I Generation Zero er Sverige under angrep av noen rare beist, og bare gjennom kløkt, noe skyting, noe sniking og adskillig mye bruk av lommelykt har vi forsøkt å finne ut hvorfor. At Sverige er godt gjengitt kan man ikke si mye på, men om reisen er verdt bryet er en annen sak.
Hjelp! Det er ikke ferie lenger!
Se for deg at du har vært på en ordentlig koselig utflukt med noen venner, og ønsker helst at følelsen av sommer og sol skal vare. Da er det ekstra kjipt at verden blir snudd på hodet når du endelig kommer hjem. Dette er tilfellet i Generation Zero. Alle du kjenner er bortreist, alle hytter, hus, gårder og tomter er forlatt. Selv fotballbanen står tom. Noen lys står fortsatt på. En større demper på stemningen blir det at morder-roboter løper løpsk i naturen, og jakter på overlevende. Hva kan ha skjedd?
Målet i Generation Zero er rett og slett å finne ut av hva pokker det er som foregår i Sverige. Første sak på agendaen er som vanlig å finne et våpen – gjerne en pistol – en lommelykt, og kanskje noen klær med ekstra beskyttelse. Å hjemsøke hvert eneste rom og krik og krok blir fort en vanesak, for kister og bokser med snadder i er det nok av. Når det er gjort er det ikke lenge før du møter din første motstander, en metall-skapning som minner om en krysning av en hund og en transformer. Slik er det mange av, og farlige er de, spesielt i flokk.
Det er ikke bare-bare å kvitte seg med disse. Joda, de enkleste skapningene kan man ødelegge etter en håndfull godt plasserte skudd – eller mindre, hvis du treffer riktig – men motstanden blir snart sterkere.
En litt annen overlevelses-opplevelse
Generation Zero er på mange måter et noe strømlinjeformet overlevelsesspill sammenlignet med det man finner i for eksempel DayZ eller Subnautica. Her er det ingen spising og drikking som må til, ei heller ingen andre nødvendigheter. Det eneste som gjelder er å overleve ferden mot svarene.
Her er det reisen og fortellingen som står i sentrum, men det er tydelig lagt mer tid inn i at dette skal være gøy å spille enn interessant å lære mer om. Selv om det er morsomt å høre svensk gjennom radioer og lyd-opptak, eller å lese notater eller notiser for å finne veien videre, blir det aldri så mystisk eller spennende som jeg skulle ønske. Fortellingen er i stor grad mer et bakteppe enn noe som skal drive deg fremover, og blir heller det som tar deg fra A til B enn noe som gjør den ferden interessant i seg selv.
For Generation Zero kan være morsomt å spille, så lenge du holder på med venner eller andre ledsagere. Det blir fort snakkingen og tullingen man holder på med samtidig som man spiller og prøver seg på stadig vanskeligere fiender som skaper verdi. Bra er det derfor at Generation Zero lar begge spillere «loote» de samme tingene, slik at det ikke blir et kappløp om ressursene. Heldigvis er skytefølelsen god og lydene på plass.
Tynt med innhold
Dessverre blir det motsatte faktum når man traver rundt alene. Det er lite å gjøre bortsett fra å gå fra oppdrag til oppdrag, som alle omhandler å sku på strømbokser, drepe x-antall fiender, eller lytte til et lydopptak. Sammen med venner kan man planlegge angrep og samarbeide om både ditt og datt, begge muligheter som faller fullstendig vekk hvis man spiller alene. Generation Zero er på veldig mange måter lagt opp til at man skal spille i grupper, som kan være et problem hvis man har vanskeligheter med å finne tiden.
Samtidig er det lite å si på spillets visuelle stil. Landskapet er vakkert, geværene er gode å bære på, og den svenske landsbygda er som dratt rett ut av virkeligheten. Likevel kunne ting vært bedre også her. Du skal ikke innom mange hus før du gjenkjenner de samme rommene og møblene, og det er ofte lite annet å finne enn ammunisjon, noen støvler eller luer, og noen radioer her og der. Et litt for dårlig inventar-system gjør også at spillet kan bli mer irriterende enn det er verdt, spesielt hvis du ikke er tilhenger av lite plass i ryggsekken.
I tillegg er det nok av bugs og feil å møte på. Fiender som går i klem i vegger, plutselige krasj, lyder som henger seg opp er ikke sjelden kost. At spillet bare lagres når du er innom et «safe house», har også ført til mye tap av tid. Mildt sagt irriterende.
Det slår meg også at Generation Zero, på dette stadiet, virker mer som et konsept enn et fullt spill. Områdene er store og vakre, det skal utvikler ha, men det er lite å gjøre bortsett fra å leke seg med våpen og fiendene. Jeg irriterer meg også over at nettverkstilkoblingen varierer kraftig. Den kule karen jeg løp rundt i Sverige med forsvant ofte og plutselig, og en gang fikk han til og med Blue Screen of Death (blåskjerm) og måtte reinstallere spillet og kjøre det i administrator-modus for å kunne komme tilbake. Merkelige saker skjer ikke bare i Sverige, med andre ord, men også her hjemme i trygge Norge. Skummelt.
Konklusjon
Generation Zero er et morsomt forsøk på overlevelsessjangeren, men krever visse innrømmelser for å kunne nytes. Først burde du ha med en venn eller to for ikke å kjede deg mens du tusler rundt på den svenske landsbygda, og for det andre må du kunne det å nyte ferden fremfor å ville ha noe dypere ut av opplevelsen. Det er nemlig relativt lite av utstyr, figurer og andre ting her, og sammen gjør dette at Generation Zero fremstår som et spill som kan være morsomt nå og da, men ikke alene, og ikke hvis du er på jakt etter kule fortellinger. Her er nemlig de beste historiene de du skaper selv – så lenge nettverkstilkoblingen ikke stopper moroa da, selvfølgelig.
Generation Zero er tilgjengelig nå til Windows PC (testet), PlayStation 4 og Xbox One.
