Det har vært litt av en reise med Agent 47 siden 2017. Jeg har aldri blitt superfan av den velkjente spillserien, og de har aldri klikket helt for meg slik det første spillet i den nye trilogien gjorde da det kom.
Nå er Hitman 3 ute, både til gamle og nye konsoller og PC, og endelig får vi en avslutning på World of Assassination. Det danske utviklerselskapet IO Interactive har nesten skapt seg en egen sjanger med Hitman-spillene, og nylig ble det også kjent at de skal lage et spill basert på James Bond.
Men før det avslutter vi ferden til Agent 47 for denne gang, og det gjøres i sedvanlig stil.
Vi kjører på
Historien fortsetter rett etter avslutningen av Hitman 2, og du kastes mer eller mindre rett inn i moroa. Spillet starter på utsiden og toppen av verdens høyeste bygning i Dubai, der du skal snike deg inn i luksuriøse omgivelser for å ta livet målene dine.
Hitman-spillene handler egentlig i bunn grunn minst om det å faktisk snikmorde målet eller målene dine. De handler mer om å utforske de store brettene, finne ut hvor du slipper inn og ikke, lete etter våpen, gift og annet utstyr som kan hjelpe deg på veien mot å få tilgang til, ta livet av noen, og så slippe unna uten å bli tatt.
Det å faktisk begynne å skyte og herje er ikke poenget, og det er vel nesten umulig å greie å gjennomføre spillet med den fremgangsmåten. Jeg har lært meg å se på Hitman som er puzzle-spill, der jeg må løse en rekke gåter, se hvilke handlinger som trigger hvilken respons, slik at jeg får plassert målet mitt der jeg vil ha det.
Hitman-spillene har blitt gode på å presentere mulighetene til deg via historieoppdrag. Dette er små historier og hendelseskjeder du kan følge i spillet, som leder deg litt i riktig retning. Du kan velge fritt om du vil følge dem, eller om du i det hele tatt vil bli guidet, men de fungerer i det minste veldig godt som en liten rettesnor.
Frihet til å velge selv
Akkurat denne måten å guide spilleren på synes jeg IOI har lykkes med bedre og bedre i løpet av trilogien, og de er på sitt beste i Hitman 3. Der det første oppdraget er et mer klassisk Hitman-oppdrag, så vris det om på alt og du blir plassert midt i et Agatha Christie-mordmysteriet der Agent 47 – utkledd som privatetterforsker – ender opp med å prøve å løse et familiedrama som er mye mer enn først antatt. Det er herlig moro, akkurat passe teit og noe jeg koste meg gløgg med.
Det er verdt å merke at du på ingen måte må følge den historien, men den er såpass morsom alene at jeg anbefaler deg å gjøre det minst en gang. For den samme friheten til å løse snikmordet er selvsagt på plass, og utviklerne glimrer med kreativitet og glimt i øyet gjennom hele spillet. Utfordringene beskriver noe av det du kan gjøre, men veien dit må du finne selv. Og det er rett og slett skikkelig moro, mye takket være meget bra nivådesign.
De ulike områdene du er innom i løpet av spillets gang er unike og varierte. De overdådige og skikkende omgivelsene i Dubai, det klassiske adelshuset i England eller den tunge, møkkete og kaotiske klubben i Tyskland er blant det bedre de har gjort gjennom trilogien. Spillet varierer på store, åpne områder både utendørs og innendørs, mellom trange, mørke ganger og kaotiske byområder. Nivådesignet og størrelsen alene byr på timevis med gjenspillbarhet.
Du er nemlig ikke ferdig med et brett, eller med Hitman, selv om du runder historien. Mye av moroa ligger i å spille på nytt, låse opp andre steder å starte, nytt utstyr og virkelig mestre og lære de ulike plassene. Etter hvert fullførte oppdrag får du en oppsummering av utfordringene du har gjort, hvor mye av brettet du har utforsket og alle tingene du har oppdaget. Du kan se hvordan du ranker mot venner eller resten av verden med en oppsummert poengsum. Det er litt moro å se at jeg, som lå ganske midt på treet gjennom de ulike nivåene, i gjennomsnitt brukte rundt 60 til 90 minutter per brett første runde, og de aller raskeste og beste poengsummene løste den samme oppgaven på under fem minutter. Da vet jeg at det er ting å lære her som jeg overhodet ikke har funnet, men som får meg til å hoppe rett inn igjen og prøve på nytt.
Den avsluttende historien som har fulgt de tre Hitman-spillene er overdådig og litt teit, og fungerer fortsatt best som en kontekst for de nye områdene. Den er ikke spesielt dårlig, men den er heller ikke bra. Det er mektige menn og kvinner som vet alt, ser alt og eier alt som drar i trådene, og som du prøver å få tatt knekken på. Totalt sett så er nok historien best i dette spillet hvis man sammenligner med de to første spillene, men det er ikke historien som er kjernen i Hitman. Rent teknisk er dette det peneste spillet i serien, med flott bruk av lys og en meget god detaljrikdom i omgivelsene. Figurdesign og alt av ikke navngitte mennesker er det svakeste i designet, men det fungerer godt uansett. Spillet kjører stabilt og godt på PlayStation 4 Pro, som er testplattformen.
Konklusjon
Hitman 3 er en meget god avslutning på World of Assassination-trilogien til IO Interactive. De har finpusset og spisset Hitman-opplevelsen gjennom tre spill som alle holder høy kvalitet. Dette er mer av det Hitman-fans vil ha, og jeg koste meg gjennom hele spillet.
De nye plassene å utforske er store og varierte, de byr på sine egne, unike utfordringer og er spillets virkelige stjerner. Det er haugevis med mulige veier til målet, noen er teite mens andre er skikkelig vanskelige å få til. Utfordringen ligger i å løse de mange ulike utfordringene spillet presenterer deg, og gjenspillbarheten er også denne gangen definitivt på plass.
Hitman 3 runder av i med stil, og jeg gleder meg til å kneppe unna Elusive Targets etter hvert som de kommer, samt å mestre alle lokasjonene.
Hitman 3 slippes Windows, PlayStation 4, PlayStation 5, Xbox One, Xbox Series X/S, Stadia og Nintendo Switch 20. januar. Vi testet spillet på en PlayStation 4 Pro.
