Det har gått en stund siden jeg sist satt mine ben i Liberty City, men ting har heldigvis ikke forandret seg så mye siden sist. Byen er fortsatt riv ruskende gal, akkurat som den virkelige millionbyen den er basert på. The Ballad of Gay Tony følger i de blodige fotsporene til The Lost and the Damned, og selv om det beskrives som en utvidelse for Grand Theft Auto IV, har det nok innhold til å bli bedømt som et komplett spill i seg selv.
Homo-Tony og Hetero-Luis
The Ballad of Gay Tony følger Luis Fernando Lopez , som jobber for nattklubbeieren «Gay» Tony Prince. Tony er den typen som alltid havner i trøbbel, takket være en total mangel på fornuft, forretningssans og moral. Luis dras selvsagt med på lasset, og som en hver god GTA-helt er det han som må risikere livet når sjefens planer oppskriftsmessig går i vasken. Det har han selvsagt ikke så fryktelig mye i mot. Joda, han klager litt nå og da, det er sannsynligvis bare fordi det er tungt å gå rundt med fem tonn ammunisjon under treningsjakken.
Balladen starter med et bankran. Ikke hvilket som helst bankran, selvfølgelig, men det forhatte ranet Nico Bellic og hans irske venner utførte i originalspillet. Hendelsesforløpet foregår ved siden av hendelsene i både originalspillet og The Lost and the Damned, og Gay Tony er fullstappet av referanser til begge to. Jeg må innrømme jeg synes litt synd på de stakkars innbyggerne i Liberty City – med Nico Bellic, Johnny Klebitz og Luis Lopez på frifot samtidig må faren for å bli kjørt ned, skutt eller eksplodert være langt høyere enn faren for å dø av alderdom.
Hvis du har spilt GTA IV, og kanskje også The Lost and the Damned, vet du nøyaktig hva du har i vente fra The Ballad of Gay Tony. Som Luis må du farte rundt i Liberty City på oppdrag for en haug ultravoldelige galninger (samt din egen mor), og generelt skape så mye trøbbel som overhodet mulig. Du har vanligvis tilgang på en hel haug forskjellige oppdrag samtidig, samt både nye og gamle distraksjoner – du kan gjøre alt fra å spille golf og drive basehopping til å jobbe som utkaster på nattklubb.
Oppdragene følger samme oppskrift som før, men både eksplosjonstettheten og fantasinivået er nok litt høyere enn tidligere. Enkelt sagt er malen som følger: Gå/kjør/fly dit, skyt/spreng/knus han/hun/det x antall ganger, før du må komme deg unna politiet og/eller sinte banditter. Selvsagt er det noen oppdrag som følger en litt annen mal, men dette er generelt hva du får – og hva du er vant med allerede.
Det som gjør at oppskriften fortsatt funker er kreativiteten til Rockstars designere. Tenk deg at du får i oppdrag å senke en yacht. Hvordan gjør du det? Jo, du sniker deg ut til yachten, stjeler et kamphelikopter fra heli-dekket, og bomber den sønder og sammen. Det hadde sikkert vært mulig å gjøre det på en enklere og mer diskret måte, men det hadde sannsynligvis ikke vært like moro.
Mye humor
Et annet essensielt element i GTA-opplevelsen er humor, og Gay Tony er selvsagt injisert med en god dose. Hvis du ikke ser det humoristiske i tidligere GTA-spill kommer du selvsagt ikke til å rulle rundt på gulvet i latterkrampe her heller, men det får så være. Vi som koser oss med denne humoren får i alle fall mange grunner til å holde smilemuskulaturen aktiv, enten det er små detaljer langs veien, gullkorn i dialogene, de nye TV-programmene og radiomeldingene eller rett og slett bare de nesten surrealistiske arbeidsoppgavene vi får servert.
Det er veldig godt at Gay Tony er såpass overdrevet og humoristisk, for tar en hendelsene i spillet alvorlig er det ikke rart enkelte hever øyenbrynene og lurer på hva slags perversiteter det er dagens unge driver med. Her er massedrap på dagsorden, og hensynet til uskyldige forbipasserende er omtrent ikke-eksisterende. Om du har fått i oppdrag å drepe noen spiller det liten rolle hva de faktisk har gjort, hvorfor de må drepes eller hvor mange som må dø sammen med dem.
Ikke bare det, men Gay Tony har omtrent seriens mest usympatiske persongalleri til nå, og det sier ikke så rent lite. Mens Nico Bellic og den hjernedøde fetteren hans hadde sine gode sider, og i stor grad ble presset inn i Liberty Citys underverden mot sin vilje, er verken Luis, Tony eller omgangskretsen deres særlig likendes folk. Absolutt alle er drittsekker i dette spillet. Man får selvsagt et slags forhold til antiheltene våre etter hvert, men jeg lyver om jeg påstår jeg ble følelsesmessig involvert i samme grad som jeg (tro det eller ei) ble i originalspillet.
Selv om alle er drittsekker, er det definitivt noen underholdende personligheter her. Et par eksempler er Yusuf, en rik arabisk playboy som prøver å imponere faren sin og Mori, den eldre og mer ekstreme broren til Brucie fra originalspillet. Begge er folk jeg ville holdt meg langt unna i virkeligheten, men det er interessant, om ikke annet, å tilbringe tid med dem i spillet.
Lettere enn før
Grand Theft Auto IV kunne, som forgjengerne sine, være rimelig frustrerende til tider. Det å spille samme store oppdrag om og om igjen fordi man stadig døde et kvarter inn i oppdraget kunne gå på tålmodigheten løs (ikke minst fordi man ofte måtte kjøre gjennom halve byen for å i det hele tatt få startet på moroa). The Ballad of Gay Tony er mye snillere enn hovedspillet var, fordi utviklerne har gitt oss en mengde sjekkpunkter underveis i oppdragene. Dermed slipper du å gjenta alt for mye når du dør. Vanskelighetsgraden kan fortsatt bikke over til det frustrerende i mange oppdrag, men lagrepunktene hjelper godt på å holde temperaturen nede under topplokket.
En ting som frustrerer litt er at flere oppdrag koker ned til lange, lineære korridorer der du må skyte deg gjennom en haug av fiender. Disse holder seg som regel i skjul, noe som er fornuftig nok, men det gjør disse skytesekvensene litt for langvarige og stressende, da det ofte føles som om du må stå i evigheter og duellere med individuelle fiender.
The Ballad of Gay Tony er ikke i nærheten av å være like stort som den massive hovedkampanjen i Grand Theft Auto IV. Samtidig har det nok innhold til å kunne hamle opp med mange fullprisutgivelser, og det er om du ser bort i fra at gigantiske Liberty City sannsynligvis fortsatt inneholder mye uutforsket terreng for de fleste av oss. De nye mulighetene for å basehoppe fra byens høybygg tilfører også spillet en god del moro – det føles faktisk ganske herlig å stupe nedover mot gatene, og se maurene der nede bli til mennesker før du lander.
Disse fallskjermene kan du forresten bruke i flerspiller også, noe som gjør kamp mot andre mennesker enda mer kaotisk og moro. Du kan for eksempel knabbe et helikopter, fly over hodene på fienden og slenge deg ut. Nye våpen får vi også leke oss med, og favorittene inkluderer «sticky bombs» som fester seg til overflater og kan detoneres senere (gjerne flere samtidig), og hagle med eksplosiv ammunisjon. Åh, og hva sier du til en liten stridsvogn eller to? Jeg sier i alle fall «ja takk».
Konklusjon
Jeg er nok ikke den eneste som spilte gjennom GTA IV med en følelse av at Liberty City var alt for stor for ett enkelt spill. Nå som vi har fått både The Lost and the Damned og The Ballad of Gay Tony, har vi endelig fått muligheten til å utforske denne fantastiske spillbyen så mye som den faktisk fortjener. For drevne GTA-spillere kommer ikke Gay Tony med noen direkte store nyheter, men vi får likevel nok nytt til at gjensynet er svært hyggelig. Selve kjøttet i denne utvidelsen er selvsagt den nye historien og de medfølgende oppdragene, og disse skuffer ikke. Rockstar North leverer fantasifull og eksplosiv action så det holder, med all humoren og detaljfokuset de er kjent for.
The Ballad of Gay Tony selges som utvidelsespakke på Xbox Live Marketplace, og krever da at du har originalspillets DVD i maskinen når du spiller. Alternativt kan du kjøpe pakken Episodes from Liberty City i butikken. Denne inkluderer både The Lost and the Damned og The Ballad of Gay Tony, og er et separat produkt som ikke er avhengig av at du allerede har GTA IV.
