Dead Cells har vært tilgjengelig for testing en god stund. Det ble sluppet i Early Access på Steam mai 2017. Motion Twin, utviklerne, har senere gått ut og sagt at anslagsvis 40-50 % av spillets elementer og funksjoner eksisterer kun på bakgrunn av tilbakemeldinger og forslag i Early Access-perioden.
Det kan dermed se ut til at Motion Twin har brukt Early Access på en meget god måte, for sluttresultatet vi sitter igjen med da versjon 1.0 kom for et par dager siden er imponerende på nesten alle mulige måter.
«Live. Die. Repeat.»
Jeg er ikke nødvendigvis en kjempefan av alle de nye, litt rare og diffuse sjangerdefinisjonene som preger spillverden om dagen. Men uansett, hvis man skulle satt en slik merkelapp på Dead Cells, så sier utviklerne at det er et «rogue-lite», Castlevania-inspirert actionplattformspill med «souls-lite» kampsystem.
Det gir ikke nødvendigvis et riktig bilde, men det sier i det minste noe om hva du kan forvente når du setter deg ned med spillet. Dette er et todimensjonalt plattformspill, med en nydelig, fargerik pikselert grafikk. Hvert brett har sin unike stil, og detaljene i animasjonene, lyssetting og dybdeforhold i de ulike brettene er imponerende bra, og variert. Musikken er fantastisk bra, og de unike lydsporene til hvert brett syr alt sammen på en nydelig måte. Spredt rundt på brettene finnes det hemmelige dører, ting du må låse opp gjennom spillets gang og masse å utforske.
I tillegg til det å faktisk traversere rundt på de ulike brettene, finnes det haugevis med fiender som vil gjøre livet surt for deg. Her kommer sjangerordene «rogue-lite» og «souls-lite» inn i bildet. Du har en gitt mengde med helsepoeng. Hvis du dør, begynner du på nytt. Uansett når og hvor du måtte dø, hvor mange kule våpen du har plukket opp, så er det rett tilbake til start, uten utstyret du hadde samlet inn.
For å unngå å dø har du fire forskjellige inventarplasser du kan fylle med ulike våpen. To av disse er reservert til nærkampsvåpen som sverd, hammer, pisk og et hav av andre muligheter. Den andre blir som oftest brukt til avstandsvåpen som buer, magiske angrep med is, eller til skjold. De to siste plassene kan du ha granater, feller eller andre verktøy for å ta ned eller kontrollere fiendene dine på.
Mye å samle
Og akkurat her er litt av kjernen i spillet, og det som gjør at det faktisk er helt greit å skulle starte helt på nytt hver gang. Når du utforsker brettene, dreper fiender og samler gjenstander kan du finne permanente oppgraderinger som ikke forsvinner når du dør. Dette kan være blåkopier av nye våpen og utstyr, eller egenskaper som å klatre på vegger og teleportere ved hjelp av kister.
I tillegg plukker du opp celler fra noen fiender. Hvis du kommer deg helskinnet gjennom et brett kan du bruke disse cellene til å låse opp helsedrikk, nye våpen og masse andre oppgraderinger som også er permanente. Jeg liker måten utviklerne har lagt opp dette på, fordi ingen forsøk kjennes unødvendige. Det er stort sett alltid noe nytt som låses opp, en oppgradering som snart blir klar, og til tross for at du starter på nytt så har du en progresjon.
Og jo flere oppgraderinger du låser opp, jo bedre utstyrt er du fra starten av, og sjansene dine for å komme litt lenger blir større for hver gang. Det er en herlig følelse når man blåser gjennom de første brettene man i starten sleit enormt med å komme seg gjennom. Noe av dette skyldes utstyret, men mye skyldes et enormt bra kampsystem, samt at man lærer seg fiendene sine.
Du bruker våpenene med hver sin knapp, og kan rulle unna angrep med en tredje. Det er stort sett alt du trenger å vite. Kampene er raske, angrepene fra fiendene kommer fort, men du verden så bra skrudd sammen alt er. Etter noen timer med spilling har jeg blitt en dødsmaskin, der jeg ruller unna piler fra en fiendene, fryser en annen med isbuen min før jeg moser på med de to dolkene mine. Det er lett å lære, responderer veldig godt og straffer deg enormt hardt hvis du bommer.
Du tåler å bli truffet flere ganger, men i og med at du har begrenset med muligheter til å få tilbake helsepoengene dine vil det etter hvert bli fatalt å miste liv. Spesielt når du møter et elitemonster, eller en av spillets mange sjefskamper raser helsen din nedover hvis du ikke er god med unnamanøveren.
Konklusjon
Dead Cells er et av de beste todimensjonale plattformspillene jeg har spilt på veldig lenge. Jeg er veldig svak for Salt & Sanctuary, som nylig kom på Nintendo Switch, men Dead Cells er uten tvil den nye favoritten.
Det er den totale pakken, med så få åpenbare svakheter, som gjør at det blir en herlig spillopplevelse. Kampsystemet er balansert, lett og lære men med enorm dybde og variasjon. De ulike våpentypene, hvilke kombinasjoner du vil velge, og hvordan dette påvirker spillestilen din er alltid spennende å utforske.
Og for ikke å snakke om den nydelige stilen, med musikk så bra at det har blitt en meget godt brukt spilleliste på Spotify for undertegnede. Det er rett og slett veldig lite å utsette på Dead Cells, dette «rogue-lite», Castlevania-inspirert actionplattformspill med «souls-lite» kampsystem.
