Hva får du hvis man krysser en Attack on Titan-etterligning med fantasy og troll? Et kjempespill – i alle fall i drømmene til utvikler Iron Galaxy. Realiteten er imidlertid ganske så annerledes. Som sentinel-krigeren Avil skal du redde verden fra en troll-invasjon, men den innledende moroa dabber av så snart du har laget hakkemat av din første håndfull kjemper.
Troll-fabrikk
Extinction var aldri en fredelig verden. Det ligger kanskje også litt i navnet – men skulle du være i tvil, blir vi fortalt tidlig i spillet at menneskene hadde vært i krig med hverandre så lenge man kunne huske. Tross de konfliktfylte mellomsekvensene – som faktisk er svært pent tegnet og noe jeg gjerne skulle hatt mer av – ser ikke byene i Extinction falleferdige ut. Nærmere tvert imot; de er ganske så enorme, solrike og omringet av flotte, grønne trær og bygg som strekker seg mot himmelen. Noen tegn på krigere blant befolkningen er det heller ikke, noe som gjør at Extinction fra begynnelsen av ikke greier å få frem hvor lovløst og krigsherjet dette landet er.
Extinction gjør også et merkelig designvalg hva fortelleren angår. En kvinne leder oss inn i verdenen, og man blir kjent med en jente i de diverse scenene som av og til vises mellom brettene, men figuren man spiller er en mann, som for meg var en skuffelse ettersom historien som ble fortalt fra jentas synspunkt virket unik sammenlignet med hovedperson Avils.
Idet spilleren kommer inn har gigantiske troll begynt å invadere planeten via nyåpnede, magiske portaler. Ganske så uheldig er det jo for så flotte byer å bli utsatt for slikt, men pytt, pytt. Sentinel-krigeren Avil er på plass, og som den eneste igjen av den gamle ordenen, er det hans (merk: vår) oppgave å redde menneskene. I det hele tatt er fyren en superhelt som bærer på et magisk våpen som kan ødelegge trollenes rustninger og kappe av kroppsdelene deres. Det såkalte Rune-slaget er det eneste som kan felle de enorme beistene, og gang på gang skal Avil trekke sverdet og gå løs på skapninger hundre ganger så svær som ham.
Hack-and-Slash-me-please
Noe av det som kjennetegner et ordentlig godt slåssespill er muligheten til å kombinere forskjellige knapper til å skape ordentlige kule combo-angrep. Det skal føles smidig, tungt og elegant om hverandre, avhengig av hvilke angreps- og kombinasjonstyper man vil benytte seg av. Extinction forsøker seg på et slikt system, men klarer det bare halvveis. Firkant-knappen er den eneste som må trykkes for å slåss, men ved å ta seg korte pauser og trykke den på visse tidspunkter, kan du veksle mellom forskjellige kombinasjoner av angrep. Det går ikke lang tid før alt er lært og innøvd, og å finne ut av hvilke angrep som er mest effektive. Faktisk vil jeg si det går alt for fort, som jo ikke er rart når man bare har én knapp å leke seg med, selv om ting er hakket mer komplisert enn som så.
Avil er en smidig kar, og ved å trykke skulderknappen kan han feste seg til forskjellige bygninger og fiender og skyte seg bort mot dem. Å rulle kan også kombineres med slåssing, slik at man får noen flere kombinasjer. Denne «ordinære» slåssingen tas i bruk mot fiendene som er på Avils egen størrelse, og er ubrukelig mot gigantene. Derfor er man avhengig av å bruke Rune-slagene for å kvitte seg med de ekte truslene.
Redde folk og by
Det er noen ganske tøffe syn de første gangene, de enorme trollene som valser innover byen og knuser bygningene rundt seg. Størrelsen er nok likevel det eneste kule med dem. For ikke bare gjør Avils smidighet, hopp og løpe-opp-høyder-teknikker at trollenes størrelse faktisk ikke virker så høyt lenger, men beistene er så kjedelig tegnet som mulig. Ser du for deg et typisk orke-troll, er det nok nettopp dette du tenker på.
Den eneste måten å stoppe trollene på er å kappe av dem hodet, som gjøres med et fulladet Rune-slag, men det kreves ofte at visse mål er oppnådd før dette kan skje. Trollene er alle like, men kommer med forskjellige rustningsdeler, som betyr at man må bruke Rune-angrep direkte på svake rustninger, eller ødelegge spesielle låser som holder dem sammen. I realiteten gjør man imidlertid det samme hele tiden. Hold inne en knapp, finn punktet du vil angripe, og se den samme animasjonen kjøre på loop. Å kappe av de enorme beinene og armene for å midlertidig uskadeliggjøre dem skaper noen kule øyeblikk i begynnelsen, men blir fort gammelt. Se nå for deg at du skal gjøre mer eller mindre det samme om og om og om igjen over noen titalls brett, og det blir litt enklere å skjønne hvorfor jeg har mistet noen hår på hodet.
Det hjelper heller ikke at helsesystemet er så godt som ødelagt. Å ta skade av de vanlige motstanderne er ofte farlig, som er bra, og gjør at man må passe på hvor enn man ferdes. Det som likevel frustrerer noe inni hampen, er at ett angrep fra storetrollene dreper på ett slag. Om de klapper deg på ryggen, hamrer deg på bakken eller vifter rundt og treffer deg, skal det ikke mye til. Du dør aldri helt og gjenopplives på et startpunkt, men det er frustrerende når spillets bevegelsesmekanismer ikke hører på deg, slik at du blir drept øyeblikkelig nesten tilfeldig eller på grunn av at ting ikke fungerer.
Å bevege deg er noe du er avhengig av for å komme deg fra den ene kjempen til den andre raskest mulig, for om du ikke redder nok sivile eller sikrer at byen overlever angrepet, har du tapt. Å hoppe på hustak, løpe opp vegger, sveve eller skyte seg fra tretopp til tretopp er nok noe av det morsomste ved spillet, men er ikke uten feiltrinn. Du må nemlig gjøre det samme for å komme deg opp på trollene, og hopper du på feil del av kroppen, løper du fort inn i en armhule og kommer ingen vei.
Det blir fort mange slike tilfeller av feil-løp og hopp, knapper som ikke reagerer, og troll som dreper deg på første slag på dumme, tilfeldige tidspunkter. Det er synd, for selv om jeg hadde det relativt morsomt den første halvtimen, innså jeg fort hvor gjentagende, frustrerende og ensidig Extinction faktisk er.
Konklusjon
Premisset er – hvis man legger godviljen til – kanskje ikke det dummeste i verden. Enorme troll som skal drepes før de ødelegger by etter by kunne fungert i et spill som gjorde mye mer ut av seg enn bare dette ene punktet, for å gjøre det samme om og om igjen blir gammelt. Avil er en lite unik superhelt som skal redde alt og alle, og er lite morsom å følge med på. Likevel har han noen kule «moves».
Dessverre er det for lite å lære seg til at man føler at kampsystemet er komplisert på en god måte, og sammen med et bevegelsessystem som bare fungerer nogen lunde, greier ikke Extinction å levere en så kjapp, smidig og avhengighetsskapende opplevelse som det må, spesielt når det å redde sivile og bli drept av tilfeldige troll-slag tvinger deg til å ta pauser i bakken.
Extinction er tilgjengelig 10. april til PlayStation 4, Xbox One og PC.
