La meg først klargjøre en ting: Selv om Darksiders Genesis kan se ut som et spill som Diablo 3, Path of Exile eller andre actionrollespill der du samler utstyr og alt du gjør i de spillene, så er det ikke dette et sånt type spill.
Ja, synsvinkelen er lik, og det du gjør ser litt likt ut, men dette er et actionspill med isometrisk synsvinkel mer enn det er noe annet. Det er mer historie, mindre loot å samle og et mye enklere spill, uten noe «endgame»-innhold slik man er vant til fra tidligere nevnte spill.
Med forventningene da satt på riktig plass er det bare å gyve løs med War og Strife.
Djevelske planer
Det skjer ting i underverden, og det tar ikke mange minuttene før halvparten av apokalypsens fire ryttere, War og Strife, kastes inn i en større drakamp mellom mektige krefter i underverdenen. Ganske kjapt sendes du ut på oppdrag for å samle inn relikvier og andre ting som kan brukes for å stoppe skumle planer, og opprettholde balansen mellom godt og vondt.
Historien er jevnt over helt grei, men stort sett aldri noe mer enn dette. Dialogene de to rytterne i mellom er flåsete og viser et snev av humor til tider, men det kjennes umotivert og lite inspirert. Det er egentlig ikke voldsomt mye å mislike her, men samtidig er det veldig lite i historien jeg husker, eller øyeblikk som vekker noe som helst i meg. Det er middelmådig, etter boka og uoppfinnsomt, og ender opp med å være anonymt og veldig lite spennende.
Områdene du beveger deg gjennom er hakket hvassere, med noen deler som er bedre enn andre. De større områdene er litt for like, og de tingene du ender opp med å gjøre er også for lite varierte utover i spillet, men designet i seg selv er ålreit. Du har inne- og uteområder, og det er spredt en rekke ulike samlegjenstander og hemmeligheter på hvert eneste brett. Noen av disse er utilgjengelige i begynnelsen, fordi du mangler de rette evnene eller verktøyene for å nå områdene, så i så måte oppfordres du til å spille i gjennom nivåene flere ganger.
Det mangler imidlertid insentiver og motivasjon til å gjøre nettopp dette. Evnetreet og progresjonen i spillet er såpass enkel og tynn at det er lite som gjør meg interessert i å spille ting på nytt, spesielt når det ikke er noe som endres i det hele tatt. Hvis du går tilbake og velger et tidligere brett, gjør du nøyaktig de samme tingene, med de samme monstrene, på de samme plassene som alle andre ganger. Det er lite spennende, og blir fort traurig.
Kampsystemet og oppgraderingene du skaffer deg underveis er også midt på treet bra. Som Strife holder du deg mest på avstand, og kan bruke to ulike typer ammunisjon til pistolene dine. Disse kan endres til enhver tid, så lenge du har funnet de andre typene, og gir ulike effekter. En type ammunisjon skyter for eksempel tyngre skudd som kan dytte flere fiender tilbake. Du har også aktive angrep som gjør mer skade, eller treffer flere på en gang.
En morsom ting er at du helt fritt kan bytte mellom de to figurene, og etter hvert kan du også låse opp angrep du kan gjøre når du bytter. Strife er rask og mobil, gjør mye skade på avstand og passer til visse kamper, mens War er svær og tung, ikke like mobil men gjør mye skade i nærkamp med fiendene. Han kan også blokkere angrep, samt at han har mer helsepoeng enn Strife.
Uinspirerte kamper
Ulempen her er at veldig mange av sjefskampene som oftest er lettest å gjøre med Strife, da nærkamp med War rett og slett fører til at han tar for mye skade. Men det er litt gøy å hele tiden veksle i mellom de to figurene, med hver sin stil, styrker og svakheter. Jeg tror ikke jeg spilte veldig mye mer med den ene sammenlignet med den andre, så de er godt balanserte mot hverandre.
Evner og talenttreet oppgraderes ved å drepe monstre, som da gir fra seg ulike krystaller med varierte bonuser. Disse kommer i tre ulike kategorier, og to forskjellige størrelser, som passer inn på forskjellige steder i talentreet. Én node kan for eksempel være helse, og hvis du plasserer en helsekrystall der får du en litt større bonus siden de matcher. Du oppgraderer også krystallene ved å samle inn flere av dem, slik at bonusen som følger med blir større. Dette kan være å gjøre mer skade, gi mer helse eller andre ting som gir deg en fordel i kamper.
Systemet er ikke dårlig på noen som helst måte, men det er ikke rom for veldig mye variasjon her, og selv om du får litt ulike bonuser, så er det ingen større forskjeller i spillestil i dette systemet. Det er også lite motivasjon til å skaffe nye og bedre ting, da du ikke har noen spesielle synergier eller store ting å jobbe deg opp mot. Men på vei mot slutten og siste sjefskamp fungerer det helt greit, selv om jeg skulle ønske det var mer variasjon, og mer rom for å tilpasse og finpusse spillestilen til de to heltene.
Evner og oppgraderinger kjøpes for sjeler du har samlet inn, og før jeg var halvveis i spillet hadde jeg låst opp alt som var å kjøpe. Dermed ble det de samme angrepene og kombinasjonene hele veien til slutten. Også her har spillet helt klart rom for flere angrep, et større utvalg av kombinasjoner og flere ting, men det er rett og slett ikke her. Det som er der er helt ok, men det er lite og mangelfullt utover i spillet.
Du styrer de to figurene direkte, og selv på PC er menyer og styringsoppsett lagt opp til at du skal bruke kontroller. Det fungerer bra, det er en god flyt i kampene. Noen animasjoner låser du figuren din i, og da er det litt irriterende at du tar skade fra fienders angrep uten mulighet til å gjøre noe annet enn å vente til animasjonen er over. Sjefskampene er greie, men skiller seg ikke ekstremt mye fra hverandre. Som nevnt tidligere så synes jeg de var adskillig enklere å gjøre som Strife, da avstandsangrep var vesentlig enklere enn å stå tå til tå med de store fiendene og tunge angrepene deres.
Konklusjon
Darksiders Genesis er et helt middelmådig, litt kjedelig spill. Det er god underholdning noen timer, men så slutter variasjonen og det blir veldig mye like fiender, like brett, like oppdrag og du gjør mer eller mindre den samme tingen i resten av spillet.
Ulike våpen og angrep plukkes opp eller kjøpes, men de store variasjonene i spillestil og angrep er ikke tilstede, kampsystemet fungerer men er på ingen måter unikt eller nytt. Alt i alt så er det svært lite i Darksiders som beveger seg noe i det hele tatt over middels, og det kjennes ut som et spill som er laget på autopilot, uten glede eller inspirasjon, og uten noen form for kreativitet eller ønske om å gjøre noe nytt og spennende.
Begrepet «midt på treet» beskriver alle deler av spillet, og etter rundt 15 til 20 timer er det om ikke bortkastet, så i hvert fall timer jeg heller skulle brukt på noe som gav meg et eller annet.
