historie. Vær likevel obs på at spill nummer to sliter med de samme problemene som sin forgjenger.
Gamer.no anbefaler The Binding of Isaac: Rebirth og Renegade Ops hvis du ser etter lignende spillopplevelser.
