Dirt 3 er det niende spillet i Codemasters´ Colin McRae-serie, som strekker seg helt tilbake til 1998. Det første spillet som fikk undertittelen «Dirt» kom i 2007, bare måneder før rallylegenden Colin McRae selv omkom i en tragisk helikopterulykke. Både Dirt og Dirt 2 bar Colin McRae-navnet, men denne gangen har det blitt forkastet – uten at det på noen som helst måte gjør skam på rallysporten.
Det er med bilspill som med mange andre sjangre. Noen titler lener seg mot realismen og den korrekte gjengivelse av hvordan man kjører bil. Andre heller mot arkaderetningen, hvor ytterpunktene (som for eksempel Ridge Racer-spillene) i praksis er en visuell fremstilling av en bil som like gjerne kunne vært en båt, bedømt på dens fremferd. Dirt 3 legger seg ganske komfortabelt midt i mellom, og vil således ikke skremme verken den ene eller andre leiren.
Grus, snø og gjørme
Som tittelen indikerer, inneholder ikke Dirt 3 de helt store mengdene av nylagt og nykostet asfalt. De som kjenner serien vil kanskje huske tilbake på eneren som det man må kunne definere som et klassisk racingspill. Med toeren følte jeg at Codemasters begynte å miste seg selv litt, og på mange måter vil jeg si at det var et spill der fokuset ble forskjøvet til det forfengelige. Banene befant seg på eksotiske områder over hele verden, og man måtte gjennom en rekke aktiviteter som verken hadde noe med rally å gjøre eller var spesielt morsomme.
Med Dirt 3 har Codemasters funnet en balanse mellom rally og triksing med bil, eller gymkhana som det også kalles. Jeg synes egentlig at dette er en fin balanse, for det å kjøre bare tradisjonell rally i seg selv kan fort bli litt i kjedeligste laget. Problemet med rally er at man kjører mot en klokke, og får på så måte liten visuell bekreftelse på om du gjør det bra eller ikke. Det stiller store krav til kjøremekanikken, og om bilen og veien interagerer på en måte som får det til å føles rett.
Spillets rally- og offroad-del inneholder både tradisjonelle rallyløp, baneløp med flere biler samtidig og klassiske stadionløp hvor en og en kjører mot hverandre. I tillegg til dette er det flere ulike klasser av biler å velge mellom. Jeg synes nok ikke alle biltypene er like viktige, og forskjellen mellom buggyer, pick-up-er og større offroad-biler er ganske vag, hvor det som skiller dem rent konkret ofte bare er litt hastighet og hvor kjapt de slenger ut med baken i sving.
Rallybilene i fokus
Det er de klassiske rallybilene, som kommer i alle varianter fra 60-tallet og frem til i dag, som er virkelig morsomme. Det er når du formelig seiler gjennom skogen og treffer de alternerende svingene perfekt med den firehjulsdrevne Imprezaen at godfølelsen melder seg og spillet er i sitt ess.
Med Dirt 3 returnerer også serien til de mer klassiske motorsportarenaene som Monaco, de tusen sjøers land og skogene utenfor Motor City, Detroit, i Michigan. Tro det eller ei, du kommer også til å kjøre flere av vinterløpene i Hedmarksskogen, da Norge er med som et av spillets områder. Det skal nevnes at som alltid er grafikken i høysetet når Codemasters lager bilspill. Lyssettingen er fantastisk, og solen som skinner ned på bilen gjennom tretoppene er intet annet enn et vakkert skue.
Gymkhana-delen av spillet er også tidvis ganske fornøyelig. Her møter du topptrimmede biler hvis formål er å spinne rundt objekter, «drifte», hoppe og lignende. Det er noe fornøyelig og givende med mestringsfølelsen dette skaper. Etter mye prøving, feiling og bannskap i starten, er det deilig å føle flyten som oppstår når du klarer å kaste bilen til å spinne i et åttetall rundt en gravemaskin og armen dens.
Anonym struktur
Spillets kampanjemodus, «Dirt Tour», er en rekke ulikt sammensatte turneringer fordelt over fire sesonger. Oppbygningen til denne er noe uinspirert, og det handler til syvende og sist bare om å kjøre en rekke ulike løp og låse opp muligheten til å delta i nye turneringer. Utfordringene stiger selvsagt i takt med hvordan spillet utvikler seg, og løpene blir både lengre og mer krevende for deg som sjåfør.
Dine meritter bak rattet betaler seg også ved at du oppnår erfaringspoeng og går opp i erfaringsnivåer underveis i spillet. Dette systemet kunne Codemasters gjort mer med. Nye erfaringsnivåer gjør at du får tilgang til å kjøre for nye team med nye biler, men det er aldri noen valgmuligheter i forhold til å påvirke fremdriften din. Du tar det du får, og på denne måten går de glipp av medbestemmelsesretten et slikt system tilbyr.
Hovedmålet i hvert løp er selvsagt å dra de slitte dekkene først over målstreken. I tillegg til dette, er det implementert et system som gir deg delmål foran hvert løp. Heller ikke her makter Codemasters å hente noe særlig potensiale ut av ideen, for å klare delmålene gir deg egentlig svært lite bortsett fra Xbox-spillpoeng eller Playstation-trofeer. Jeg skulle gjerne sett muligheter til å endre ting på bilene, ut over de små justeringene du kan gjøre foran hvert løp. Til tross for at det er variasjon i løpstypene gjennom de ulike turneringene, blir spillet en lettvekter hvis man ser på den tynne grunnstrukturen i enspillerdelen .
Den gode rallyfølelsen
Som tidligere nevnt klarer spillet å gi en ganske god kjørefølelse – i alle fall på ren rallykjøring og gymkhana-opplegget. Det er implementert flere gode ideer for å gjøre selve kjøringen så givende så mulig, og det kanskje mest merkbare er at bilene reagerer markant forskjellig på de forskjellige underlagene.
Et annet kjempeviktig poeng, er den flotte skaleringen av vanskelighetsgradene. I tillegg til tre predefinerte vanskelighetsgrader, kan man selv sette opp hvilke kjøreassistanser man vil ha på og ikke. På letteste forhåndsinnstilling kjører bilen tilnærmet seg selv. Hvis du er uerfaren og hopper rett på en tøffere innstilling, kan du i starten bare glemme å ha kontroll på bakenden til bilen i snøføyka – det handler om å finne en balansegang. Hvis man justerer selv, kan man gradvis gå opp i takt med sitt eget nivå – man kan til og med individuelt stille på hvor gode de datastyrte motstanderne skal være, noe jeg vil si er et stort pluss. Få ting er så kjedelig som å vite at du skal vinne et billøp med mange sekunder fordi motstanderne er dårlig, før det begynner.
Som i det forrige spillet kan du et gitt antall ganger også her spole hendelsesforløpet noen sekunder tilbake, for å rette opp feil som har fått katastrofale følger. Man blir vel aldri helt enig i om dette er god eller dårlig spilldesign, men jeg støtter funksjonen da få ting er så irriterende som å ødelegge et godt løp etter ti minutter på grunn av to sekunders uoppmerksomhet. Sadisme i spilldesign hører 80- og tidlig 90-tallet til, og siden du spiller alene, lurer du uansett ingen andre enn deg selv.
Velprodusert
Jeg synes spillet holder et veldig flott produksjonsnivå med gjennomgående stilig design, minimalistiske menyer og et informativt visuelt grensesnitt. Lydeffektene og spesielt musikken er også plukket fra øverste hylle, og kombinasjonen av dette skaper et flott uttrykk. Det er nesten synd at vi bare får høre musikk når vi er i menyene.
Frykt dog ikke, det er en grunn til at jeg sier nesten. Jeg vil nok si at lastetidene er noe i overkant, og jeg finner temposkiftet mellom å snirkle seg gjennom svingene i den kenyanske sanden og menyventingen ganske forstyrrende. Hvis man akkurat ikke klarte tiden man skulle ha i det aktuelle løpet, ønsker man selvfølgelig å starte på nytt for å rette opp så fort som overhodet mulig. Du sendes litt vel ofte ut på det jeg vil karakterisere som unødvendige omveier i menyene. Alle moderne spill har lastetider, noen er bare flinkere å skjule disse enn andre.
Et annet lite irritasjonsmoment er en fortellerstemme som prøver å skape et lite snev av tilhørighet til noe i karrieremodusen. En britisk dame, en amerikaner og det som høres ut som en australier veksler på å tiltale deg som om du skulle vært en unge i en barnehage. Jeg må få påpeke at jeg kanskje spikker litt flis, men dårlig og uengasjerende stemmeskuespill er et irritasjonsmoment som er så enkelt å unngå, og samtidig så forstyrrende om man henger seg opp i det.
Lek og fanteri eller ramme alvor
Spillet har en ganske klar todeling innenfor sin flerspillermodus. I «Pro Tour» handler det om å kjøre så fort som mulig for å slå sine menneskelige konkurrenter i kampen om heder, ære og poeng. «Jam Sessions» er på mange måter en lekemodus, hvor det stor sett bare handler om å ratte rundt, trikse og så videre sammen med andre. Her skulle jeg for øvrig sett at Codemasters var flinkere til å gjøre frispillsmodusene mer givende. Hva med å lære av for eksempel Burnout Paradise, et spill som var fantastisk på akkurat dette.
Som seg hør og bør i en flerspillermodus om dagen, er det også i Dirt 3 mulighet for å gå sammen flere i en gruppe og spille sammen. Man kan velge om man vil delta i ulike lagaktiviteter, eller spille mann mot mann. I tillegg til de klassiske modusene vi også finner i spilets enspillerdel, inneholder flerspillerdelen også en morsom flaggmodus hvor det handler om å hente et flagg og bringe det til en spesiell posisjon uten at noen stjeler det fra deg.
Spillet støtter flerspiller på samme skjerm og konsoll, slik at man kan spille mot en kompis hjemme i stua. Dette er en funksjon som ofte nedprioriteres av utviklere, men ettersom det som oftest er morsommere å spille sammen med noen som er tilstede, er det flott å se at Codemasters tilbyr dette.
Konklusjon
Dirt 3 treffer en fin og til dels harmonisk balanse på flere punkter. For det første har det plassert seg lurt mellom å være et rent rally/offroad-spill og å fokusere på biltriksing i form av gymkhana. Videre har det også posisjonert seg mellom bilspill som ønsker å simulere virkeligheten og noe flåsete arkaderacere.
Gjennom høye produksjonsverdier sikrer Codemasters at spillet får et flott visuelt uttrykk og en stilfull presentasjon med trendy menyer og flott musikk. Hedmarksskogen har nok aldri sett så bra ut i dataspillform før.
Det er selve rallykjøringen og deler av gymkhana-en som er spillets største styrke. Den gode kjørefølelsen på de mest sentrale kjøretøyene og en flott vanskelighetsgradsskalering gjør at jeg har lyst å gi en bedre karakter, men noen irritasjonsmomenter, lite idèrikdom og en noe platt enspillerdel holder meg tilbake på en sterk syver.
