Mye av Europa Universalis er sentrert rundt de europeiske stormaktene. Ettersom det er det hellige romerske riket, kardinalkollegiet eller kolonialisme selv man møter på, kan man jo også si at det er helt naturlig. Nå er det imidlertid slik at spillet lar deg kontrollere stater over hele verden, selv om de dype mekanikkene kan virke fraværende for de lenger unna Europa. I Mandate of Heaven introduser Paradox endelig nyheter for de viktige østlige statene i Japan og Kina, samtidig som en smidig ny måte å drive diplomati på blir tilgjengelig for alle. Hold deg fast, for her blir det mye snakk om mekanikker og funksjoner – og det er bare bra i et spill som dette.
Big in Japan
Hvis du er blitt lei av å kjempe for katolisismen i trettiårskrigen eller om de europeiske maktene generelt sett begynner å gå ut på dato, kan du endelig reise til Østen for å krydre opplevelsen med god samvittighet. Slik det hellige romerske riket har sine egne intriger i Europa, har Øst-Asia nå keiserdømmet i Kina som en dominerende kraft. Emperor of China-mekanikken fungerer på mange måter likt som det Emperor of the Holy Roman Empire-funksjonen gjør, ved at man samler spesielle keiserpoeng for å kunne vedta lover og edikter som gjelder for alle medlemmene av keiserriket.
Det er naturligvis Kina selv – eller Ming som de heter, etter Ming-dynastiet – som begynner som keiser. For å tilegne seg keiserpoeng og virkelig få vedtatt reformer i riket er det ikke nok å utvide sine egne grenser. Kina-mekanikken gjør nemlig et poeng ut av å legge nabostater under seg som betalende vasaller (tributary), og jo flere man har, jo bedre. Slike såkalte «tributaries» gir sårt trengte grunker inn i den kinesiske statskassen, men kommer naturligvis på bekostning av Mings egen territorielle vekst i nabolaget.
Med tanke på at Kina og landene rundt er områder med enorme religiøse og kulturelle forskjeller kan det likevel være godt å få sakket litt ned på okkupasjonen av motstandere, men også her har Paradox valgt å krydre opplevelsen. Som følger av konfusianismen har man nemlig en egen Harmoni-mekanikk som virker inn på stabiliteten i landet. Om du skulle herske over provinser med animistiske eller muslimske trossamfunn, kan du som vanlig velge å konvertere hver og én av dem. Dette vil naturligvis ta svært lang tid, så som Ming kan det være lurt å benytte seg av harmoni-funksjonen. Den lar deg nemlig innlemme hele religioner inn i konfusianismen over noen tiår, og skulle du okkupere områder i fremtiden der folket følger en tro du allerede har harmonisert, har man plutselig ikke like mye å frykte.
Japan har også fått en real overhaling. Ikke bare er det nye provinser og stater med nye unike nasjonale idéer, men shogunatet og shintoismen bærer også på endringer. Japan består i år 1444 av et hav av fraksjoner, og alle de såkalte daimyoene er underkastet shogunen – den ledende herskeren av de japanske øyene. Via diplomatiens evner kan shogunen tvinge sine undersåtter til å følge dens vilje, samtidig som det kan være vanskelig å utvide riket i et land der alle er dine vasaller. På motsatt side kan du som en av daimyoene krige mot andre daimyoer, og til slutt utfordre shogunen selv over Japans trone. Med tanke på hvor mange intrikate allianser det er i Japan, er det mange nok utfordringer som både shogun og daimyo.
Japan kommer også med endringer til sin unike religion, nemlig shintoismen. I Japans tilfelle handler det ikke så mye om å samle alle trossamfunn i en og samme gryte, som å finne balansen – eller ytterpunktene – mellom åpenhet og isolasjon. Gjennom spillets gang vil valgene man tar åpne opp for spesielle begivenheter og hendelser som former staten din, og valgene man ender opp med får følger for shogunmakten og hvor åpen Japan er for utenforstående religioner og kulturer.
Som den eurosentriske historikeren jeg tross alt er, har jeg nå endelig solide grunner til å ta fatt på utfordringer jeg aldri har stått overfor tidligere. Som Kina er man nå en østlig supermakt som spiser seg så mektig man kan før de vestlige statene banker på døren, og som Japan er kappløpet om shogun-tronen mer spennende enn noensinne.
Jeg skulle likevel ønske at Japan også hadde fått en egen unik keiser-mekanikk som det hellige romerske- og det kinesiske riket har, slik at det føltes like praktfullt og mektig som de to andre. Det er liksom noe eget ved å ha den lille keiser-menyen nede i høyre hjørnet. Et eget lydspor som spilles når man befinner seg i det fjerne østen hadde også gjort seg, ettersom man nå hører de gode, gamle eurosentriske låtene på de japanske øyer.
Nye tider
I Rights of Man-utvidelsen som kom i fjor høst ble vi introdusert til Institutions-mekanikken, som sakte men sikkert brakte verden fra renessansen til kolonitiden og videre. Dette hadde innvirkning på teknologiske fremskritt, og gjorde at selv mindre stater fikk fordeler de større kunne sikle etter. Nå tar Paradox dette konseptet ett skritt videre, og legger til tidsaldere. Denne Age-mekanikken er på mange måter relatert Institutions ved at store endringer kommer med tiden.
Den første æraen heter Age of Discovery, og fokuserer på oppdagelse. Når man har samlet nok praktpoeng ved å oppfylle visse kriterier, kan man bytte disse mot funksjoner spesifikke til æraen som gir deg som stat forskjellige bonuser, og hver æra har unike bonuser som bare kan låses opp for spesielle nasjoner. I tillegg kan du – når du har oppfylt flere kriterier på samme tid – erklære gullalder – og dermed oppnå enda flere godsaker.
Disse æraene varer ofte i rundt 100 år hver, eller helt til en stor ny periode har begynt, som for eksempel protestantismens fremkomst pluss 120 måneder. At man nå har fått enda flere oppdrag å jakte på gjør Europa Universalis enda mer avhengighetsskapende, i tillegg til å gjøre hele opplevelsen en smule enklere å komme inn i ettersom man nå har konkrete mål man må oppfylle for å få noen saftige bonuser. Naturligvis er det helt valgfritt, så om du skulle ønske å ignorere oppdragene fullstendig og spille som før, kan du det.
Edikter og mega-diplomati
I en tidligere utvidelse introduserte Paradox «stater» til Europa Universalis IV. Stater fungerte slik at de samlet et visst antall provinser i samme stat, der en stat ble en viktigere administrativ sammensetning enn for eksempel et «territorium». Nå er statene blitt gjort enda viktigere ved at man kan befale at edikter skal bli utført i dem. Edikter kan brukes til å slå ned potensielle opprør eller andre administrative saker, men på bekostning av statskassen. En stat som følger et edikt koster nemlig mye mer å administrere, noe som gjør det en morsom, men viktig oppgave å bestemme om man faktisk skal innføre edikter eller ikke.
For å gjøre diplomati litt enklere, som man kanskje har opplevd den burde være hvis man har spilt som en av statene i det hellige romerske riket eller i Japan (am I right?), kommer Mandate of Heaven med det Paradox kaller en «diplomatisk makrobygger». Enklere forklart er dette en meny der alle mulige diplomatiske forbindelser og valgmuligheter kan bli gjort fra, slik at man slipper å trykke på én og én stat for å finne ut av hvem som for eksempel vil inngå allianser med deg. Dette er et kjempekult tillegg til spillet, og kanskje spesielt er det nyttig i startsfasen der alt skjer veldig fort.
Konklusjon
Er du på utkikk etter en utvidelse som kommer med endringer tilnærmet over hele linja, er nok Mandate of Heaven en meget god kandidat. Kina og statene i Japan har blitt spennende å prøve seg på, og dermed har Asia fått noen ordentlig morsomme utfordringer å takle. I resten av verden gjør æra-funksjonen og de nye diplomatimenyene Europa Universalis en bedre og mer intrikat opplevelse, og dermed kommer Mandate of Heaven med noe for alle.
Jeg skulle likevel likt å se enda litt mer innhold bli innført, som et eget lydspor for Japan og en egen keisermekanikk for samme stat. I tillegg merkes det at utvidelsen ikke gjør et like stort inntrykk som det Rights of Man-utvidelsen gjorde i fjor høst, da mekanikkene som er tilgjengelige her ikke endrer spillet like mye som for eksempel det Great Powers- kongefamilie- eller institusjons-mekanikken gjorde den gang.
Når det er sagt er det også veldig mye bra her. Med tanke på hvor mye nytt innhold vi får, ender Mandate of Heaven opp som en utvidelse som gjør noe for alle, og det er gode nyheter for de som lurer på hva Asia har å by på.
