Full Throttle er et eventyrspill som ble utgitt av Lucasarts i 1995. Spillet hører til det mange nok vil karakterisere som gullalderen for Lucasarts, som strekker seg tilbake til Maniac Mansion fra 1987. I perioden frem til 1997 gav de ut en rekke med kritikerroste eventyrspill, hvor Tim Schafer var involvert i mange av dem. Han er nå sjef for Double Fine Productions, som har fått avtaler med Disney om å utgi stort sett alle spillene Schafer designet for Lucasarts. Full Throttle er det siste i rekken, hvor vi får hilse på motorsyklisten Ben Throttle som første gang så dagens lys for 22 år siden.
Det solgte over en million kopier, og Lucasarts hadde aldri solgt så mange kopier av et eventyrspill før. Derfor er det nok mange som gleder seg over et gjensyn med den munnrappe Ben og hans gjeng med motorsyklister.
HD-grafikk og oppusset lyd
Som med de andre oppussingsobjektene til Double Fine, er det først og fremst grafikken og lyden som har fått en overhaling. Ellers er det det samme, gamle spillet som i 1995. Grafikken ser håndtegnet ut og er veldig lekker, men animasjonene preges dessverre av at de er laget direkte oppå de originale, som ofte var litt hakkete. I tillegg har remastered-utgaven et lydspor med kommentarer fra utviklerne og en mengde med konseptkunst fra utviklingen som låses opp mens man spiller. Man har også hele tiden mulighet til å skifte tilbake til den gamle grafikken ved å trykke på en knapp.
Double Fine har lagt til én spillfunksjon i forhold til originalen: i hver scene kan man trykke på en tast for å få se hvilke ting man kan interagere med i scenen. Systemet føles velkomment, og jeg innbiller meg at det er særs kjærkomment for spillere som ikke er vant til eventyrspill men fortsatt spiller Double Fines andre spill.
Munnrapp motorsyklist
Nå som den gang er hovedpersonen Ben Throttle først og fremst god til to ting: å kjøre motorsykkel og å komme med munnrappe kommentarer. Om man for eksempel forsøker å få ham til å bruke spillets talefunksjon med noe annet enn mennesker kommer man med kommentaren «I'm not putting my lips on that» – helt til man ber ham om å suge bensin gjennom en slange, hvorpå han gjør det med glede. Et klassisk eksempel på Tim Schafer sin humor.
Spillets historie er spennende, om enn ikke revolusjonerende. Det er en klassisk hevnhistorie hvor Adrian Ripburger (som spilles av Mark Hamill) dreper Malcolm Corley, eieren av Corley Motors. Ben må hjelpe Corleys datter, Maureen, med å ta hevn, for å unngå at Adrian gjennomfører sin drøm om å gjøre Corley Motors om til et selskap som produserer varebiler. For å gjøre dette må man blant annet løpe fra mannevonde bikkjer (forøvrig en gjenganger i Schafers spill, det dukker blant annet opp i The Secret of Monkey Island), stjele lekekaniner, og spille rollen som kinomaskinist på et møte for aksjonærer.
Meningsløst
Historien fortelles effektivt ved hjelp av videosekvenser og en god del dialog. Spillet gjør en god jobb med finne en balanse mellom videosekvenser og interaktivitet. Hovedproblemet til spillet er likevel at gåtene man må løse er vanskelige og ofte ikke gir noen mening.
En del av spillet foregår utelukkende på motorsykkel. Men her er problemet ironisk nok at det blir for enkelt og repetitivt - man bruker piltastene for å styre sykkelen fra side til side på veien, og det er ikke noe mer hokus pokus enn at man må holde seg unna kanten av veien. Man kan hverken akselerere eller bremse, og sykkelen holder seg stort sett langs midten av veien.
Et av de mest frustrerende eksemplene på vanskelige gåter er når man må skaffe alle tingene man trenger for å hoppe over en bro til spillets siste halvdel. Man må bekjempe en rekke ulike motorsyklister for å få tingene deres. De ulike våpnene skaffer man seg i løpet av en sekvens hvor man må kjøre langs en strekning med ørkenvei hvor de ulike motorsyklistene dukker opp i tilfeldig rekkefølge. Men hvilket våpen man skal bruke for å overliste hvilken motorsyklist er ikke åpenbart, og hvis man nekter å se opp løsningen på internett kommer man til å bruke en evighet på denne sekvensen. Ikke minst fordi den siste motorsyklisten må overlistes på en helt spesiell måte for at han ikke skal sprenge seg selv og sykkelen sin i luften før man får tak i brillene hans.
Konklusjon
Full Throttle Remastered er en fin utgave av det 22 år gamle eventyrspillet, og hvis man er interessert i å sjekke ut et klassisk eventyrspill er dette en god mulighet til å gjøre akkurat det. Samtidig er spillet frustrerende vanskelig til tider, og det er derfor litt vanskelig å anbefale det til folk som ikke har spilt det før eller ikke har erfaring med eventyrspill fra før.
Men spillet har også mange elementer som taler til dets fordel, som lydsporet av The Gone Jackals, HD-grafikken og den betydelig mye klarere lyden. Kommentarsporet og sketsjene er også interessante, for de som bryr seg om slikt. Endringene i forhold til originalen er med andre ord nesten utelukkende estetiske, rent bortsett fra det nye hint-systemet.
Og mer kan man kanskje ikke forvente av en remastered-utgave, i alle fall ikke når den er utført med såpass mye kvalitet og åpenbar kjærlighet som her. Det største problemet er at spillet er fordømt vanskelig. Det nye hint-systemet hjelper, men bare litt. Et annet problem er at spillet er litt kort: det tar omtrent fem timer å spille gjennom - muligens syv til ti timer hvis man vil ha hele den frustrerende opplevelsen det utvilsomt må være å spille helt uten hjelp. Man kan selvfølgelig velge å spille gjennom hele spillet en gang til med kommentatorsporet slått på, men det er ikke veldig nødvendig om man ikke har et desperat behov for å ha med seg anekdoter som «det var en feil i spillet rett før det skulle slippes, og Tim Schafer hadde forsvunnet. Jeg måtte ringe til hver eneste biljardbar i San Fransisco for å finne ham.»
Alt i alt er dette en morsom og fin spillopplevelse, men problemene gjør at den ikke kan få en helhjertet anbefaling.
