Helt siden det første Dishonored-spillet kom, har Arkane Studios for mange vært å regne som eksperter på å sette sammen spennende verdener som legger opp til både utforsking og eksperimentering. Fornøyelig nok er dette noe nye Deathloop lever opp til – med stil.
Velkommen til tidsklemma
I Deathloop spiller vi som snikmorderen Colt, som sitter fast i en tidssløyfe hvor den samme dagen gjentar seg i det uendelige. Handlingen finner sted på øya Blackreef, som er delt opp i 4 forskjellige områder: Karls Bay, The Complex, Fristad Rock og Updaam.
Etter å ha spilt gjennom introduksjonsoppdraget kan du utforske alle de fire delene av øya etter eget ønske, men hver gang du forflytter deg mellom områdene vil også tiden gå videre et steg (alle områdene kan med andre ord utforskes på morgenen, formiddagen, ettermiddag og kvelden). Avhengig av hvilken tid på døgnet du besøker et sted, vil det være forskjellige ting som foregår der, og det er gode grunner til å komme innom alle stedene flere ganger.
Øya er styrt av en organisasjon bestående av åtte visjonærer, som kaller seg The AEON Program, og det overordnede målet i spillet er å ta livet av alle visjonærene i løpet av en og samme dag for å avslutte tidssløyfa og gjøre verdenen vanlig igjen. For å få til det må du spille gjennom sløyfa mange nok ganger til å få oversikt over hva visjonærene holder på med til enhver tid, hvordan man kommer seg dit, og selvfølgelig hvordan man tar livet av dem.
Du får konkrete oppdrag som kan gjennomføres for å jobbe mot dette målet, men notater og gjenstander i verdenen kan også være med på å styre deg i riktig retning. Skurkene kan drepes på flere måter, men til syvende og sist må du finne en helhetlig plan som lar deg komme innom alle visjonærene til rett tid.
Nivådesign fra øverste hylle
Rent spillmekanisk er ikke Deathloop helt fjernt fra Arkanes tidligere spill. Hele spillet foregår i førsteperson, og det du gjør er en blanding av utforsking, sniking og action.
Hele spillet er designet for å la deg bli lommekjent i verdenen på samme måte som man gjør i for eksempel Dark Souls og de nyeste Hitman-spillene.
Du kan selv velge hvordan du vil gå frem, om du vil snike deg forbi fiendene eller plaffe ned alt som rører seg. Det er en god variasjon i våpen og krefter, og hvordan man utruster Colt mellom tidssløyfene kan ha en stor innvirkning på spillestilen. I tillegg er det et heftig oppgraderingssystem, som lar deg tilpasse egenskapene til både karakteren, våpnene og kreftene du samler.
Visjonærene forflytter seg rundt i løpet av dagen, så for de fleste vil det ta en stund å sette sammen hele det kompliserte puslespillet, men på grunn av et enkelt og greit oppdragsoppsett hadde jeg aldri problemer med å finne meningsfylte ting å gjøre for å jobbe mot det overordnede målet.
Etter hvert som du har spilt gjennom en del dager kan du bevæpne du deg med stadig bedre utstyr. I tillegg sitter du på mer informasjon om omverdenen som kan brukes til din fordel. Det er ganske beundringsverdig hvor komplisert utviklerne har valgt å la oppbyggingen være.
I verdenen kan du samle på et materiale som heter «Residuum», som lar deg lagre utstyr og våpen i arsenalet for å bruke det på tvers av dagene. Med tilstrekkelig Residuum kan du bygge deg et kraftig arsenal med alt fra oppgraderte teleporteringskrefter til superkraftige spesialvåpen.
Litt tam flerspiller
I tillegg til den vanlige enspillermodusen har man tilgang til en flerspillermodus. Den lar spillere ta rollen som en av visjonærene, som går under navnet Julianna. Som Julianna kan du invadere andre spilleres økter, og ta livet av Colt så mange ganger du vil. Utfra hvordan de forskjellige modusene ble presentert i hovedmenyen trodde jeg egentlig at flerspillermodusen skulle være litt mer omfattende, men det er altså kun snakk om en modus som lar deg hoppe inn i spillet til venner eller tilfeldige spillere og ødelegge for dem.
På den ene siden fungerer det ypperlig som et ekstra usikkerhetsmoment når man spiller som Colt. Man kan aldri føle seg helt trygg på at man ikke blir invadert av en annen spiller, og det kan være skikkelig stressende å bli invadert mens man er midt oppi noe annet.
Dessverre lever ikke Julianna-modusen helt opp til hoveddelen av spillet. I realiteten er Julianna sin modus lite mer enn en tilleggsmodus som man kan leke seg med når man er ferdig med historien. Det er riktignok et eget progresjonssystem i denne delen som gir deg bedre utstyr og våpen etter du har tatt livet av en del spillere, men i det store og hele føles ikke denne modusen like solid som hovedmodusen.
Når det er sagt har det ikke så veldig mye å si, for resten av spillet er utvilsomt noe av det aller beste jeg har spilt i år. Selv om det kan være fristende å beskrive Deathloop som en slags krysning av Dishonored, Hitman og Dark Souls har det så mye identitet og egenart at jeg ikke føler det er dekkende nok til å beskrive hva Deathloop er. Hele spillet er designet rundt tidssløyfa, og målet om å til slutt få stengt den. Veien dit er både interessant og minneverdig, og for meg ble det så oppslukende at det nesten ble umulig å legge spillet fra meg før jeg nådde rulleteksten.
Drar nytte av maskinvaren
En annen ting som imponerer er den tekniske kvaliteten. Arkane har som vanlig gått for et litt mer stilisert grafisk uttrykk fremfor realisme, men jaggu er det lekkert! I innstillingene kan man velge mellom flere grafikkmoduser, hvor alle leverer en god opplevelse. I ytelsesmodusen får man 60 bilder i sekundet, uten at bildekvaliteten ser nevneverdig mye verre ut, så for mange vil dette være et naturlig valg. Men alle modusene ser ut til å levere det de lover. Lyssettingen er jeg spesielt imponert over, og den er virkelig med på å løfte presentasjonen enda et hakk opp.
Som i andre PlayStation 5-spill dras det god nytte av DualSense-kontrolleren sine ekstra finesser. Alle skytevåpnene gir litt forskjellig motstand i de adaptive triggerne, og «haptic feedback» brukes flittig til å la deg kjenne vibrasjoner fra eksplosjoner, forskjeller i underlaget du går på og andre små grep som er med på å øke innlevelsen man får som spiller. Det utgjør kanskje bare en subtil forskjell, men for de som er tilhengere av denne funksjonaliteten er det absolutt en god implementasjon.
Konklusjon
Det å spille Deathloop er en fryd på nesten alle måter. Arkane Studios har sett til sine tidligere spillprosjekter, bygget videre på sin egen formel og satt sammen noe som føles både særegent og stilfullt. Både historiefortellingen, den åpne verdenen, presentasjonen og alt som har med selve spillingen å gjøre leverer til de grader. Jeg klarer ikke å riste av meg følelsen av at utviklerne ikke har vært helt sikre på hvordan de skulle få flerspillerdelen til å passe inn, men det tar heldigvis ikke bort noe særlig fra resten av spillopplevelsen. Colt sin del av spillet er både variert og skikkelig smart oppbygget. Jeg kan ikke huske sist jeg var så imponert av et spilldesign som da de forskjellige puslebitene begynte å ramle på plass, og spillet nærmet seg en blodig konklusjon. Deathloop krever mer fra spilleren enn det et gjennomsnittlig blockbuster-spill pleier å tørre, et designprinsipp som spillet bare tjener på.
Arkane stiller knallsterkt i det som antageligvis dere siste spill på PlayStation. Hvis Deathloop er en indikasjon på kvalitetsnivået vi kan forvente fra dem fremover er jeg ikke det minste bekymret for studioets fremtid hos Microsoft.
Om du er ute etter en en annen god snikmordersandkasse kan vi anbefale Hitman 3. Hvis du er interessert i å løse flere tidssløyfer slår vi gjerne et slag for The Forgotten City.
Deathloop lanseres 14. september til PlayStation 5 og Windows (Steam). Vi har testet PlayStation 5-utgaven.
