Jeg falt ikke pladask for Hitman-serien før det forrige spillet i serien kom i 2016, som endte det opp med å bli et av mine absolutte favorittspill det året. Allerede før siste episode var sluppet hadde de annonsert at en sesong 2 med innhold skulle komme. Men like etter dette avsluttet Square Enix samarbeidet med utvikler IO Interactive, og en stund så det skummelt ut for både agent 47 det danske selskapet.
IO Interactive fortsatte på egenhånd og annonserte ikke lenge etter Hitman 2, men denne gangen uten den episodebaserte strukturen det forrige spillet hadde.
Fortsatt teit
Hitman 2 starter mer eller mindre der det forrige spillet slapp, både når det gjelder historien og kvalitet på den. Denne gangen er det ikke engang videosekvenser mellom hvert oppdrag, men stillbilder med stemmer som prater. Det er en historie om maktsyke mennesker som styrer verden, hemmeligheter om hemmelige ting, ICA og andre organisasjoner som prøver å enten ta makten, beholde makten eller styrte makteliten.
Det fungerer i bunn og grunn til lite annet enn å drive agent 47 fra det ene stedet til det andre. Jeg plages veldig lite av at historien ikke er fokuset i spillet, men hadde gjerne sett at de hadde lagt litt mer flid i denne delen uansett. Men det er helt tydelig at det ikke er her utviklerne i IO Interactive ikke har hatt fokuset, og totalt sett er jeg med på den avgjørelsen.
Det første oppdraget ditt bringer deg til et enslig hus på en vindfull sandstrand. Dette er det kjedeligste av de seks nye plassene man utforsker gjennom spillets gang. Mine favoritter så langt er Mumbai, Whittleton Creek i Vermont samt billøpet i Miami. Kartene kjennes større ut sammenlignet med sesong 1, og det er utallige kriker og kroker å utforske i alle sammen.
Og det er nettopp denne delen av Hitman 2 jeg liker aller best. Det å utforske et nytt kart, finne ut hva som befinner seg hvor, hvor målene er, hva de gjør, hvor jeg best kan ta livet av de, er skikkelig moro også denne gangen. Hitman er først og fremst et spill der man må lære seg brettene, løse gåtene som gjør at man får tilgang til nye steder, og prøve å greie en av de mange utfordringene som finnes på hvert eneste sted.
Det er metodisk og herlig, og jeg digger det. Hvis du synes det er overveldende, eller vil ha en litt mer guidet opplevelse, så har spillet egne historieoppdrag man kan følge på hvert enkelt brett. Det er gjerne en eller to forskjellige måter å ta livet av målene på, og her vises du mer eller mindre stegvis hvordan du skal komme deg frem til situasjonen der du endelig kan gjøre ferdig jobben. Disse fungerer godt som en liten introduksjon til hvert enkelt brett, men jeg er ganske kjapp med å skru de av, da jeg liker oppdagelsesdelen av spillet så godt.
Så langt i Hitman 2 har jeg tatt livet av målene mine forkledd som en maskot, skredder, gatemat-selger, og jeg har enda til gode å skyte noen. Det å finne de rareste, mest obskure løsningene på et oppdrag er moro, og Hitman 2 oser av gjenspillbarhet. Ikke bare fordi det finnes hundrevis av måter å løse oppdragene på, men også forid du har en målbar progresjon underveis.
Du får erfaringspoeng for nær sagt alt du gjør og oppdager på de ulike områdene. Disse poengene låser opp nytt utstyr du kan ha med deg, samt at det låser opp nye alternative steder å starte på og mye annet på hvert enkelt sted, akkurat som det gjorde i det forrige spillet. Du belønnes for alt, og det nye du låser opp gjør at du øker sjansen for å finne nye måter å løse oppdraget på.
Nye måter å spille på
Hvis du skulle trenge et avbrekk fra denne delen av spillet, så har det kommet to andre, nye spillmodi i Hitman 2. I «Sniper Assassin» skal agent 47 ta livet av et bestemt antall mål, samt alle livvakter på en lokasjon med en snikskytterrifle. Du har begrenset med tid på deg, og du skal helst ikke bli oppdaget for tidlig.
Denne modusen er morsom, og en helt annen opplevelse enn det vanlige spillet. Her må du også være metodisk, velge hvem du skal ta ut til rett tid, og prøve å være smart slik at det ikke blir totalt kaos. Et morsomt avbrekk mer enn noe annet, men velkomment uansett.
Den andre nye modusen heter «Ghost mode», og den er skikkelig morsom. Her plasseres du sammen med en annen spiller på det samme kartet, og målet er å ta livet av vilkårlig valgte mål før den andre spilleren kommer seg dit. De samme reglene gjelder her som i vanlige oppdrag, og du må kle deg ut, lure deg forbi vakthold, og prøve å ikke bli sett. De to spillerne kan ha to totalt forskjellige utfall, men det påvirker ikke den andre.
Modusen er intens og spennende, og det er veldig lett å la seg stresse hvis man føler man ligger bak. Det er selvsagt en stor fordel å kjenne kartet godt, vite hvor du slipper inn med hvilke forkledninger og så videre, men uansett er det spennende. Et bra tillegg som gir en vri på den valige spillmodusen, og noe jeg tror jeg kommer til å kose meg mye med fremover.
Sammen med en laber og anonym historie er det dessverre fortsatt slik at Hitman 2, som i det forrige spillet, sliter med ytelse og bildefrekvens. Jeg spiller på en PlayStation Pro, og selv om jeg låser til 30 bilder i sekunder er det ganske store fall, og spillet hakker mye til tider, spesielt når det er mye på som skjer på skjermen. Og det er det ganske ofte i Hitman 2.
Normalt sett plages jeg ikke veldig mye av litt fall i bildefrekvens nå og da, men det er såpass ofte og merkbart i Hitman 2 at det går utover det totale inntrykket. I skrivende stund vet jeg ikke om det er planlagt en patch som fikser noe av dette, men jeg håper det kommer.
Konklusjon
Hitman 2 er mer av den Hitman vi så for 2 år siden, og det er bra i min bok. Seks nye plasser å utforske, alle store, unike og med bokstavelig talt hundrevis av ting å finne ut av, utfordringer å løse og unike måter å løse oppdragene på. Det er like gøy å knekke koden denne gang som i Hitman, og jeg er på ingen måter ferdig med noen av kartene så langt.
Synd er det da at ytelsen til spillet er såpass dårlig at det setter en demper på den totale opplevelsen av spillet. Hakkete og ustabil bildefrekvens er merkbar på alle kartene, og jeg håper dette er noe utviklerne jobber med å fikse.
To nye spillmodi gjør et godt inntrykk, krydrer et spill som allerede har masse innhold, og jeg håper det kommer flere kart og mer innhold også til disse, da jeg har kost meg både som snikskytter og i kaotisk tidskamp mot en annen agent 47.
Hvis du likte det første Hitman er det ingenting å lure på, Hitman 2 leverer varene, akkurat som agent 47 alltid fullfører oppdraget sitt.
Merk at «Elusive Target» finnes også denne gangen, men per dags dato er det ingen tilgjenglige, derfor har jeg ikke skrevet noe om det.
