Det er alltid en viss risiko å ta et underholdningsikon, og spesielt en spillserie, i en helt annen retning enn det man er vant med. Idet Kratos ankommer PlayStation 4 har han allerede herjet rundt i Hellas i over en håndfull spill, kjent for sine groteske og voldelige sekvenser. Når krigsguden nå ankommer Midgard er alt annerledes, og med utvikler Sony Santa Monica atter en gang ved roret, stemmer det kjente ordtaket om forandring bedre enn noen gang. Fy søder som dette fryder!
Midgard
Kratos er nesten ikke til å kjenne igjen. Kanskje er det alderen, kanskje er det vinteren og snøen som har gjort en ildsjel iskald. Eller kanskje er det den dystre situasjonen den en gang så mektige krigeren nå befinner seg i. Hans kone er død. Hennes siste ønske; at Kratos og deres sønn Atreus bærer asken hennes til den høyeste fjelltoppen i alle rikene, og overlater henne til vindenes nåde. Å si at dette er enklere sagt enn gjort vil nok være Midgards største underdrivelse, og utfordringene baller på seg så raskt Kratos tror han har lagt fortiden bak seg.
Reisen fører Kratos og Atreus ut i alle Midgards hjørner og huler, strender og innsjøer, fjorder og fjell. Far og sønn blir også tvunget innom flere av Allfaderen Odins riker på sin ferd, der Midgard er det største, men likevel bare ett av disse. Som en utforskningsopplevelse er God of War knapt sammenlignbart med sine forgjengere, rett og slett fordi man har gått fra et lineært, nærmest brett-basert format til et som klarer å holde seg lukket og åpent avhengig av hva du velger å gjøre. Samtidig forsøker det – og lykkes i – å skape en verden som verdsetter en sammensatt fortelling med friheten rollespill-tilhengere er blitt så vant med. Det helt spesielle med God of War er nemlig det faktum at det klarer å skape en historie som veksler mellom å være svært lineær og helt fritt fra tid til annen, noe spilleren i stor grad er med å bestemme gjennom hvilke oppdrag man føler for å holde på med først.
I Midgard finnes det et hovedområde med tentakler inn i mer lukkede landskap, som skaper en fin balanse mellom storhetsfølelse og det man setter så stor pris på ellers – detaljer. Og du verden så detaljert Midgard er. Her finnes alt fra draugr til troll og drager, og sammen med mangelen på ordentlig liv skaper God of War et norrønt univers som er like vakkert som det er ensomt.
Ytterst få spill har forsøkt seg på å gjenskape en såpass stor verden basert på norrøn mytologi, men mellom God of War og fjorårets Hellblade: Senua’s Sacrifice, er det litt over middels gøy å være viking- og norrøn mytologi-elsker om dagen. Hellblades univers kan likevel – til tross for å være enestående utformet – ikke sammenlignes med God of War ettersom sistnevnte er av en helt annen skala, og benytter seg av rollespillelementer så det synger. For selv om du er tvunget til å sloss og, ja, være spartanerguden Kratos, er det nok av ting å gjøre som ikke nødvendigvis omhandler å knuse hodeskaller eller rive opp brystkasser.
Det er imponerende hvor stappet med mytiske gjenstander Midgard og de nærliggende rikene er. Er det først og fremst det norrøne du kommer for blir du heller ikke skuffet, for mytologi og innblikk inn i æsenes, kjempenes og alvenes liv er det flust med.
Far og sønn
Jeg husker første gang jeg så traileren til The Last of Us under E3 i 2012 hvor jenta Ellie kaster en murstein mot en intetanende røver, og åpner for et angrep for ledsager Joel. Å kjempe side om side med en partner som faktisk oppfører seg som om de har en innsats i livets spill er noe av det beste som finnes, spesielt når det motsatte er en irriterende situasjon der man føler seg alene til tross for å være to.
I God of War er fokuset på Kratos og Atreus, to vidt forskjellige personer som likevel deler kjøtt og blod. Hadde Kratos vært en babyboomer er det ikke utenkelig at han ville sagt han var ferdigutdannet på «livets harde skole», noe vi nok burde tatt alvorlig, da de som kjenner ham vet nøyaktig hvor hardt det livet har vært. Atreus derimot, er en håpefull og ivrig ung gutt, hvis eneste ønske er å gjøre far – og sin døde mor – stolt.
God of War forteller ikke nødvendigvis en revolusjonerende fortelling til enhver tid, men den er såpass konsistent godt gjennomført – blant annet gjennom svært sterke stemmeskuespillprestasjoner – at den løftes betraktelig av atmosfæren og verdenen som er skapt oss. Et nydelig tempo og noen gode mysterier er også med på å gjøre Kratos' og Atreus' fortelling spennende, og selv om ting av og til tar tid før de blir virkelig engasjerende, er reisen så absolutt vel verdt bryet. Uten å røpe noe blir denne historien bare bedre og bedre med tiden, og klarer samtidig å komme med måpe-verdige åpenbaringer på de riktige tidspunktene.
Hånd i hånd
God of War-serien, og spesielt God of War III, er et av spillene jeg anser som å være det beste i sjangeren sin. Å ta steget fra en smidig, allsidig og spretten Kratos over så mange spill, til en som er så plantet i jorda som det man er her, er et sjangerskifte de færreste våger. En sammenligning kan kanskje være Guerilla Games som gikk fra Killzone-spillene til fjorårets Horizon Zero Dawn, selv om det nok er et enda større steg. Likevel er det imponerende hvor morsomt og engasjerende det er å innta rollen som Kratos atter en gang. Om jeg fryktet at Santa Monica ikke skulle klare overgangen fra God of War III til årets krigsgudspill, var det bare å senke skuldrene etter noen timers spilling.
Timer høres kanskje lenge ut for å bli komfortabel med noe, men i et spill som God of War, der rollespillelementer og nivå-restriksjoner avgjør hvilke evner og ferdigheter du har, er det ofte så lang tid det tar før man låser opp de første, virkelig kule angrepene – og gjett om det er mange av dem. Selv om fortidens Kratos kunne hoppe og bruke vinger til å sveve, makter Kratos den eldre likevel å stikke av med seieren for beste kampsystem. Det er svært godt gjort, og skyldes spesielt tre ting.
Kratos i God of War er tung på den riktige måten, noe som merkes både inne i og utenfor slagene. Spartaneren er en eldre, mer erfaren kriger, og selv om han ikke er like spretten som før, gjør han opp for det med tunge, livsfarlige økseslag og noen ordentlige skremmende brøl. Kontrollsystemet er lynskarpt, noe som gjør kampene kjappe, presise og ikke minst kjempekule. Man har fortsatt finisher-angrep man kan velge å bruke på så godt som alle fiender avhengig av visse forhold, men ønsker man å uskadeliggjøre motstanderen på ordinært vis er det ikke noe i veien for det.
Til sist er det rollespillelementene som gjør at kampsystemet forblir så unikt og engasjerende som det blir. Alt fra rustningsdeler til talismaner, våpen og ferdigheter kan låses opp og forbedres, og følger progresjonen i spillet til punkt og prikke. Er du en oppmerksom sjel som følger med på å finne skatter og fokuserer på å fullføre utfordringer vil du få desto mer moro igjen for det i slagene, og på den måten komplimenterer utforskningsdelen kampsekvensene eksemplarisk.
Det som imidlertid gjør God of War så unikt, er samspillet mellom Kratos og Atreus, noe som gjelder alle spillets aspekter. I slagene hjelper Atreus til så godt han kan, samtidig som man har mulighet til å beordre ham til å skyte piler eller mane frem hjelpere. Alt skjer kjapt og er presist, som gjør at God of War har mer enn det lille ekstra hva slåssing angår. Utenfor kampens hete er det Atreus som står for opplesning av mytologiske skrifter og tyding av runer, og slik skapes det et far-sønn-forhold jeg aldri har sett maken til tidligere.
Spektakulært
Få spill har fått meg til å trekke så mye på smilebåndene av de samme grunnene som God of War. Joda, spillet har sine komikere som byr på treffende humor, men jeg sikter mer til de fullstendig storslagne sekvensene spillet byr på. Være det enorme skapninger, majestetiske omgivelser eller overveldende kriging, er alt å finne i God of Wars Midgard. Jeg skulle likevel ønske at Santa Monica hadde brukt mer ressurser på å skape et tydeligere lydspor, for selv om det som finnes i diverse mellomsekvenser er meget bra, mangler det på musikk ute i verden.
Jeg merker også antydninger til voksesmerter i God of Wars transformasjon. For selv om jeg elsker klassereisen serien nå har tatt, er det spesielt én ting God of War III gjorde bedre enn årets tilbud; følelsen av frihet i Kratos’ bevegelser. God of War er både et lineært og åpent spill, men jeg savner å kunne hoppe hvor og når jeg ønsker – ikke bare i forhåndsbestemte retninger – så lenge det virker naturlig innenfor spillets grenser. Jeg skjønner at God of War ikke er et plattformspill, men det hadde ikke skadet å hatt litt friere tøyler, slik man hadde før.
Det er nemlig ikke mulig å gjøre ting som å falle utfor et stup eller hoppe eller gå oppå en liten steinhylle hvis det ikke er tilrettelagt for det, for ofte er det slike hindringer som skaper en barriere mellom spillverdenen og det utenfor. Dermed oppstår det av og til litt teite situasjoner hvor Kratos selvfølgelig kunne hoppet, svømt (som heller ikke er mulig), eller klatret seg til steder som nå er umulig å nå utelukkende på grunn av at spillet ønsker at du fullfører gåter først eller holder deg innenfor visse grenser. Litt kjipt er det også at kameraet alltid er sentrert bak Kratos' rygg når man beveger seg, slik at man ikke har mulighet til å beundre hele fyren mens man utforsker Midgards vakre og dystre omgivelser.
Konklusjon
Noen mindre kritiske kommentarer til tross – God of War er så nærme man kommer en perfekt blanding av rolle- og actionspill som mulig. For om ikke egentilpasning av rustninger og våpen er nok, har vi også blitt skjenket et forrykende engasjerende kampsystem. Reisen Kratos og Atreus setter ut på er fylt til randen av fysiske så vel som mentale utfordringer, og slik hever God of War seg over sine forgjengere mange ganger. Det er i det hele tatt utrolig hvor langt God of War har kommet siden sist, både figur-, fortellings- og verdensmessig. At det i tillegg komplimenteres med mysterier, utfordringer og svært mye annet å gjøre mens man forsøker å innfri et kjært familiemedlems ønske, er ikke annet enn imponerende.
God of War er ikke perfekt, men du verden for en mesterlig, eventyrlig, engasjerende, og mektig opplevelse vi har fått. Om du har hatt høye forhåpninger til denne norrøne fortellingen i norskinspirerte forhold ledet an av selveste spøkelset fra Sparta, er det bare å glede seg. God of War er tilbake, sterkere, dypere, og bedre enn noen sinne.
God of War er tilgjengelig 20. april til PlayStation 4.
