Det er ikke til å komme utenom at spillfilmer har rykte på seg for å være klønete fortalt, svakt regissert og rett og slett bare litt dårlige. Hvorvidt dette er fortjent eller ei orker jeg ikke å diskutere her og nå, men jeg har da saktens sett en og annen spillfilm som har evnet å engasjere opp gjennom tidene. Noen av de beste minnene kommer fra de animerte Pokémon-filmene fra perioden rundt årtusenskiftet, med Pokémon 2 — Den enes kraft som en personlig høydare som jeg ofte vender tilbake til.
Å sette seg ned i kinosalen for å se en ny, helaftens Pokémon-film nesten 20 år senere er derfor en nostalgisk, men også veldig merkelig opplevelse. At jeg ikke lenger er syv år gammel er én ting, men det aller rareste er nok det faktum at filmen ikke er animert, men i stedet laget med ekte skuespillere, virkelige omgivelser og dataskapte monstre. Resultatet er en utrolig interessant filmopplevelse, hvor de titulære monstrene helt klart leverer varene ... men alt annet er jeg litt mer skeptisk til.
Reynolds sjarmerer
Detective Pikachu er løst basert på spillet med det samme navnet fra 2018, hvor man blir kjent med en snakkende, rappkjeftet og syrlig utgave av Pokémon-maskotten. I filmen får vi servert en litt mer barnevennlig vri på den pelskledde detektiven, men personligheten får likevel plenty med spillerom til å være både sarkastisk, veslevoksen og sjarmerende.
Stemmen bak denne utgaven av Pikachu er ingen ringere enn Ryan Reynolds, mannen som i nyere tid er mest kjent for sin portrettering av den skarpskodde superhelten Deadpool. Dette gir egentlig veldig mening, for underveis i filmen merker man at dette på mange måter har litt av den samme kvaliteten som Deadpool-filmene — handlingen flyter godt, humoren sitter løst og hovedpersonen er svært likendes. Den eneste forskjellen er det faktum at Detective Pikachu selvsagt er tusen ganger mer barnevennlig, men det fungerer likevel ganske godt.
Ved siden av Reynolds' Pikachu får vi også stifte bekjentskap med den høyst menneskelige Justice Smith i rollen som Tim Goodman, og sammen blir det opp til de to å løse mysteriet om hvem som står bak forsvinningen av Tims far.
Det er et nokså enkelt premiss, og etter en overraskende treg åpning kommer filmen ordentlig i gang idet Tim ankommer den harmoniske storbyen Ryme City. Her lever pokémon og mennesker sammen i fred og gammen, og resultatet er en visuelt slående smeltedigel hvor så godt som alt bærer preg av lommemonstrene: plakater, skilt og hele bygninger formelig skimrer med inspirasjon fra spillene, og for en fast tilhenger av opphavsmaterialet er det vanskelig å ikke la seg rive med.
I tillegg kryr det selvfølgelig også av faktiske pokémon rundt omkring i byen, og disse er utrolig flott lagd. Det er vanskelig å beskrive nøyaktig hvordan de ser ut, all den tid hver eneste pokémon er svært unik. Men hvis vi for eksempel tar for oss kjenningene Pikachu og Charizard, kan man se hvordan førstnevnte er lodden, liten og nusselig, med nydelig pels som reagerer naturlig på vær, vind og den slags; mens den barske ildtypen er dekket av et troverdig lag med hard dragehud og utgjør en åpenbar trussel når den sendes ut i kamp.
Mer enn noe annet er det kanskje nettopp troverdigheten som imponerer meg aller mest: Jeg kjøper rett og slett universet — dette kunne vært virkelig.
Rare dyr
En viktig del av filmens realisme er det enorme detaljarbeidet som er lagt inn i monstrene. Filmen er nemlig stappfull av fortreffelige karaktertrekk og nydelige detaljer som belønner de ivrigste filmgåerne: Det er flere høydepunkt, deriblant hvordan Machamp må dirigere trafikk rundt en Snorlax som har slått seg til ro midt i et veikryss; hvordan Jigglypuff får gjestene på en kafé til å sovne ved bordene sine; og et lattermildt sammenstøt med en veldig bokstavelig Mr. Mime.
I løpet av filmen dukker det opp mange slike øyeblikk — øyeblikk som rett og slett får den syv år gamle Pokémon-fanatikeren i meg til å smile bredt på utsiden og bryte ut i jublende trampeklapp på innsiden.
Likevel savner jeg flere monstre. Det er egentlig et enormt bredt utvalg av skapninger som dukker opp i løpet av filmen — med alt fra førstegenerasjonsfavoritter som Gyarados og Gengar, til nyere beist som Morelull, Joltik og Braviary — men det er fortsatt mange lommemonstre som går igjen på tvers av filmen.
Jeg skjønner at de nydelige småtrolla Charmander og Growlithe er populære både i virkeligheten og innad i filmens univers (og således dukker opp over en lav sko), men det føles likevel unaturlig at det ikke er enda større variasjon å spore her. Jeg innser at det er kostbart å skulle lage så mange flotte 3D-modellerer, men personlig hadde jeg gladelig betalt dobbel inngangspris for å se Vulpix, Ampharos, Totodile, Lugia, Altaria og en håndfull andre favoritter gjengitt i dette formatet.
Men man kan selvfølgelig ikke få alt man vil, og når de skapningene som faktisk er med i filmen er så levende og vakkert animert som dette, tar jeg mer enn gjerne til takke med det jeg får.
Slapt skuespill
Der pokémon-figurene er blant filmens absolutte høydepunkt, kan man dessverre ikke si det samme for de menneskelige karakterene som sprader rundt omkring. Den tidligere nevnte jyplingen Tim Goodman står i spissen for det tobeinte rollegalleriet – av ulike grunner har han fortsatt ikke sin egen pokémon, og slik blir han vårt alibi i dette magiske universet. Justice Smith gjør en grei tolkning av figuren, og kliner også til med et par flotte monologer i løpet av filmen.
Tim, faren og forholdet dem imellom tar tidvis ganske stor plass i filmen, og måten det blir presentert på er litt i overkant melodramatisk, men når alt er sagt og gjort kan jeg likevel si at jeg setter pris på tiden vi tilbringer sammen med disse to figurene.
Dette gjelder imidlertid på langt nær for alle de menneskelige figurene i Detective Pikachu. De aller fleste personene man møter er nemlig parodisk dårlige, med unaturlig dialog og fremtoning. Spesielt kleint er det å se hvordan Kathryn Newton og Bill Nighy maltrakterer rollene som henholdsvis journalisten Lucy og filantropen som grunnla Ryme City, Howard Clifford. Til tider er det rett og slett skikkelig, skikkelig fælt, og det er først og fremst her Detective Pikachu røper at det er en film som kanskje hovedsaklig er myntet på den yngre garde.
Akkurat det er for så vidt greit: Filmen har mange spennende kvaliteter som jeg tror helt klart vil appellere til de yngste Pokémon-tilhengerne, men selv skulle jeg gjerne hatt noe litt mindre overfladisk. Handlingen flyer som sagt bra, og jeg liker svært godt måten historien avsluttes på, men det er likevel en håndfull langdryge og rett og slett litt masete sekvenser som spiser opp deler av spilletiden. Her skulle jeg helst sett at vi i stedet fikk tilbringe mer tid med monstrene og universet de lever i i en litt mer naturlig setting.
Konklusjon
Til tider er Detective Pikachu farlig nærme å være en nokså svak spillfilm, men filmen har en håndfull unektelig gode kvaliteter som løfter den ut av ren og skjær middelmådighet. Monstrene — og således også universet de lever i — er fantastisk godt lagd, med naturtro animasjoner og et fremragende visuelt uttrykk som får hvert eneste sekund hvor pokémon befinner seg på skjermen til å bli noe litt magisk.
Her har filmskaperne fanget essensen av opphavsmaterialet, noe som gjør deler av filmen til en ren fest for de som har kjennskap til og kjærlighet for opphavsmaterialet. De som ikke har det vil nok fortsatt finne mye å like rundt omkring i denne barnevennlige og joviale actionkomedien, men for dem blir det nok desto verre å overse de svake skuespillerprestasjonene, noen av de langdryge sekvensene og den latterlig dårlige skurkeskikkelsen.
Heldigvis leverer Ryan Reynolds svært godt fra start til slutt — hans tolkning av en kaffeglad, standhaftig og smått irritert Pikachu er på mange måter det aller beste med hele filmen — mens hans yngre motpart, Justice Smith, glimrer til med ujevne mellomrom.
Det provosoriske båndet mellom hovedpersonene er ikke enormt dypt og detaljert, men får likevel nok tid til å utvikle seg til at man blir både sjarmert og engasjert før alt er sagt og gjort. Filmens siste akt har også et par solide overraskelser på lur, og da er filmen akkurat spennende, morsom og underholdende nok til å være verdt en tur på kino.
