Den siste uken har jeg vært lærer, elev, samtalepartner, kjæreste, hærfører og kriger. Jeg har blitt totalt oppslukt av Fire Emblem: Three Houses, på en måte jeg aldri hadde sett for meg at jeg skulle.
Det er veldig få spill jeg spiller ferdig, for så å umiddelbart sette i gang en ny gjennomspilling. Det gjorde jeg med Three Houses, og jeg kommer nok til å gjøre det en tredje gang også.
Valget er ditt
I utgangspunktet var det den turbaserte strategidelen av spillet som lokket. Den har jeg likt i tidligere spill i serien – det er noe spesielt med måten man kan risikere å permanent miste figurer i disse spillene (selv om du selvfølgelig kan velge å slå av dette i Three Houses). Da blir det brått litt mer alvor enn om alle bare reiser seg etter kampen igjen.
Men mer enn strategien og kampsystemet, er det alle de ulike figurene, musikken og stemningen jeg har forelsket meg i. Dette er også grunnen til at jeg med glede spiller spillet tre ganger – Three Houses er på mange måter tre spill i ett, da historien endrer seg ganske mye avhengig av hvilke valg du tar underveis.
De tre husene representeres av Black Eagles, med prinsesse Edelgard i spissen; Blue Lions med prins Dimitri som leder; eller Claude og hans Golden Deer. Hvert av de tre husene styrer et av de tre ulike kongerikene i Fodlan, landområdet du befinner deg i.
Uten å gå inn på detaljer ender du fort opp som lærer på Garregg Mach Monastary, og må der velge mellom et av de tre husene. Historien er, så langt jeg kan se etter å ha spilt ferdig med Black Eagles, og rundt 10 timer med Blue Lions, annerledes for de tre husene – i hvert fall fram til et visst punkt.
Historien i spillet er bra, med god progresjon, gode figurer og generelt bra stemmeskuespill. Jeg digger Edelgard – hun er en fantastisk figur som jeg likte veldig godt å følge, og jeg er spent på om jeg blir like knyttet til Dimitri eller Claude.
Tilbake på skolebenken
Ikke minst blir du bedre kjent med de ulike elevene som hører til hver klasse. Utviklerne har lagt ned mye tid på dialoger, samspill og stemmeskuespill i denne delen av spillet, og det merkes. Det daglige livet på Garregg Mach kan til tider minne om Harry Potter og Galtvort. Spillet er delt i måneder, og hver uke gjør du en rekke valg for å utvikle samhold, vennskap og ferdigheter.
Du bestemmer hva elevene dine skal jobbe mot av ferdigheter, som igjen påvirker hvilke klasser de kan bruke i kamp. Du velger hvem som skal få ekstra opplæring hver eneste uke og du kan lage gruppeoppgaver for to elever.
Det er mye å sette seg inn i: klassesystem, opplæring, hva du burde fokusere på, og hvilke egenskaper som passer for hver enkelt klasse er alle elementer det kan være vanskelig å få helt grepet på i starten.
Det beste er imidlertid alt som ikke har med kamp eller klasser å gjøre. Du kan invitere til teselskap, spise og lage mat sammen med andre, fiske, plante blomster, ta en prat, delta i turneringer og en rekke andre aktiviteter som i bunn og grunn kun lar deg bli bedre kjent med de andre figurene. Joda, du får også en slags bonus i kamp, men det betyr lite i det store og det hele.
Man kan også, hvis du knytter nære nok bånd til studenter fra et annet hus, rekruttere de over til ditt. Og hvem i all verden vil ikke ha Ashe i sitt hus, uansett hva det måtte koste?
Mye å lære
Dette er et systemtungt spil, og det er mye å sette seg inn i – spesielt for en som ikke er veldig kjent med spillserien fra tidligere av. Three Houses gjør en god jobb med å forklare systemene underveis, men det tok lang tid før jeg var komfortabel nok til å tilpasse alt slik jeg ville ha det. Det er mye å lære seg, mange valg som må tas og en veldig frihet i at du mer eller mindre står fritt til å velge hva du vil, både for deg selv og elevene dine.
Denne friheten er en styrke, og alle valgmulighetene og tilpasningene du kan gjøre er suverent bra. Men det er veldig mye å ta inn over kort tid. Heldigvis er spillet også flink til å styre figurene dine litt mot klasser, da de gjerne kommer og prater med deg og foreslår egne ønsker. Du kan også la spillet styre lærer-funksjonen automatisk, noe jeg gjorde litt i starten, uten at dette så ut til å virke negativt inn på spillopplevelsen.
I tillegg til dette får du også en fridag hver uke, der du kan velge mellom litt forskjellige aktiviteter. En av disse er kamper, der noen er historiebaserte, mens andre er trening. Du kan hvile deg, gå på seminar med andre lærere, eller velge å utforske klosteret. Ofte endte jeg opp med å velge sistnevnte, for det er her mye av spillets magi befinner seg.
Man kan løpe rundt i klosteret for å prate med elever og andre lærere; knytte bånd og virkelig lære figurene dine å kjenne. Blant de mange unike personlighetene i spillet finner man Bernadette, en livredde jente som knapt tør gå ut av rommet sitt, og i hvert fall ikke prate med noen. For ikke å glemme Casper! Og Dorothea og Petra! Og alle de andre nydelige figurene i spillet.
Du får pratet mye med dem, du utvikler sosiale bånd, som ikke bare knytter dere sammen i kamp, men som også gir deg en dypere innsikt i forhistorien til figurene. Noen er triste, andre rørende, mens noen bare er morsomme.
Alt er godt skrevet, med bra stemmeskuespill og masse av det. De aller beste spillstundene min i Fire Emblem: Three Houses er når jeg kan ta fatt på en ny fridag i klosteret, med alle samtalene jeg vet den bringer med seg.
Utfordrende kamper
En ting jeg imidlertid ikke liker like godt med disse fridagene er oppdragene du får. Det er litt lite variasjon i hva du gjør: I all hovedsak får du en ting du skal levere eller hente og levere et annet sted. Utover i spillet blir det repetitivt og lite oppfinnsomt og mer som en tidtrøyte enn noe annet.
Hver måned får du et hovedoppdrag som ender i kamp. Utover dette kan du gjøre unna mindre slag på fridagen, på bekostning av at du ikke får gjort andre aktiviteter. Du kan også få kampoppdrag som utbroderer historiene til elever eller andre lærere, og disse er alltid morsomme å utforske.
Selve kampsystemet er veldig bra, med masse valgmuligheter, stor frihet og gode designvalg. En av de tingene jeg liker best, og som er noe jeg liker veldig godt i turbaserte spill som dette, er at man får så mye informasjon om hva som skjer hvis man gjør noe. Hvis jeg for eksempel flytter en av mine figurer innenfor rekkevidden til en fiende, blir det øyeblikkelig tydelig hvilke enheter som kommer til å angripe min figur når det er fiendens tur. Det er hele tiden en balanse mellom angrep og forsvar; hvilke av mine enheter tåler en smell og hvilke må jeg passe ekstra godt på den neste runden?
Friheten man har i klassesystemet gjør at det å bygge et balansert lag, der noen tåler å bli angrepet, mens andre leger sår er essensiell for å ikke miste figurer. Den klassiske våpen-trekanten til Fire Emblem-spillene er droppet, og i stedet lærer figurene seg ulike angrep med våpnene de blir bedre med. Noen gjør mer skade, andre gjør at fienden ikke kan bevege seg. Kampene er en fryd fra ende til annen, med en god utfordringskurve og flere ulike mål som er med på å krydre opplevelsen.
Det å følge figurene i kamp, se hvordan styrken deres øker, tilpasse det til hvilken klasse jeg vil ha de i, og se hvordan det igjen fungerer i kamp er en herlig dans. Det er veldig lite jeg har å utsette på kampsystemet og den strategiske utfordringen Three Houses tilbyr. Det at du også kan velge vanskelighetsgrad, samt velge bort at figurene dør er vel og bra for de som ikke ønsker seg dette. For meg legger dette enda et lag med intensitet på toppen av noe som allerede er veldig, veldig bra.
Konklusjon
Fire Emblem: Three Houses er et uhyre bra spill. Det er veldig mye spill, med mange systemer og mekanikker, ting du skal gjøre og elementer å ta hensyn til, men det knytter alt sammen på en meget bra måte. De turbaserte kampene er solide som alltid, med gode endringer og nye systemer som faller naturlig på plass etter hvert som man spiller.
Historien er velskrevet, og spesielt gjelder dette for de mange figurene en blir kjent med i løpet av spillets gang. De har alle sin unike sjarm, sin egen historie, og ofte med mer dybde og alvor enn man kanskje tror til å begynne med. Det tar rundt 50 timer å gjennomføre én gjennomspilling av Three Houses, men du, som meg, vil se spillet fra de tre ulike perspektivene, har du enda flere spennende spilltimer foran deg.
Jeg elsker Fire Emblem: Three Houses; jeg kommer til å fortsette å spille det lenge; og endelig skjønner jeg hvorfor så mange mennesker snakker varmt om denne spillserien. Og husk nå bare at det er Edelgard som er best, og det eneste riktige valget å ta.
For andre spennende Nintendo Switch-spill, kan vi anbefale både Super Mario Maker 2 og Cadence of Hyrule.
