Jeg har aldri helt forstått meg på slåssespillsjangeren, men takket være For Honor kan dette nå være i ferd med å endre seg. Det har seg nemlig slik at Ubisofts nyeste historieleksjon, hvor vikinger, riddere og samuraier går brutalt i strupen på hverandre, har mer til felles med spill som Street Fighter og Mortal Kombat, enn Dark Souls og Nioh.
Dette kommer nok som en ørliten overraskelse på mange, da den franske spillmogulen i forkant av lansering har gjort lite for å reklamere for hva denne merkelige sjangerhybriden faktisk er. Men nå er spillet omsider ute og vi har allerede rukket å teste det i godt over et døgn: Fasiten på hva For Honor egentlig, egentlig er, får du derfor her.
Plikten kaller
I korte trekk er For Honor et sammensurium av forskjellige ideer: Handlingen foregår i en fiktiv middelaldersetting, hvor noe mørkt og mystisk under overflaten plutselig bestemmer seg for at det har vært stille og fredelig i verden i altfor lang tid. Det mørke og mystiske gjør derfor kort prosess av fredelighetene ved å riste godt tak i jordskorpa og plassere tre adskilte krigsnasjoner rett inntil hverandre på verdenskartet.
Og hva er dømt til å skje når brautende vikinger, mektige samuraier og staute riddere plutselig en dag oppdager at de nettopp har blitt naboer? Krig. Krig er dømt til å skje. Og krig blir det: både lokalt mot datastyrte fiender og via internett mot andre spillere.
Det hele forkler seg som et klassisk tredjepersons actionspill – et riktig så pent og stilrent actionspill som sådan. Utviklerne har gått for en grafisk stil som elegant representerer de unike krigernes særegenheter og likheter, og det fungerer utrolig godt i aksjon. For Honor er barskt som få, med blod, gørr og tidsriktige personligheter.
Actionpreget vedvarer en stund, hvor man løper rundt på slagmarken med våpen i lanken og blod på tann. Også i møte med spillets svakeste fiender kan det virke slik, der de faller over ende bare man ser stygt på de i et par sekunder. Det tar likevel ikke lang tid før man møter en mer formidabel motstander, og da må man prompte lære seg hvordan man duellerer.
I teorien er dette egentlig veldig enkelt: Man snubler over en fiende, ser motstanderen dypt inn i øynene og gjør seg klar til dyst. Herfra har hver figur (uavhengig av våpen, utstyr og klasse) tre konkrete retninger han eller hun må forholde seg til: venstre, høyre og opp. Ved å dra styrespaken i en av disse retningene kan man da forsvare seg mot angrep som kommer herfra, men også sende ut egne angrep i den aktuelle retningen.
Samtidig kan en også dukke unna, parere, gripe tak i og kaste fienden, samt iverksette lange kombinasjonsangrep. Spesielt sistnevnte, som presenteres gjennom en lang og fyldig smørbrødliste merket «moveset», gjorde meg umiddelbart var på de mange parallellene til slåssespillsjangeren.
Det blir litt som å veksle mellom Dhalsim og Zangief.
Ved lansering finnes det i alt tolv unike figurer, fordelt likt på de tre forskjellige krigsfaksjonene. Man kan endre på figurenes utseende etter ønske, samtidig som hver figur kommer utstyrt med en rekke unike og spennende angrepsmuligheter: Den trinne ridderhelten «Conqueror» kan for eksempel skyve fiender unna med et digert skjold og en uhyggelig morgenstjerne, mens den betydelig smidigere samuraitypen «Nobushi» briljerer med enorm rekkevidde og giftige spydangrep som lar henne smette fram og tilbake på slagmarken.
Selv falt jeg tidlig pladask for vikingenes «Berserker»-type, som med aggressive framstøt, hoppeangrep og to økser lot meg regelrett terge motstanderne i senk. Også her lønner det å behandle spillet som et slåssespill, hvor man helt klart er tjent med å holde seg til én figur over lenger tid – det er nemlig ikke bare bare å memorere de mange forskjellige spillestilene, og det å veksle mellom ridderen «Peacekeeper» og samuraien «Shugoki», blir litt som å veksle mellom Dhalsim og Zangief (eller natt og dag om du vil).
Det var en gang
Spillets enspillerdel er heldigvis behjelpelig når man skal lære seg nye figurer å kjenne. På tvers av totalt atten oppdrag, fordelt jevnt på de tre krigsnasjonene, skal man nemlig hakke, kjempe og duellere til krampa tar en, og underveis veksler man stadig mellom forskjellige krigere. Disse bringes til live med solid stemmeskuespill og den herlige grafikken som også preger resten av spillet, og det hele sys sammen med et plott som faktisk ikke er så aller, aller verst.
På forhånd hadde undertegnede først og fremst oppfattet For Honor som et spill som satt flerspillerbataljer i førersetet — selv om dette kanskje stemmer, har det likevel ikke gått på bekostning av kampanjen. Til tider kan det hele riktignok kokes ned til litt flåsete og overdreven krigsporno, men både figurer, handling og scenarioer er av den spennende, barske sorten.
Det hele sparkes i gang av den tidligere nevnte verdensomveltningen, hvorpå den mannevonde og mektige krigerskikkelsen Apollyon gir seg til kjenne. Hun er tydelig opptatt av krig og fred og sånn, og gjør sitt ytterste for å dytte ridderne (den første faksjonen man tar kontroll over) ut i kamp mot vikingene i nord. Dette skaper en kjedereaksjon som brer seg utover omkring i hele spillverdenen, og slik har det seg at de forskjellige krigerne stadig går i tottene på hverandre.
Underveis bytter man som sagt mellom forskjellige klasser og spillestiler, og slik kan det fort hende at man får øynene opp for en kriger man tidligere ikke hadde noe særlig sansen for. Jeg ble for eksempel veldig glad i vikingenes kvinnelige «Valkyrie» etter et langt og spennende infiltrasjonsoppdrag i samuraienes myrdekte tempelstrøk.
Motstanden man møter i historiedelen er likevel litt så som så, og den kunstige intelligensen vakler fram og tilbake mellom latterlig dårlig og enormt vanskelig. At man kan spille gjennom hele historien med en kompis på slep hjelper selvfølgelig litt på vei, men det rekker dessverre å bli sånn passe kjedelig fra tid til annen åkkesom.
Mano a mano
Da er det enda godt at man også har spillets flerspillerdel å falle tilbake på, og det er utvilsomt her de fleste vil tilbringe mesteparten av tiden sin i For Honor. Kampene med den kunstige intelligensen kan være spennende nok de, men det er virkelig ingenting som kan måle seg med dueller mot andre spillere.
Det er noe forskjell på tvers av de tre ulike flerspillermodusene, men spillets kjerne er og forblir de mektige duelløyeblikkene. Dette kommer selvfølgelig best fram i den grunnleggende «Duel»-modusen, hvor to spillere møtes til rendyrkede, vaskekte basketak, men strekker seg også videre til den massive «Dominion»-modusen.
I sistnevnte tilfelle kastes to lag på fire spillere ut i kamp mot hverandre, hvor det er om å gjøre å overta tre separate kontrollpunkter omkring på spillkartet. For å røre det hele til, slenges også datastyrte fiender (ala «creeps» i MOBA-sjangeren) og ulike «loot»-systemer ut i mølja, og det blir nesten litt for kaotisk til tider.
Likevel vakler spillets kampsystem svært sjelden. Når to spillere derfor møtes på slagmarken, gjerne omringet av en rekke av disse mindre viktige fiendene, dannes det et lite mikrokosmos rundt de to. Alt annet forsvinner i mylderet og ståket av krigen som herjer i det fjerne, men der inne, mellom de to, er det bare én ting som gjelder: Å utmanøvrere fienden og komme seirende ut av duellen.
De eneste verktøyene man har til rådighet er den aktuelle figurens egenskaper, våpen og kombinasjonsangrep, og én mot én er det kun spillernes ferdigheter som avgjør.
Når andre spillere kaster seg på, og man plutselig står der, én mot to (eller til og med én mot tre-fire), rakner opplevelsen øyeblikkelig noe. Det tidligere nevnte kaoset tar over, og det er fort gjort å bli mektig irritert over både lagkamerater og motstandere.
Men jeg vender tilbake, igjen og igjen, fordi spillets grunnleggende kampsystem er så enormt bra laget. Selv når jeg ikke spiller, tenker jeg på For Honor: hvilken kriger jeg har lyst til å leke meg med neste gang; hvordan jeg har tenkt til at vedkommende skal se ut og hvorvidt jeg skal kaste meg ut i «Duel»-, «Elimination»- eller «Dominion»-kamper.
Konklusjon
For Honor er pen, stilren og brutal moro – i hvert fall når alt først klaffer, og heldigvis klaffer det ganske så ofte. Spillets grunnpilar er det enkle og elegante kampsystemet som, tradisjonen tro, er lett å lære og vanskelig å mestre. Fra denne kjernen strekker det seg et overraskende robust spill, hvor både flerspiller-, samarbeids- og historiedel har masse underholdning å by på.
Sistnevnte hadde jeg ikke spesielt store forhåpninger til på forhånd, og derfor var gleden desto større da det viste seg at For Honor ikke bare makter å lære deg å bruke de ulike krigerne i aksjon, men også serverer en svært potent krigshistorie. Det eneste store aberet ved denne delen av spillet er at det ikke alltid er like givende å slåss mot den kunstige intelligensen – vaklevoren som den er. Utover i enspillerkampanjen kan det derfor fort bli litt kjedsomt fra tid til annen.
Heldigvis veksler spillet naturlig mellom mange forskjellige konsepter og figurer underveis, og selvfølgelig har man alltid flerspillerdelen å vende tilbake til.
Og det er nok her de fleste vil tilbringe mesteparten av tiden sin, enten det er i dueller én mot én, større basketak mellom åtte spillere, eller i omfattende hærslag som er like deler slåssespill som MOBA. Det meste fungerer svært godt, takket være de mange unike krigerskikkelsene, spennende kombinasjonsangrep og den rene og skjære intensiteten som omkranser bataljene.
Til sammen utgjør de mange brøkdelene derfor en herlig helhet. For Honor er langt fra feilfritt og det kan være grusomt irriterende og uhorvelig kaotisk til tider (både i og utenfor kamp), men det er samtidig så grunnleggende spennende, vellagd og unikt at jeg finner det komplett umulig å ikke storkose meg hver gang jeg setter meg ned for å spille det.
Andre spill som kan minne om For Honor kan for eksempel være Dark Souls eller Mortal Kombat – helst begge samtidig.
