Siden anmeldelsen min tidligere i år, har jeg tatt meg selv i å tenke ganske mye på Horizon Zero Dawn. Guerrilla Games gjorde både én og to og fem ting riktig med sin enorme robotdinosaur-sandkasse, og spillet har allerede satt dyp rot i spillhjertet mitt.
Derfor var det en fornøyelse å kunne returnere til den mekaniske neo-urtiden for å oppleve nye områder, historier, fargerike figurer og heltedåder gjennom Aloys øyne i The Frozen Wilds-utvidelsen. Dette spillet har ikke falt i kvalitet på noen måter siden sist jeg spilte det.
Banuk-folket i nød
I Banuk-nomadenes område, Ban-Ur, herjer en dødelig trussel. Banukenes sjamaner kaller det for The Daemon – en tilsynelatende ond ånd som tar kontroll over maskinene i Ban-Ur og gjør dem mer aggressive. Når du som Aloy ankommer det snødekkede området – et helt nytt område vel og merke – har allerede mange Banuk-krigere mistet livet i kamp mot de Daemoniske maskinene.
Aratak, lederen for en av stammene, ergrer seg over sjamanen sin som har dratt av sted på egenhånd for å snakke med en ånd inne i fjellet hun mener kan hjelpe dem. Og med det er Aloys neste oppdrag i gang: Finn sjamanen, få henne tilbake i trygghet, og finn svaret på hvorfor maskinene i Ban-Ur har blitt så farlige.
Min første tanke var at dette kom til å bli en ganske generisk sidehistorie, og på noen måter er det riktig. Historien har sine lavpunkter. Men som i selve hovedspillets historie utforsker Guerrilla de menneskelige sidene ved både Aloys nåtid og sivilisasjonens fortid, og mot slutten var det flere øyeblikk hvor jeg ble revet med i både handlingen som utspilte seg foran meg, og de som tok sted over ni århundrer tidligere.
Nye våpen og ferdigheter
En ny historie hadde fort blitt kjedelig å spille seg gjennom uten noen nye leketøy, og nye skyteskiver å teste dem ut på. Med Daemon-trusselen har Banuk-kjøpmennene kokt i hop noen svært kraftige våpen å tilby deg.
Grommere varianter av buene dine er tilgjengelig for kjøp fra første stund. Andre typer våpen blir introdusert etter hvert også, men disse vil jeg ikke si noe mer om enn at de er svært fornøyelige å herje rundt med. Nye klær som er tilpasset det kalde været, både i funksjon og utseende, er også tilgjengelig med én gang. Det er bare at disse varene kun kan kjøpes med Bluegleam – en ny valuta i The Frozen Wilds som er vanskeligere å få tak i enn Metal Shards.
Dette gir et ekstra insentiv til å gå ut og utforske det helt nye, og ganske så gigantiske området i utvidelsen, og øker sjansen for at du fortaper deg i utforskingen før du i det hele tatt rekker å tenke på at her er en historie å spille gjennom også.
For gud bedre så mye kult det er å gjøre, på alle hold: ikke bare har du nye våpen og klær, med utvidelsen økes også nivå-maksgrensen til 60, og du får et helt nytt ferdighetstre å fylle ut. «Traveler» fokuserer på mobilitet, og du kan låse opp ting som muligheten til å sanke ressurser som blomster og maskinvrak fra «hesteryggen», og du kan utvide ressurs-kapasiteten din med 20%.
Dette, sammen med den nye New Game +-modusen som lar deg ta med erfaring og våpen inn i en ny lagringsfil, gjør noen gode livskvalitetsforbedringer med spillet. Ikke at spillet hadde noe skrikende behov for det i utgangspunktet, men det skader ikke å gjøre et fremragende spill enda bedre.
Noen av spillets heftigste kamper er i denne utvidelsen
Jeg mener Horizons styrker ligger i hvordan det klarer å være et stort og åpent spill, men samtidig ha et ufattelig fokusert og morsomt kampsystem. I The Frozen Wilds har du nye våpen, men også noen nye maskiner å knerte. I tillegg til at maskinene har blitt overtatt av Daemonen, er nye maskiner som Scorcher og Frostclaw skrekkelige nykommere. Sistnevne er forresten inspirert av amerikanske grizzlybjørner. Jeg bare nevner det.
Kanskje det beste med hele utvidelsen, er at den har gitt meg noen av de mest minneverdige kampene i hele spillet. Husker du da du klarte å skyte disc launcher-kanonen av en Thunderjaw i kjernespillet? Eller da du klarte felle en av de svære grave-monstrene som forsvant under jorda? Vel, The Frozen Wilds har noen spektakulære øyeblikk jeg kommer til å huske like godt som disse.
Se for deg å slåss mot en rabiat, mekanisk bjørn som er fire ganger større enn sin biologiske motpart. Den kaster seg mot deg og slår en, to, tre og fire ganger etter deg med stål-labbene sine. Du blirkastet utenfor klippekanten om du ikke er forsiktig. Du er ikke sterkere enn han, derfor må du være smartere. Hvis ikke blir det tidlig kveld for Aloy.
Når jeg sier at The Frozen Wilds har nye typer kontrolltårn – i tillegg til en ny Tallneck, spillets morsomme og kreative svar på tradisjonelle «Ubisoft-tårn» – tenker du sikkert «Å nei!». Men nei da, dette er ikke et vertikalt klatreprosjekt lagt inn for å strekke ut spilletiden. De nye kontrolltårnene er både små og ikke til stede for å bli klatret på.
Tårnene er der for å korrumpere maskinene rundt seg og holde dem i live. Dermed er utfordringen å komme seg nærme nok til å ødelegge eller hacke disse tårnene, før maskinene rundt tar knekken på deg. Om du ikke er rask nok vil tårnene helbrede maskinene og gi dem skjold, og da blir det hele en helt annen dans. Forresten så er lyden disse tårnene lager når de sender ut sine Daemon-pulser kanskje den deiligste lydeffekten jeg har hørt i et spill.
Konklusjon
Med banditt-leirer, nye samleobjekter og mange sideoppdrag er den frosne verdenen Guerrilla har laget til denne utvidelsen rett og slett kjempemorsom og spennende å utforske. Nye maskiner, våpen og oppgraderinger gir meg ny glød, og det er ikke det spor kjedelig å gå tilbake til spillet etter mange måneders fravær.
Jeg blir påminnet hvor ofte jeg fikk hakeslepp av de vakre omgivelsene i spillet. Det er nesten for godt til å være sant at en standard PlayStation 4 kan frammane slike vakre landskaper i et så stort spill som dette.Fotomoduset har attpåtil blitt enda bedre, med muligheten til å posere med Aloy og mye annet. Det hjelper ikke akkurat på min fremgang i spillet.
The Frozen Wilds er en bunnsolid utvidelse. Historien når selvfølgelig ikke opp til hovedhistorien i spillet, men det føles uansett som en viktig historie å fortelle for Horizon-universet. Det blir kastet lys på hvordan menneskeheten i det tjueførste århundre prøvde å forhindre naturkatastrofer, samtidig som det blir fortalt sterke og rørende historier om figurer som både lever i Aloys tid og som har vært døde i flere århundrer.
Om du likte originalspillet er det ingen tvil: Dette er, på alle tenkelige måter, verdt pengene.
Er du gira på mer monsterslakting er kanskje Middle-earth: Shadow of War noe for deg. Om du vil ha en mer fokusert action-opplevelse, anbefaler vi Wolfenstein II: The New Colossus.
Dette spillet er anmeldt på den opprinnelige PlayStation 4-konsollen, ikke PlayStation 4 Pro.
