Anmeldelse

Europa Universalis IV: Cradle of Civilization

Islam, storriker og profesjonelle hærer

Den nyeste utvidelsen til Europa Universalis IV forbedrer stort på en lenge oversett del av spillet.

Se hvem som klarte å hamle opp med osmannerne.
Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Europa Universalis IV har siden begynnelsen fokusert aller mest på fraksjonene som tilhører Europa og de kristne statene. I spillets forrige utvidelse, Mandate of Heaven, fikk vi imidlertid endelig en overhaling av stormaktene i det fjerne Østen. Nå står Midtøsten for tur.

Cradle of Civilization-utvidelsen kommer kanskje ikke med de mest blikkfangende endringene, men med nye hendelser og mekanismer for de muslimske landene samt en enorm endring til hvordan man oppgraderer hærene sine, er det definitivt en utvidelse å få med seg.

Fra mamelukkene til Arabia

Profesjonalitetsnivået tar århundrer å perfeksjonere.
Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Med over 1100 timer å skryte av, er jeg en nogen lunde erfaren lenestolsgeneral hva Europa Universalis angår, men jeg skal innrømme at det for det aller meste har gått i katolske og protestantiske fraksjoner. På samme måte som Mandate of Heaven åpnet øynene mine for Kina og Japan, frister Cradle of Civilization med helt nye muligheter og funksjoner litt nærmere Europa. Både Mamluks (Egypt), det osmanske riket og landene omkring Irak og Iran tjener alle på disse nyvinningene, så selv om det ofte ikke er globale endringer det snakkes om – men regionale – er det viktige forandringer likevel.

Fraksjonen jeg spilte mest med var Mamluks, som holder til i Egypt og Levanten. Selv om vi snakker om en av de sterkere statene i begynnelsen av spillet, er det ikke bare småtterier å bygge seg opp; mamelukkene er nemlig omringet av både små og store fraksjoner, blant andre osmannerne i nord, Qara Qoyunlu i øst og aggressive, europeiske stater i vest. I motsetning til kristendommen i Europa som i det første århundret av kampanjen er dominert av den katolske kirken, begynner den islamske verden delt i to mellom sunni- og shiamuslimene. Religionskrigene har dermed på mange måter begynt for lenge siden i startåret 1444, som byr på ekstra utfordringer for de sultanene som ønsker å utvide riket sitt i alle retninger.

Sterkere myndigheter

Government Interactions er noe av det kuleste ved utvidelsen.
Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Med Cradle of Civilization har de muslimske lederne endelig fått noen ekstra triks ingen andre har. Avhengig av hvilken stat du spiller som, vil du nemlig ha forskjellige bonuser knyttet til administrasjonen din, kalt Government Interactions. Som mamelukk vil du nå ha mulighet til å utnytte deg av tsjerkessiske slaver, som vil gi fordeler på teknologiske, finansielle eller militære områder. Hos mamelukkene er det sultanens evner innenfor administrasjon, diplomati og krigføring som bestemmer hvor hyppig disse mulighetene er tilgjengelig, samtidig som kulturen i provinsene dine har mye å si for om du i det hele tatt har mulighet til å benytte deg av dem. For eksempel kreves det at du eier provinser med tsjerkessisk som majoritetskultur – Circassian på engelsk – for at du skal kunne selge slaver eller rekruttere dem til hæren din.

Som høvdingssamfunnet Qara Qoyunlu er situasjonen morsomt nok plutselig en helt annen. Ettersom man ikke leder et etablert kongerike, er man avhengig av «statens» interne stammer, noe som reflekteres i Government Interactions-mulighetene. Kjappe, mobile hærer verdsettes i Iraks stammer, så tsjerkessiske slaver kan du se langt etter. Som krigersamfunnet Qara Qoyunlu er, kan man bruke poengene sine på å rekruttere sterke generaler, trene opp kavaleriet sitt, eller kreve at stammene sender militærstøtte i form av friske enheter.

Det tok nærmere tre hundre år før jeg nådde 100% erfaring.
Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Som Qara Qoyunlu kommer det ikke lenger an på hvor god statens overhodet er til å snakke for seg eller krige, men heller på hvordan man klarer seg som krigfører. Qara Qoyunlu operer nemlig med det som blir kalt «Tribal Allegiance» – stammenes trofasthet – og økes ved både å vinne kriger, samt ved å ydmyke rivalene sine. På samme tid forminskes disse lojalitetsbåndene ved å tape på slagmarken, og avhengig av hvor utviklet provinsene dine er, kan den også bevege seg i negativ retning.

I tillegg kommer storriket Timurid med egne funksjoner. Som et imperium er dette riket noe helt annet enn de overnevnte, og derfor fungerer også Governemnt Interactions på en annen måte. Istedenfor å kreve at man tilegner seg et visst antall poeng for å føre en viss politikk, operer timuridene med intet annet enn tid. Man kan velge å øke skattene samt å få en stor pengeinnsprøytning, gjøre det enklere å inkorporere nye land inn i riket samtidig som man øker hæren, eller forbedre sine internasjonale relasjoner og minske sjansen for at vasaller gjør opprør. Disse er alle kjempebonuser i ethvert rike, men nedsiden er at politikken bare kan endres hvert tjuende år, som vil si at det er viktig å vurdere nærliggende utfordringer opp mot de som vil vente i horisonten. Government Interactions er varierte og såpass morsomme å benytte seg av at jeg mener det tilføyer en helt ny dimensjon hva muslimske fraksjoner angår.

Piety-funksjonen er også blitt utvidet med flere bonuser å velge mellom.
Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

De derre tyrkerne, altså

Det osmanske riket hoppet over disse myndighetsfunksjonene da Paradox nok mente de var sterke nok fra før, men til gjengjeld har osmannerne fått nye måter å leke med statene sine på. Provinsene i ethvert rike er delt inn i stater og territorier, der stater er mer sentraliserte, rikere og mer administrative regioner. Med Cradle of Civilization-patchen kan det osmanske riket nå velge å sende ut pashaer til urolige stater. Pashaene minsker sjansen for opprør, men gjør samtidig at man tjener mindre på skatter i den valgte staten. I tillegg har Paradox endret på de kjente janitsjar-soldatene. Nå er de ikke lenger soldater man rekrutterer som vanlig, men elitesoldater man må bruke militærpoeng på for å hyre. Vanskeligere blir det, for janitsjarene kan bare bli opprettet i provinser som ikke tilhører islam. Dette betyr at det er en fordel å ikke konvertere alle provinsene i riket ditt, ettersom man dermed mister kilden til sine beste krigere.

Det osmanske riket er imidlertid ikke den eneste tyrkiske staten i Europa Universalis. Nabostatene Karaman, Ramazan og Aq Qoyunlu tilhører nemlig også den anatoliske kulturen. Selv om de er langt fra å kunne kalles imperier, har de nå endelig muligheten til å bli det. Ved å oppnå visse mål, kan man som en av disse fraksjonene opprette Rum-sultanatet, som skal ta opp arven etter riket som hersket i Anatolia før osmannerne overtok makten. Med hjelp av slike spesifikke og fraksjons-unike mekanismer er Midtøsten blitt en hel del mer dynamisk, som i tillegg gjør at Europa Universalis 4 endelig føles ut som et spill som har noe for absolutt enhver smak hva religioner, kulturer og verdensdeler angår.

Profesjonelle hærer og smarte handelsmenn

Selv om Cradle of Civilization for det meste fokuserer på de muslimske statene, er det ikke bare småtterier som blir delt ut til resten av verden heller. Faktisk vil jeg påstå at kanskje den viktigste nyvinningen i hele utvidelsen, Army Professionalism, er nettopp en slik universal mekanisme.

Hm, et pluralistisk samfunn med elitesoldater, eller et sterkere trossamfunn?
Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Opp til i dag har armeer vært brukt til å føre krig og slå ned opprørere, men i fredstid har det ellers vært lite å gjøre. Soldater koster penger, så når de ikke trengs har det vært lurt å kutte ned på vedlikeholdet. Med Army Professionalism-mekanismen er denne situasjonen nå snudd på hodet. Ved å benytte seg av denne funksjonen vil hærene dine nå trene seg opp over tid, og smått øke sin egen profesjonalitetsmåler, men også rikets generelle nivå. Forskjellen er at mens din hær vil miste erfaring ved å få tilføyet nye soldater eller ved ikke å trene over tid, vil rikets samlede nivå synke ved å benytte seg av visse muligheter eller via spesielle hendelser.

For individuelle hærer vil intens og langsiktig trening føre til potensielt massive bonuser på slagmarken, og kan bety forskjellen på seier og tap. Funksjonen jeg imidlertid personlig er mest tilhenger av, er hvordan man kan utnytte erfaringen til umiddelbar vinning. For ved å senke erfaringsnivået til riket med 5 prosent (som faktisk er ganske mye), vil man kunne få en sårt trengt innsprøytning av manpower (soldater) som kan brukes til å opprette nye enheter, eller forsterke de som har mistet soldater i kamp.

Profesjonalitetsmåleren og muligheten til å mane frem forsterkninger har også gjort at jeg for første gang i en kampanje ikke har benyttet meg av leiesoldater på noe tidspunkt. For ikke bare er det ikke mulig å drille dem, men å hyre leiesoldater senker også det generelle profesjonalitetsnivået til staten. På denne måten forsøker Paradox å simulere overgangen fra bruken av leiesoldater og bondehærer til profesjonelle armeer, noe de gjør på en utmerket måte.

Når man har å gjøre med hundretusener av soldater, er det ekstra viktig med profesjonelle armeer.
Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Samtidig får vi nye måter å leke med handelsmennene våre på. Å plassere handelsmenn i viktige handelspunkter er ikke lenger alt man gjør, for nå kan man få kjøpmennene sine til å fungere som agenter. Trading Policy, eller handelspolitikk, er det som dikterer hvilke bonuser man får ved å utstasjonere en handelsmann. Den vanlige utførelsen handler fortsatt om å maksimere profitten, noe som øker statens handelsmakt i det valgte handelspunktet. Er du imidlertid en litt mer slu konge som pønsker på noe lurt, kan det være nyttig å benytte seg av de nye funksjonene som kommer med Cradle of Civilization-utvidelsen. Nå kan man enklere spionere på andre fraksjoner som også handler der du gjør ved å fokusere mindre på handelsmakt, og heller på spionasje. Alternativt kan man, avhengig av visse forhold, gjøre det enklere for hærene dine å ferdes i landet som tilhører handelsstedet, forbedre forholdet med de andre statene i regionen, eller fremme religionen din i området. Mulighetene er mange, og selv om det kan ta tid før det går opp for en hvor mye Cradle of Civilization forbedrer på Europa Universalis IV, er timene vel verdt det.

Konklusjon

Som alltid er det viktig å gjøre territorier om til stater.
Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Det er med andre ord ikke småtterier vi har å gjøre med her. Fra nye måter å bruke myndighetene på, til opprettelsen av nye stater og forskjellige måter å samhandle med krefter internt i riket ditt, er det mye nytt å prøve for gamle så vel som nye spillere. Ikke minst gjelder dette for mekanismene knyttet til opptreningen av armeene dine.

Selv om Cradle of Civilization for det aller meste fokuserer på de muslimske statene, klarer den dermed å tilføye alle fraksjonene nye mekanismer i samme slengen. For de som er interesserte i å prøve seg som en av statene i Midtøsten er Europa Universalis IVs nyeste utvidelse noe jeg anbefaler på det sterkeste, men om du ikke har noen intensjoner om å fremme islam, er jeg ikke like sikker. Det er ingen hemmelighet at vi ikke får de samme massive endringene som for eksempel i Cossacks-utvidelsen, men til gjengjeld er det svært lite negativt jeg har å si om Cradle of Civilization. Om ikke annet skulle jeg ønske det ble lagt til en imperiums-funksjon for en potensiell supermakt i Midtøsten. Uansett er konklusjonen klar; EU4 er nå blitt ett av tidenes mest komplette og varierte strategispill, og selv om jeg ikke har spilt på et par måneder, er jeg atter en gang fullstendig hekta.

Europa Universalis IV: Cradle of Civilization er tilgjengelig til Windows PC, Linux og Mac.

8
/10
Europa Universalis IV: Cradle of Civilization
En meget sterk utvidelse, men som for det meste er forbeholdt bare en region.

Siste fra forsiden