Intet verk har definert vår oppfatning av hva Helvete er så sterkt som Dante Alighieris Den guddommelige komedie. Dikterens reise gjennom Inferno beskriver hvordan våre synder brukes mot oss til Satans forlystelse i Helvetes ni sirkler. Tolkningene av dette berømte verket er mange, og nå forsøker sannelig min hatt spillbransjen seg også. Dead Space-utviklerne i Visceral Games har tidligere sagt at man har latt seg inspirere av diktet, men at actionfaktoren er skrudd opp mange hakk. Såkalte litteraturvitere bør dermed ikke sikle av forventing – da kan man bli skuffet. Selv om referansene er mange, er Dante’s Inferno først og fremst et intenst actionspill.
Sjangertyveri
Spillet er slått over samme lest som God of War, med ytterligere inspirasjon fra Devil May Cry-serien. Likevel makter Dantes reise gjennom helvete å gi oss noe unikt, noe eget – det er kanskje nettopp på grunn av selve reisen og historien rundt. Vår helt har nemlig en bakgrunn som korsfarer (noe flere gode tilbakeblikk underveis beskriver), og selv om en biskop frikjente ham for alle synder under korstoget viser det seg at «Guds» ord er null verdt i Helvete. Vi følger synderen Dante i jakten på sin elskede Beatrice, som han har sviktet og dermed sendt i armene på selve Satan.
Hvordan dette utvikler seg må du nesten finne ut selv, men vi kan fortelle deg litt om hvordan du kommer deg helt ned i Beelsebubs dypeste sjakter. Den romerske dikteren Vergil guider deg gjennom spillet, og gir en utdypende forklaring for hvert område du trer inn i. Greit nok det, men hvis du vil utrette noe som helst her må du sparke haugevis av død rumpe. Etter å ha drept dødens sendebud helt i starten av spillet har vår hovedperson i hvert fall skaffet seg et meget heftig våpen: Dødens ljå!
Dette er hovedvåpenet i Dante’s Inferno, og det viser seg raskt å være svært fleksibelt. Du kan hanke inn fiender fra distanse, samt bruke den som en slags liane rundt omkring i miljøene. Det er imidlertid først og fremst som et slagvåpen i Kratos-klassen ljåen utmerker seg. Rekkevidden er enorm og kombinasjonsangrepene mange. Disse utvikler du hele tiden, og på høyere vanskelighetsgrader lønner det seg å vite hva du driver med både når det gjelder kombinasjoner, blokkering og unnamanøvre – tilfeldig trykking kan kjapt bli skjebnesvanger.
Enkelte ganger holder det ikke å slenge ljåen rundt seg, og Dante har selvsagt flere ess i ermet. Magi blir sentralt i de heftigste kampene, og du kan ha fire typer magi samtidig. Nye typer låses stadig opp, og du bør tilpasse hvilke du bruker i forhold til hvordan du slåss og hvilke typer fiender du møter. Hvor mye av dette du kan bruke begrenses av mana, så ikke fyr av unødvendige triks i utide. Det som er så fint med magien er at den kan bryte opp jevne kamper til din fordel, riktig timing kan gi deg enorme fordeler. Dessuten skader det ikke at du kan kjede sammen heftige kombinasjoner med bruk av både magi og ljå. Relikvier kan også plukkes opp, utvikles og brukes underveis for bonuseffekter i kamp.
Korsets makt
Dante bærer også sin elskedes Beatrices kors, og dette har flere formål i spillet. For det første er det et svært nyttig «skytevåpen» under kamp, og brukes med hell mot luftbårne fiender og store klynger av slemminger. Igjen, også dette våpenet kan brukes til å kjede ulike kombinasjoner. Korsets makt kan også brukes til å «frelse» fiender og personer du møter på underveis – dermed får du tilgang til mengder av tapte sjeler.
Dante’s Inferno har nemlig et lett rollespillelement som baserer seg nettopp på tapte sjeler. Det er imidlertid to ulike trær for utvikling. Det ene er hellig, det andre uhellig. Førstnevnte utvikles ved at du inntar rollen som frelser, og sender fortapte sjeler til himmelen. Den andre delen får fremgang om du fordømmer i øst og vest, det vil si å dele folk og monstre i to med gigavåpenet ditt.
Dermed må du hele tiden velge hvilke evner du vil utvikle. Hver nivåhevning gir deg nye kjøpsmuligheter når det kommer til angrep, mer helse/mana og bedre magi. Slike opplåste evner kjøper du med sjelene du samler underveis – hvert drap gir nemlig sjeler, jo flere dess mektigere fienden er. Til syvende og sist er ikke valget mellom fordømmelse og frelse et moralsk valg, et valg som får deg til å tenke deg om to ganger. Det handler kun om hvilke evner du ønsker deg. Akkurat det er litt synd, hvis Visceral Games hadde fått med et emosjonelt element under disse valgene hadde spillet blitt enda mer interessant.
Selve kampene er innlysende nok lagt opp slik at du kan kjede samme kombinasjonsangrep. Du må bruke både bakke og luft for å lykkes med slike spektakulære angrep, og antallet fiender som skal slaktes er enormt. Det hadde jo ikke vært noe stas om du skulle drepe bare to-tre idioter hver gang det skulle kjempes, så her kastes slemmingene mot deg. Plusspoeng deles ut for tempoet, her går alt lynkjapt – akkurat slik vi liker det! Overgangene mellom angrep er også relativt sømløs, og da blir flyten automatisk god.
I de fleste tilfeller foregår kampene i «trygge» miljøer, men enkelte ganger risikerer du å falle utfor kanter eller bli brent av infernalske flammer. Disse er de meste interessante siden risikoen er stor. Da blir det hele ekstra intenst og nervepirrende og du må konsentrere deg skikkelig for å få til kombinasjonene. Det er som oftest under sjefskampene du befinner deg i slike miljøer, og da er det litt skuffende at disse sjefene ikke er så veldig spennende. Høydepunktet blir «Quick Time Event»-trykkingen når sjefen skal drepes, og det sier vel litt om kvaliteten. Nei, da er det bedre å forsyne seg av den fine fiendefloraen ellers i spillet.
