Over et halvt år er gått siden vi endelig fikk leke oss med et av de skumleste kapitlene i menneskehetens historie. Jommen ga vi ikke Hearts of Iron IV full pupp tilbake i juni, men det betyr ikke at vi ikke har gledet oss til å se spillet bli proppet med enda mer mørt kjøtt, i likhet med utvikler Paradox Development Studios andre strategiserier. Først ut er Together for Victory, som til tross for få nyvinninger, gjør en god jobb med å legge til unike spillopplevelser for Storbritannias samvelde, samtidig som den bringer noen trengte forbedringer til den kunstige intelligensen.
Britannia rule the waves
De allierte utgjør en enorm del av Hearts of Iron IV. Ikke bare er de den største fraksjonen fra starten av, men statene som sverger til demokrati og kapitalisme okkuperer enorme landområder. Storbritannia, koloniherren selv, har vært den eneste av disse opprinnelige allierte med et eget fokustre (spillets teknologi- og handlingstre), men heldigvis er den tiden forbi. Nå kan vi godte oss med dype og unike gjennomspillinger med blant andre Canada, Australia, og britisk India.
Selv om man kunne spille disse statene tidligere – samt de mange titalls andre små- og mellomstore fraksjonene der ute – var de ikke like morsomme å prøve seg på som for eksempel Storbritannia fordi de manglet et unikt fokustre. En kjedsomhetsbarriere er dermed brutt, om enn bare for det britiske samveldets medlemmer.
Fokustrær og nikkedukker
En av de største forskjellene på de «nye» statene og de opprinnelige er at de sistnevnte for det meste er store, sterke stater som hadde mye å si for krigens gang på et individuelt nivå. Ved å gi samveldets medlemmer – som for det meste er mellomstore nasjoner – unike fokustrær, får man ikke bare nye stater å ha det morsomt med, men man får et helt annet syn på krigen og mulighetene Hearts of Iron IV byr på. Som Canada begynner man nemlig ikke som en supermakt med uendelige fabrikker, og som Australia er det først og fremst japanerne man har å frykte. Dette fører til at prioriteringene blir annerledes, og dermed spiller man på en helt annen måte.
Der jeg som Storbritannia gjerne pøser på med sivile og militære fabrikker mens jeg stiller flåten i forsvarsposisjoner og holder et klebrig øye med aksemaktene, kan jeg ta det mer med ro som Dominion of Canada; Storbritannias undersått. Alle medlemmene av de allierte (utenom Storbritannia) begynner nemlig som undersåtter av det forente kongeriket. Gjennom krigshandlinger og andre hendelser kan man vinne full selvstendighet, men hva som er mest fordelaktig for deg kan faktisk variere. Har du problemer med produksjon av våpen kan for eksempel koloniherren ofte hjelpe via lend-lease-avtaler, noe man endelig kan spørre om selv.
Som Canada trenger jeg ikke tenke så mye over hva Tyskland pønsker på i 1938 kanskje aller mest fordi jeg er så langt unna, men også fordi jeg på dette tidspunktet utgjør en svært liten del av det totale allierte krigsmaskineriet. Selv om jeg ofte har klokken på maks tempo da det skjer lite i starten, betyr ikke det at jeg ikke har det gøy, men at jeg nå har mulighet til å bevege meg kjapt fra et stort fokus til et annet. At samveldets medlemmer har fått svært morsomme fokustrær med historiske og alternative scenarioer gjør situasjonen enda bedre, og fører til at det føles tilnærmet like spesielt å være leder for India og Sør-Afrika som Italia eller Sovjetunionen. Borte er det generiske «Political Effort 1»-fokuset (og lignende) for disse fraksjonene, noe jeg også ønsker for flere stater rundt om i verden i fremtiden.
Kult er det også at medlemmene av en fraksjon nå kan hjelpe hverandre å nå ny teknologi kjappere. Så lenge én annen i alliansen har nådd det valgte forskningsprosjektet, får man 10% reduksjon i tiden tar å forske frem, og denne bonusen blir større jo flere som har nådd den før deg. Sånn sett kan det sies at Together for Victory gjør det mer lukrativt å være i en allianse med mange medlemmer.
I tillegg har vi fått et nytt sett med fokuser, såkalte «Continuous Focuses». Dette er fokuser som varer så lenge man velger å benytte seg av dem, og som i likhet med de vanlige fokusene trekker ett «political power»-poeng hver dag. Til forskjell fra de gamle fokusene som lar oss ta staten vår videre, kan vi via disse nye mulighetene gi fraksjonen vår forskjellige bonuser. For eksempel vil «Resistance Suppression» gjøre enklere å stoppe rebeller fra å ødelegge fabrikkene dine, og «Suppress Subjects» vil la deg gjøre det vanskeligere for vasaller å bli selvstendige. Det er viktig å vite når man burde bruke disse, for om du ikke fokuserer på de «gamle» fokusene mister staten din muligheten til å ta de store byksene fremover.
Uproposjonalt mye makt
Det er helt riktig at samveldets krigsinnsats var en svært viktig grunn til at Storbritannia klarte seg fra den ene enden av krigen til den andre. Ser vi for eksempel på kampen om Atlanterhavet var canadiske skip med på å holde de britiske øyer flytedyktige, og keiserlige soldater fra kolonier i Afrika og India var uvurderlige ved slagene i Nord-Afrika. Likevel skal det nok sies at det er Storbritannia selv som skal ha æren av å ha overlevd og stoppet fascistene ved målstreken i vest før USA ble med. Den enorme flåten sikret de allierte tilgang til Middelhavet, og selv om situasjonen så mørk ut, ble det aldri noe av Hitlers Operasjon Sjøløve.
Slik virker det imidlertid ikke i Hearts of Iron IV. I 1947 er krigen blitt en kjøttkverner. Tyske flagg vaier over Frankrike, Franco regjerer i Spania og tysk-vennlige regimer i Øst-Europa holder de allierte sør og øst for Bulgaria. En brutal, men stillestående krig kjempes i Anatolia og Kaukasus. USA har enda til gode å ordentlige sette ræva i gir.
Situasjonen er helt klart kritisk, og som Canada er det realistisk sett ikke mye jeg skal ha å si. Til tross for dette står jeg og mine 46 divisjoner for 26% av den totale allierte krigsinnsatsen. Den kunstige intelligensen har alltid hatt sine utfordringer, men disse blir enda tydeligere når man spiller en i utgangspunktet svakere nasjon, for mangelen på gode beslutninger fra de store synes desto mer. Titalls sårt trengte amerikanske divisjoner står trygt i Amerika uten grunn, og ting som for spilleren virker som selvfølgeligheter (som å raskt okkupere italiensk Nord-Afrika), tar svært lang tid. Litt merkelig er det jo at det er canadiske divisjoner som skal knuse Mussolinis drøm om det nye Romerriket, og at det er statsminister Mackenzie King fra Ottawa som får æren av å annonsere at aksemaktene er blitt tvunget tilbake, og ikke godeste Winston Churchill fra London.
På den andre siden er den kunstige intelligensen faktisk blitt forbedret. Amfibiske invasjoner er ikke lenger sjelden kost, og når teknologien er der, er det ikke lenger at man er den eneste staten som tar i bruk atomvåpen. Finn det positive i massiv ødeleggelse de som kan, men at datamaskinen endelig gjør uventende ting er morsomt å se.
Gøy med nye tillegg, men lite som forandrer spillet
Together for Victory legger også til mye smågodt. Et aller første for Paradox-spillene er at vi nå har stemmeskuespillere for visse fraksjoner. Jeg må si dette overrasket meg, og jeg lurte på hvordan dette skulle fungere. Ville det bli for mange «Sir, yes sir!» etter hverandre? Heldigvis er dette implementert på en god måte ved at man ikke hører soldater rope til deg hver gang du klikker på en enhet, men at stemmene har en nedkjølingsperiode på rundt 5 sekunder.
Det er en liten, men merkbar endring, som for øyeblikket bare er tilgjengelig for de store fraksjonene, samt – og dette er kult – Norge og resten av Skandinavia.
I tillegg har vi, i likhet med Europa Universalis IV, fått en musikkspiller der vi kan velge hvilke sanger som spilles. Et nytt angrepsvalg kalt Spearhead skal gjøre offensiver mer oversiktlige ved at hærene dine angriper fienden uten å tenke på skiftende variabler. Dette er fine tillegg, men ingen banebrytende nyheter.
Konklusjon
Together for Victory er en fin utvidelse som gir oss mer av det gode, men lite som forandrer spillet. Det britiske samveldets medlemmer, deriblant Canada og Australia, har blitt gitt like mye kjærlighet som de viktigste fraksjonene hadde fra før av. Det er så godt som like morsomt å spille som disse mellomstore statene som de største, og fordi man er i en så annerledes maktposisjon ser man også konflikten fra et annet ståsted. Man blir tvunget til å handle annerledes som en svakere nasjon, og å finne de beste løsningene er nå enda viktigere fordi man har så mye mindre å rutte med. Den kunstige intelligensen er blitt forbedret, men manglene synes samtidig ekstra godt når man ikke spiller som en av de store.
Det er likevel få fundamentale nyvinninger å skryte av, så ikke forvent en annen opplevelse enn det hovedspillet kunne tilby tidligere. At soldatene nå snakker til oss når vi klikker på enhetene våre er morsomt, og vasall-funksjonen legger til et tynt, men merkbart lag med rollespillelementer. Teknologi-deling og nye fokuser er vel og bra, og gir oss mer å velge mellom.
Sånn sett er utvidelsen et godt tillegg til et allerede unikt strategispill, til tross for at de ordentlig store nyvinningene mangler for fraksjonene utenfor Storbritannia og venner.
