Pilene suser om ørene dine og krigsropene gjaller i luften. Rundt om på slagmarken flyter det over av knallrødt blod, kroppsdeler og bløtkake. En liten og søt ridder med øks stamper forbi idet han skriker iltert. Stemmen hans sender raskt tankene til Smurfenes forjettede land og Linni Meisters umiskjennelige vokal. Om det er et system i galskapen vites ikke, men bueskytterne og trollmennene gjør sitt beste for å holde seg i de bakre rekker. Plutselig blir den høyre delen av bildet fylt med en overvektig skikkelse og seiersropene smatrer med ett: Prinsessen er innen rekkevidde!
Carbicide
For å ha alt på det rene, kan jeg allerede her meddele at Fat Princess på langt nær er så hysterisk eller originalt som det kan virke. Det er i bunn og grunn en lattermild versjon av «Capture the Flag» med nusselige, klasseinndelte tegneseriekrigere i hovedrollen. Målet ditt, som deltaker av klassekampen, er å hjelpe dine lagkamerater med å redde kongerikets prinsesse fra det andre lagets klør. Festningen deres må brytes og din yndige skjønnhet må tilbakebringes.
Aberet er at den yndige skjønnheten etter all sannsynlighet ikke vil være fullt så skjønn når spillere har sluppet til. Begge lag har nemlig tilgang på masser av deilig kake, som med passende intervaller vokser opp av det mystiske jordsmonnet. Disse bakerverkene kan til enhver tid plukkes opp og gis til motstanderens prinsesse (som er fanget i slottet ditt). Denne jenta spiser så lenge hun får servert, og har et eget talent for å doble kroppsstørrelsen på kort tid.
På denne måten vil motstanderen få større problemer med å bære hjem datteren av kongeriket sitt, og ved toppvekt må det faktisk fire mann til for å rikke kronjuvelen. Om noen på laget gidder å løpe frem og tilbake med søtsaker til den umettelige prinsessa er derimot ikke like sikkert. Det har seg nemlig slik at hun krymper hvis ingen tar på seg ansvaret som løpegutt – hvilket er en kjedsommelig rolle i det lengre løp.
Galskap forsøkt satt i system
Som sagt allerede er Fat Princess et spill som bygger på klassekamp. Forskjellige roller skal utspilles på slagmarken, og det er opp til deg hvilken del av besetningen du velger. De seks respektive klassene er som følger: Bygdetullingen, Arbeideren, Trollmannen, Bueskytteren, Presten, Krigeren. Bygdetullingen er for så vidt en litt i overkant liberal oversettelse av The Villager, men dette er i hvert fall figuren alle begynner som. Han er en god kakesanker og er flink til å ta beina på nakken.
De øvrige klassene har alle sine unike egenskaper som kommer til nytte i den pågående striden. Arbeideren henter materialer og oppgraderer bygninger slik at kampklassene får kraftigere angrep, mens trollmannen og presten henholdsvis bruker skadelig og helende magi. Bueskytteren og krigeren er for de som er ute etter å gyte mest mulig blod, og her gjelder det enten å pøse på med piler eller å fekte febrilsk med sverdet. Det er en god balanse klassene imellom, med tanke på nytteverdi i laget, men jeg vil likevel påstå at det er langt mer givende å spille kriger enn å sanke materiale til bygninger.
Her kommer vi også til ankepunktet i Fat Princess: balansen. Kampens flyt. Det er faktisk såpass lite ferdighet involvert at balanseringen kun fører til dragkamper som kan trekke ut i det kjedsommelige, og den berømte «ebb and flow» forsvinner som dugg for solen. Det er klart, visse klassekombinasjoner vil være mer fordelaktige enn andre, og jeg utelukker ikke at taktisk tenkning er en mulighet her. Likevel, det er sjelden jeg har opplevd at verten i et spill har koblet fra i så stor grad som i Fat Princess. Folk kommer og går når matchen nærmer seg 50 minutter.
Det er heller ikke til å legge skjul på at spillet er et salig kaos. Det er en ryddig disposisjon av klasser, og målet er selvsagt enkelt, men når man først braker sammen er det mye som overlates til tilfeldighetene. Ikke bare er masseslagsmålene et overflødighetshorn av blod og kroppsdeler – som i all sin sterke rødfarge gjør det hele mer uoversiktlig – men de er rett og slett så rotete at alt man kan gjøre er å gjøre sine fremstøt på måfå.
Igjen, det finnes unntak i verden. Det finnes situasjoner der jeg og mine kumpaner har kjempet i formasjon med baktropper av bueskyttere, prest, trollmenn i midt og krigere i spiss, og vi har lagt motstanderens uorganiserte lag i grus før de første fem verdighetsminuttene har passert. Da er Fat Princess litt gøy. Men det stopper også her, for det handler tross alt bare om én ting i lengden: fang flagget.
Konklusjon
Fat Princess er et dedikert flerspillerspill med en morsom grafikk, men kampene blir aldri noe jeg engasjerer meg i. Noe av grunnen kan selvsagt være at Sony ikke leverer mikrofon som standardutstyr med konsollen sin, og at total radiostillhet derfor er den grimme realitet. For et spill som Fat Princess er dette svært uheldig, selv om balansen klassene imellom er aldri så god.
Uavhengig av dette føler man likevel ikke at man har noen særlig oversikt over hva som skjer. Hvor er lagkameratene? Hvor er prinsessen? Og i gruppeslagsmålene er det ren slump hvem som overlever eller ikke. Jeg skal ikke legge skjul på at de første kampene hadde sin underholdningsverdi (når en kollektiv baktanke faktisk preget laget) men det er en svært begrenset lykke. Det hjelper heller ikke at de fleste kriger munner ut i en trøtt dragkamp – som av erfaring kan pågå i opp til 50 minutter.
Disse prinsessene er rett og slett ikke verd bryet.
Fat Princess er for øyeblikket kun i salg gjennom PlayStation Store. En PSP-versjon er annonsert, men ingen utgivelsesdato.
