Drømmer som fenomen har fascinert mennesker siden tidenes morgen. De har inspirert historier og kunst, blitt sett på som budskap fra høyere vesener og ikke minst vært gjenstand for tolkninger av utallige slag. Nøyaktig hva som forårsaker drømmer eller hva slags funksjon de har, vet vi fremdeles ikke sikkert. Men at de er en viktig del av nattesøvnen, er de fleste enige om.
I Dream Trigger 3D er oppgaven å hindre at drømmene dine ødelegges. Nøyaktig hva som angriper dem, forklares ikke. Men det er egentlig irrelevant – det viktigste er tross alt at man får sove godt igjen.
Bratt læringskurve
De første tre kvarterene med Dream Trigger er noe av det mest frustrerende jeg har opplevd i min dataspillkarriere. Bruksanvisningen hevder at spillet i seg selv er enkelt: Finn fiendene dine, skyt dem, og hold deg i live. Problemet er bare hvordan man skal gjøre dette – mitt første forsøk varte i ti sekunder.
Etter å ha klødd meg i hodet både vel og lenge, begynte jeg likevel å få grep om hvordan dette fungerer. Grunnprinsippet er som et hvilket som helst arkadeskytespill, men med kraftige modifikasjoner. På hovedskjermen dukker fiendene opp som hvite prikker, og prosjektilene de skyter vises som små, oransje prikker. For å kunne skyte fiendene, må du plassere sonarer der du antar at de hvite prikkene vil bevege seg. Hvis du treffer, vil de ta en annen form, og da er det tid for å kvitte seg med dem.
For å få gjort alt dette effektivt, må du holde konsollen med den ene hånda, mens du kontinuerlig plasserer sonarer på trykkskjermen med den andre. Når du har «avduket» fiendene, styrer du figuren din over dem, mens du holder inne skulderknappen for å skyte. Hvis du blir omringet av for mange prosjektiler, vil du også kunne fjerne disse ved å holde inne skyteknappen. Men dette begrenses av en forhåndsgitt mengde energi, som kan fylles opp ved å vente, drepe fiender, eller plukke opp midlertidige oppgraderinger. Å basere seg på å skyte bort prosjektiler kan derfor gi et kort endelikt.
Etter å ha overlevd noen minutter med sonarplassering og manøvrering bort fra prosjektiler, tømmes skjermen for å gi plass til en sluttboss. På samme måte som andre fiender vil den til å begynne med være umulig å skyte på. Ved å plassere sonarer der den beveger seg, vil du før eller siden få den til å endre farge til sort. Da er den også sårbar. Siden du i tillegg må bruke skyteenergi på å ta ut mindre fiender underveis, vil du sjelden ha nok igjen til å avslutte kampen første gang dette skjer. Derfor må du belage deg på å skifte mellom disse fasene et par ganger.
Ensformig gameplay
Det første som slo meg, etter å ha slitt såpass med å klare meg gjennom de første minuttene, var misforholdet i vanskelighetsgrad mellom de innledende kampene og sluttbossene. Mens jeg trengte en mengde forsøk på i det hele tatt å komme meg frem til sistnevnte, viste selve kampen seg å være relativt triviell. Det samme gjelder senere i spillet. Dette er nok litt fordi hele spillet blir mye enklere når man har «knekt koden». Likevel var jeg noe skuffet etter å ha fullført første brett. Også det faktum at utfordringen ikke øker veldig etter hvert skuffer meg noe. Selv om det hele blir mer og mer kaotisk, er vanskelighetsnivået nokså jevnt videre i spillet. Den største utfordringen blir å holde konsollen med én hånd lenge nok, siden skrivehånden er kontinuerlig opptatt med å prikke inn sonarer på pekeskjermen. Dette blir forferdelig statisk og slitsomt i lengden.
Siden hver kamp er nokså lik, blir opplevelsen over tid nokså monoton. I små doser er Dream Trigger absolutt underholdende, når man først har fått taket på hvordan det fungerer. Men til syvende og sist blir det hele alt for repeterende, særlig med tanke på at variasjonsmulighetene er små. I tillegg til standardmodus hvor du navigerer rundt på et kart, har du mulighet til å velge baner selv i frimodus, eller du kan ta tidsutfordringer. I tillegg kan du spille mot andre over lokalt trådløst nettverk. Det sistnevnte kan definitivt ha potensiale, da du også vil måtte passe på hvor motstanderen din beveger seg. Men som solospill blir dette dessverre for ensformig i lengden.
Et lyspunkt som bør nevnes er grafikken og bruk av 3D. Til å begynne med var jeg ikke altfor imponert, men etter hvert som jeg låste opp flere baner, ble jeg mer og mer begeistret. De forskjellige drømmene har forskjellige tema, og både fiender og din egen figur endrer utseende ut fra dette. Disse temaene varierer mellom alt fra høyteknologiske «hacker»-omgivelser til mystiske skoger, og de fleste av dem ser svært bra ut.
Selv om selve spillet er todimensjonalt, brukes dybdeeffekten til midlertidige oppgraderinger. Disse tar former som trekanter som kommer fra bakgrunnen og mot deg. Du må da fange dem opp mens de er på nivå med figuren din – hvis du ser dem komme ut av skjermen, er det for sent. Flertallet av bakgrunnene er nokså stillestående, men noen av dem utnytter 3D-effekten svært aktivt. Som regel ser dette veldig bra ut, selv om den sedvanlige epilepsiadvarselen i spillhåndboken nok kan komme til sin rett i noen av tilfellene.
Konklusjon
Dream Trigger 3D er på mange måter et forsøk på nyskapning innen arkadeskytespill, men spillet sliter med å engasjere meg. At de egentlig enkle prinsippene er så dårlig forklart, kombinert med en veldig bratt læringskurve, bidrar heller ikke til en god opplevelse. Hadde jeg vært i en situasjon hvor jeg skulle prøve spillet hos en kamerat eller i en butikk, ville jeg antageligvis gått lei og lagt det fra meg etter kort tid. Når spillet også viser seg å være nokså monotont etter å ha kommet seg forbi læringsfasen, blir ikke dette særlig overbevisende.
Noen ting skal spillet likevel ha. I små doser lot jeg meg definitivt underholde, og det høye tempoet kan noen ganger fremkalle en «spilltranse» av den gode, gamle sorten. I tillegg er det visuelle uttrykket veldig godt utført, og 3D-skjermen brukes på en overbevisende og hensiktsmessig måte. Men for meg er dette ikke nok til å veie opp for et elendig førsteinntrykk, ensformig spillmekanikk og et av tidenes minst ergonomiske kontrollsystemer.
