I en tid der spill får flere og flere mekanismer og blir mer og mer intrikate, er det av og til noen som går motsatt vei. Fe er et eksempel på et spill som til tross for størrelsen gjør mye nytt – og mestrer en del – samtidig som det kommer til kort på noen svært avgjørende områder.
Skog og dyr
Det er ikke uten grunn at du fort kan tenke tilbake på fantastiske Ori and the Blind Forest i det du setter ut på eventyr med vesle Fe (vesle-Fe?). En liten skapning som skal ut og redde skogen sin fra mystiske vesener er mer enn nok fellestrekk, men legg så til en unik visuell stil og vakker musikk, og vips har man en nokså god sammenligning med Ori. For Fe er vakkert. Naturen fremstår som myk og detaljert på samme tid, og gode skygge-og lyseffekter forsterker inntrykket av en stor og magisk skog.
Magien blir enda større av hva det er som faktisk foregår. Fe, en liten rev-aktig skapning, befinner seg plutselig i en verden som fremstår fremmed og forandret. En mystisk invasjon truer skogen, og det er Fes oppgave å gjenreise dyrene som er blitt fanget av angriperne. Måten dette gjøres på er nyskapende, men hvor morsomt det er som spillmekanisme er en annen sak. Mye av Fe er sentrert rundt musikk og lyd, og når Fe kommuniserer med planter og dyr for å skape vennskap mellom dem, er det nettopp via spesielle lyder man gjør dette. Ved å holde inne høyre skulderknapp på kontrollen begynner Fe å prate, og jo hardere du presser, jo høyere synger den, noe som også korresponderer mellom forskjellige samtalefrekvenser som kreves for å prate med de forskjellige skapningene.
Første gang man knytter bånd med et fremmed dyr er en særdeles nusselig opplevelse. Fe synger på et nivå som passer til mottakeren som også synger, og sammen deles båndene. Slik lærer man også å prate med flere skapninger, for i begynnelsen av spillet kan man bare prate ett av seks mulige språk. Nye språk kommer også med nye muligheter i spillmekanismer som å kunne løpe raskere og til og med sveve, som gjør opplevelsen bedre og bedre jo lenger man kommer.
Upresist
Dessverre er det ikke alt ved Fes mekanismer som skinner like sterkt. Å bevege den lille skapningen kan føles rart og upresist, som absolutt ikke burde være tilfellet i et 3D-platform-spill som dette der presisjon og enkelhet er alfa omega. Mange av oppgavene handler nemlig om å komme seg høyt opp eller steder som er vanskelig å nå, og å hoppe feil eller klikke en knapp én gang for mye, kan fort få katastrofale følger. Når Fe dermed ikke klarer å føles behagelig å beordre rundt med selv de enkleste bevegelsene, settes det grenser for hvor morsomt det blir å spille rundt 5-8 timer med de samme kontrollene. Det er ikke håpløst, bare langt ifra så bra som det burde vært. Sånn sett er de upresise mekanismene i Fe en stor kontrast til Ori and the Blind Forest, hvor det meste var så presist og perfekt som det kan bli.
Fe er et spill som er blitt sammenlignet med Journey og Shadow of the Colossus – førstnevnte på grunn av dets enkle design og spillfilosofi, sistnevnte av grunner som blir klare noen timer inn i spillet som ga meg en wow-opplevelsen jeg ikke så komme. Denne filosofien, som går ut på at spillet forteller deg nærmest ingenting samtidig som du skal finne ut av ting selv, er noe som både hjelper og spenner ben på Fe. Grunnen er at Fe nyter av å kjøre i et behagelig tempo når alt går som det skal og oppgavene er enkle nok, men som kan frustrere når de ikke er umiddelbart åpenbare. Frustrasjonen kommer fort av at Fes åpne verden – tross det vakre utseendet – er tom og så godt som blottet for ekstra-oppgaver, slik at man fort føler man ikke gjør noe som helst hvis man har problemer med å komme seg videre i fortellingen. Etter hvert som man går får man imidlertid tilgang til en liten fugle-hjelper som viser vei om man er fortapt, som heldigvis får ting til å flyte litt bedre.
Vakkert, men
Det er ingen liten skog Fe bor i. Fra de første stegene i et lite blå-grønt område med få høyder, får vi utforske en verden som brer seg ut og forandrer seg som man går. Fargene er definitivt i fokus, og de setter så absolutt stemningen for områdene man er i. Bortsett fra å bare være pent å se på, blir fargene imidlertid påvirket av spillet. Befinner du deg i tryggere trakter ser ting gjerne fint og lyseblått ut, men møter du på skumle skapninger ser man fort rødt. Musikken spiller også inn her, noe som fører til svært varierende stemninger basert på hvor du befinner deg.
Selv om lydene og det visuelle dermed er med på å gjøre opplevelsen bedre, er verdens utforming såpass enkel og lik seg selv så godt som hvor enn man reiser, slik at måten man beveger seg på gjerne forblir den samme. Små steiner som skal hoppes på, trær som skal klatres i for å komme til et høyere nivå og dyr som skal prates med ved å holde inne den samme knappen igjen og igjen blir litt vel kjedelig i lengden – det til tross for at man faktisk ikke bruker så lang tid i dette universet.
Det er relativt spennende å følge den minimalistiske fortellingen som berettes helt uten muntlige eller skriftlige ord, som jo gjør Fe ganske spesielt. Det gjør for en god del mystikk rundt hva det er som faktisk foregår, og selv om det ikke kommer noen forståelige ord fra følgesvennene dine heller, er det spesielle bånd som knyttes via hjelpen man gir hverandre. Å møte på de skremmende angriperne kan faktisk være ordentlig skummelt, som på sitt verste godt kan gjøre det vanskelige å spille for de som er lettskremte (og spesielt om du bruker hodetelefoner om natten).
Konklusjon
Fe er en vakker opplevelse som spiller på sansene. De fargerike og vakre skogspartiene endrer seg som man tar seg fra ett sted til annet, og lydene – være det alt fra den stemningsfulle musikken til de søte samtalene mellom dyrene – er noe jeg nok aldri har opplevd på samme måte. Dessverre når Fe aldri helt opp. Jeg gikk lei klatre-systemet ganske raskt, ettersom jeg følte at områdene jeg utforsket – til tross for forskjellig fargepalett – var så like. At bevegelsene er upresise og litt merkelige gjør også at Fe blir et plattformspill som ikke tilbyr den kjappe og morsomme opplevelsen de bedre spillene i sjangeren er kjent for. Fe har gitt meg noen timer med koselig moro, men å komme tilbake til denne skogen når det er så mye annet snadder der ute, er noe jeg ikke kommer til å gjøre.
Fe er tilgjengelig til PlayStation 4, Xbox One (testet), Nintendo Switch og Windows PC.
