På midten av 2000-tallet pustet Tomonobu Itagaki og Team Ninja nytt liv i Ninja Gaiden-serien ved å nytolke dem som tredjepersonsactionspill med svært høy vanskelighetsgrad. Itagaki har også den noe tvilsomme æren av å ha skapt Dead or Alive-spillene, kjent for sine barmfagre kvinneskikkelser. Takket være Itagaki ble såkalt «jiggle physics» et noe utbredt fenomen.
Devil's Third er hans nyeste action-epos, det første fra den nyetablerte utvikleren Valhalla Game Studios. Med Ninja Gaiden og Dead or Alive på merittlisten skulle man tro at Itagaki hadde det i seg å designe enda et hardtslående og heseblesende spill som virkelig får adrenalinet til å pumpe.
Da må du nesten tro om igjen, gitt.
Trøbbel i tårnet
Spillet har tatt fem år å utvikle, og Valhalla Game Studios måtte bytte spillmotor to ganger i løpet av disse fem årene. Opprinnelig skulle det slippes av utgiverleddet THQ, til Xbox 360, PlayStation 3 og Windows, men etter at THQ gikk under i 2013 falt disse planene i fisk. Utgiverrettighetene ble deretter plukket opp av Nintendo slik at spillet kunne utgis på Wii U. Dette kan forklare hvorfor Devil's Third føles så uferdig.
Den tidligere terroristen Ivan må stanse sine gamle kumpaner fra terrorgruppen «School of Democracy». Medlemmene har alle kodenavn, for eksempel «Big Mouse», «Jane Doe» og «C4», som på ingen måte forteller oss noe om hvem de er eller hva de driver med.
Historien er totalt uengasjerende og er ikke stort annet enn et påskudd for å skyfle spilleren gjennom trange korridorer befolket av litt for mange motstandere. Selv om jeg nå beskrev grunnprinsippet i veldig mange skytespill, er det ingenting i Devil's Third som tilfører sjangeren noe nytt. Det er mer en oppramsing av hva skytespill skal inneholde framfor kreativ utfoldelse.
Gjør to ting halvveis
Ron Swanson i Parks and Recreation sa en gang: «Never half-ass two things. Whole-ass one thing». Valhalla Game Studios burde nok tatt i bruk denne filosofien – de forsøker å sveise sammen to ulike spillsjangre, men klarer aldri å dytte begge til sitt fulle potensial.
På den ene siden har vi et hugg-og-slå-spill i tredjepersonsperspektiv, ikke ulikt de tidligere nevnte Ninja Gaiden-spillene. Dette kombineres med et førstepersonsskytespill. Det er ikke noe med de to sjangrene som gjør at de ikke kan forenes, men Devil's Third blir dessverre aldri den store åpenbaringen som viser oss hvordan.
Den generelle tekniske gjennomførselen i spillet er ganske håpløs. Grafikken ser minst tre år gammel ut, og bildefrekvensen flyr i alle retninger avhengig av hvor mye som skjer på skjermen. Det gjør opplevelsen bare mer frustrerende.
Ingenting fungerer skikkelig
Overgangen mellom de to perspektivene er helt OK, men det kommer fullstendig an på hvilket våpen du bruker. Løper du rundt med et maskingevær, går ting greit. Et skarpskyttergevær blir derimot fullstendig håpløst å bruke, siden det er umulig å vite hvor siktet ditt kommer til å ende opp ut fra det opprinnelige tredjepersonsperspektivet. Opptil flere ganger ble jeg skutt i bakken av en fiende jeg ikke så fordi kikkertsiktet pekte rett inn i en vegg. Hvis du vil, kan du skyte fra hofta og håpe på det beste, men dette er fryktelig unøyaktig og sløser ammunisjon.
Skytefølelsen i spillet er også for svak, med våpen som mangler skikkelig slagkraft. Uansett hva jeg bruker føles det som jeg trekker av en softgun og ikke et ordentlig gevær. Det dårlige lyddesignet får våpnene til å høres ut som noen har holdt et spillekort inntil eikene på et sykkelhjul, for så å øke hastigheten på opptaket i ettertid. Å skyte noen i Devil's Third er rett og slett ikke moro, men noe du bare gjør for å holde deg opptatt i et par minutter.
Hugg-og-slå-mekanikken er ikke stort bedre, og er et hån mot hva Itagaki har fått til tidligere. Ivan er til enhver tid utstyrt med sverd, øks eller kniver han kan bruke til å gjøre en motstander til kjøttfarse. Til din disposisjon har du enkle og harde slag som vanligvis burde være mulig å flette sammen til ulike angrepskombinasjoner, men Ivan må ha unngått den beskjeden da han gikk på actionheltgymnaset. Etter tre slag bare stanser han og er vid åpen for angrep, med mindre jeg holder inne knappen for å blokkere motangrep under hele kampen.
Dessuten er Ivan skjørere enn vått dopapir og tåler utrolig lite. Jeg mistet etter hvert telling på hvor ofte jeg døde til helt vanlige motstandere som tålte mer og slo oftere og hardere da jeg støtte på dem. Jeg sier ikke at Ivan skal være udødelig, men at slåssemekanikken skal være mindre klønete. Det går ikke an å låse seg fast til én motstander, og hvis du omringes kan du like gjerne la deg selv bli drept og starte på nytt igjen. Valgmulighetene dine er for begrenset til at du får skikkelig kontroll.
De aller fleste motstanderne du møter kan også bare plaffes rett ned, så det er lite vits i å bruke nærkampvåpen uansett.
Konklusjon
Et dataspill er som et puslespill. Alt skal helst passe sammen for at helheten skal åpenbare seg som en tilfredsstillende totalsum av alle enkeltdelene. Valhalla har forsøkt å bruke lim for å slå sammen to puslespill, og så bare malt over der feilene synes. Devil's Third gjør to ting halvveis uten at kombinasjonen av dem blir en sammenhengende helhet.
Selve plottet du må slite deg gjennom føles like halvhjertet som resten av spillet. Handlingen er som hentet fra en amerikansk B-film, men uten sjarm og fortellerglede. Alt fremstilles kjempealvorlig, til tross for at mesteparten av det som skjer er fullstendig latterlig. Figurgalleriet er kjedelig, og den anarkistiske galskapen jeg forventer fra et Itagaki-spill er fullstendig fraværende.
Det kan være at Devil's Third på et eller annet tidspunkt kunne ha blitt et godt spill. Med fem år med utviklingstid skulle man tro det ville være mulig å snekre sammen noe som i det minste virker kompetent laget. Det er det tydeligvis ikke.
Er du ute etter et action-spill som virkelig røsker tak i deg og leverer timesvis med underholdning? Da kan vi anbefale både DmC: Devil May Cry og Bayonetta 2.
