Crusader Kings IIs nyeste utvidelse Conclave er her, og må kunne sies å gjøre mer for storstrategispillets dypere sider enn det de mindre pakkene Horselords og Charlemagne har gjort det siste halve året. Ikke bare har vi nå mer å tenke på i fredstid, men giftemål og kongelige relasjoner er viktigere enn noen gang.
Rådet
Om du er som meg har du sikkert gjort deg mange tanker rundt vasallene dine, og er du som meg er nok flertallet av dem negative. Jeg mener, skjønner ikke hertugen av Vestfold og Jorvik at du forsøker å holde kongerikene Norge og England samlet etter Harald Hardrådes suksess-invasjon av Britannia i 1066? Hvorfor må de på liv og død kreve at jeg endrer rikets arveregler midt i denne krisetiden? Verre blir det når Englands hertuger ikke liker tanken på å skulle bli styrt fra Nidaros. Dermed forsøker de å utnytte Norges kroningslover ved å stemme frem en angelsakser som den neste på tronen i London. Hvis de ikke får viljen sin når de endelig fremmer kravet sitt, blir det borgerkrig. Hvordan skal man beskytte seg mot slike farer?
I lang tid har innflytelsesrike vasaller hatt veldig mye å si for hvordan klassereisen din ender opp med å se ut. Med Conclave introduserer Paradox Interactive om mulig enda mektigere undersåtter enn før, men med en svært god tvist. «The Council» eller «Rådet», er utvidelsens desidert største nyvinning – og den er god. For Rådet lar deg holde vasallene dine i sjakk i bytte mot å gi de utvalgte enda mer å si i rikets lovgivning. Tidligere hadde man mulighet til å plukke seg ut rådgivere blant undersåttene sine, og dermed score noen lojalitetspoeng på den måten. Bortsett fra å gjøre at de utvalgte likte deg noe bedre, kunne disse rådgiverne også brukes til å blant annet trene soldater eller spionere på fiendens teknologi. Slik ble rådgiverne dine viktige medhjelpere, men ikke umiddelbart avgjørende for å holde riket samlet.
Det er her Rådet kommer inn. I stedet for å fortsette som «rådgivere» er dine utvalgte vasaller nå forfremmet til «rådsmedlemmer», og selv om det på overflaten ikke høres ut som en stor forandring fører dette til et paradigmeskifte i rikets maktbalanse. Rådsmedlemmene dine kan, basert på rikets lovgivning om Rådets maktposisjon i forhold til rikets herre, stemme over viktige avgjørelser tidligere forbeholdt deg – kongen. Rådet kan derfor bli svært så innpåslitent om det har mulighet til å stemme over beslutninger som har med tilbakekalling av titler, fengslinger, og krigserklæringer å gjøre. I tillegg er det nå bare rådsmedlemmene dine som stemmer over ny lovgivning som høyere skatter i byene og en mer sentralisert stat. Dette står i kontrast til hvordan det fungerte tidligere, da så godt som alt som rørte på seg i landet stemte over slike lovendringer. Å kutte så kraftig ned på stemmeretten kan høres radikalt ut, men resultatet er mer enn godt nok til å rettferdiggjøre den. Å bare måtte tenke på hva syv rådsmedlemmer mener gjør at du bruker mindre tid på å grave deg gjennom vasall-listen for å finne ut av hvilke tullinger du må bestikke for å få viljen din.
Å utnytte de mektigste er viktig
Det ligger nå mye større prestisje i å være en av kongens utvalgte, og prestisje er det landets største hertuger tørster aller mest etter. Faktisk er det slik at dine mektigste undersåtter forventer å bli tildelt plass ved Rådet, noe du blir oppmerksom på ved at de enten har en brun eller rød hanske ved portrettbildet sitt avhengig av om de sitter der eller ikke. Så langt virker kanskje ikke denne ordningen som noe mer enn en utvidet rådgiverstilling, men heldigvis er det mer på lager. Det geniale ved dette systemet entrer scenen først når du får vite at de vasallene som sitter ved rådet ikke kan starte opp eller bli med i rikets interne fraksjoner.
Fraksjonene fungerer som vasallenes talerør i riket. Ved å grunnlegge eller ta del i eksisterende fraksjoner kan vasallene dine forsøke å få reformene de ønsker til livs. Disse fraksjonene er sådan i overveldende grad negative til «status quo» og hvilken retning du vil at kongeriket skal ta. I tider der landet står overfor store utfordringer er det ekstra vanskelig å holde slike fraksjoner i sjakk – tidligere har det nemlig vært slik at vasallene måtte elske deg for ikke å bli med i dem. Med Rådet på plass derimot, kan du forsikre deg om at visse vasaller ikke kan bli med i disse fraksjonene.
Ved å bli valgt til rådet sier rådsmedlemmene fra seg retten til å ta del i fraksjonssystemet. Derfor er det alltid lurest å peke ut dine sterkeste vasaller når du skal bestemme deg for hvem som skal være riksforvalter, krigsherre, og spionmester. Slik kan man ta i bruk en splitt og hersk-strategi i veletablerte så vel som nyerobrede land. Man må dog passe på. Misliker Rådet deg for mye kan det offisielt bli utilfreds, og dermed får medlemmene lov, i en bestemt periode, til å delta i fraksjoner igjen. Rådet vil også automatisk bli utilfreds hver gang man roper «Kongen er død! Leve kongen!», da et tronskifte alltid er en slitsom og skummel affære.
Tjenester
Å få disse rådsmedlemmene dine til å stemme som deg over ny lovgivning er dog en helt annen affære. Rådsmedlemmene kommer nemlig med forskjellig visjoner for staten. Noen er såkalte «Glory Hounds» (ærejegere), mens andre kan regnes som «Zealots» (religiøse fanatikere) eller lojalister. Foruten lojalistene som vil følge deg overalt, byr disse andre på spesielle utfordringer. Vil du for eksempel erklære krig mot en svakere stat, kan disse ærejegerne (forutsatt at Rådet kan stemme over krigserklæringer) se sitt snitt til å stemme imot en slik avgjørelse, da de heller ønsker å angripe et sterkere rike. Med slike merkelapper på seg hjelper det lite å bestikke med pengegaver eller andre titler. Det er her Conclaves «Favours», tjenester, kommer inn i bildet.
På mange måter kan disse tjeneste minne litt om tjenestesystemet som nettopp ble innført i Europa Universalis 4 med Cossacks-utvidelsen. De fungerer dog på andre måter, og Conclaves tar for seg mye mer enn bare krig. Skulle du være i en situasjon der en karakter skylder seg en tjeneste, kan du nemlig få den til å godta så godt som alt du skulle be om. På denne måten kan man bestikke rådsmedlem til å stemme som deg i Rådet, enten ved å betale for en tjeneste, eller ved å skylde dem en tjeneste i bytte mot en annen. Det samme kan gjøres for å tvinge frem giftemål, men tjenestesystemet blir desto viktigere når det lar deg tvinge en alliert til å bli med i en krig, få herren din til å gi deg en plass ved rådet hans, eller bestemme at andre likestilte skal delta i en fraksjon du leder. Naturligvis betyr dette at du også må være forsiktig med hvem du skylder tjenester. De kan nemlig cashes inn når som helst, noe som kan føre til uventede konflikter både innen- og utenlands. Du kan dermed vente deg uoversiktlige tider om du skylder for mange tjenester på samme tid. Én ting kan du likevel være sikker på: dette er spennende.
Inspirert av lillebror
Crusader Kings II: Conclave innfører i tillegg en ny mekanikk som låner enda sterkere fra lillebror Europa Universalis 4 enn sistnevnte funksjon. «Shattered retreat», eller «knust tilbaketrekning», medfører at den tapende hæren etter et slag trekker seg lang tilbake før spilleren får kontroll over den igjen. Samtidig vil det være umulig for motstanderens armé å angripe hæren din før tilbaketrekningsstadiet er over, slik at man forhindrer å bli konfrontert flere ganger umiddelbart etter hverandre. I hovedsak medfører dette at den tapende hæren får bygget opp mer kampmoral enn tidligere før den eventuelt må sloss igjen, samtidig som det kan innebære at krigføring varer lenger, da man ikke får nedkjempet en hær like raskt som før. På den ene siden kan dette føre til en aldri så liten irriterende serie pek-og-klikk-kriger, der man for det aller meste bruker tid på å følge den rømmende armeen til rikets ende. På den andre siden gir det både deg og den kunstige intelligensen flere muligheter til å bygge opp hæren igjen etter tap, og gjør at hver eneste krig stjeler mer oppmerksomhet fra andre ting. Sistnevnte burde det kanskje gjøre uansett, da man tross alt er i krig, og jeg må si at jeg mener de positive konsekvensene av tilbaketrekningssystemet veier opp for de negative.
Det er tydelig at Conclave er en stor utvidelse når det kommer til innmaten. Spesielt er det to andre funksjoner som har gjennomgått endringer, og det er hvordan giftemål og barneskolering fungerer.
Mellomkongelige ekteskap pleide å skape midlertidige allianser mellom to familier. Slik kunne man kan kalle på den andre familien eller fraksjonen i krigstider, samtidig som vi kunne risikere å få avslag på søknaden. Med Conclave får vi ikke lenger en allianse ut av ekteskapet. I stedet blir vi gitt en ikke-angrepspakt, som er akkurat det det høres ut som; man kan verken krige mot hverandre, ei heller bli med i en annens krig mot parten du har en slik avtale med. En slik avtale fører dog til at man kan skape en allianse, hvis motparten er enig i at det er en god idé. Slik blir allianser en smule vanskeligere å få tak i, noe jeg personlig setter pris på. Det ligger på en måte litt mer prestisje i å skaffe allianser med denne endringen. Man kan nemlig fortsette å gifte seg i øst og vest, men samtidig få lov til å være mer selektiv med hvem man ønsker å samarbeide med.
Et negativt aspekt ved det nye alliansesystemet er det faktum at man nå er tvunget til å delta i sine alliertes kriger. Før hadde man valget, og sa man nei var det på bekostning av prestisje og troverdighet. Det er riktig at alliansene nå er mer forutsigbare, og for de mindre fraksjonene som må samle seg mot de store er dette en velsignelse. Likevel føles det ut som om Paradox har gjort oss en bjørnetjeneste. Det er noe spesielt med det å kunne velge selv, for frihetsfølelsen i Paradox-spillene er viktig. Når man blir tvunget til slike avgjørelser føles det derimot litt ut som om spillet går på skinner. Kanskje er det også litt for lett når jeg som Norge gang på gang kan kalle på Det Hellige Romerske Riket i mine strøkriger mot svenske, finske og samiske stammesamfunn.
Koalisjoner og skolegang
Koalisjonene er også en nyhet. Vinner du offensive kriger samler du opp «infamy». Med andre ord blir du beryktet for å være en god krigsherre. Samler du opp mer enn 50 prosent infamy kan du banne på at nærliggende stater danner en koalisjon mot deg. Jeg skjønner at Paradox ønsker en mekanisme som skal forhindre at stater blir for store for raskt (man må være en mindre stat som danner en koalisjon mot en større), men jeg synes ikke infamy gjør jobben. Det er forståelig at jeg etter å ha erobret England blir beryktet, men at jeg umiddelbart skal få to håndfull stater samlet mot meg virker litt søkt. Istedenfor å nærmest garantere en koalisjon kunne systemet fungert mer som i Europa Universalis 4, der man bygget opp aggressiv ekspansjonspoeng. Det kan tenkes at de er likere enn det man tenker da man faktisk må nå terskelen på 50 prosent for at stater kan danne en koalisjon, men det virker mye mer plutselig i Crusader Kings 2. Det er også litt rart at å vinne et korstog skal gjøre deg beryktet blant andre kristne stater. Infamy gjør tross alt at man må være forsiktig med en for aggressiv politikk, så alt er ikke negativt.
Jeg må innrømme at jeg også er delt når det kommer til barneskoleringen og hvordan ambisjonene fungerer etter oppdateringen. Som i alliansesystemet virker det som om valgmulighetene er blitt gjort enklere og færre. Nå velger man hvordan barnet sitt (og de man har ansvar for) skoleres ved at man peker ut en retning for dem. Ønsker du at de skal bli gode krigere? Kanskje smarte statsmenn? Fint, da finnes det en knapp for det, og som i alliansesystemet er skinnene på plass. Tidligere var det slik at barneoppdragelsen var en stor del av det å ha en arving. Forskjellige hendelser og avgjørelser bestemte hvilke egenskaper barnet fikk, og hell og uhell spilte også inn på hvilke attributter barnet endte opp med å inneha. Jeg liker at oppdragelsen er satt i system, og det er et godt valg av Paradox å innføre en slags skolegang. Dette betyr likevel ikke at de hadde trengt å kutte i hendelser og spillervalg. Tanken er muligens god, men resultatet blir et spill som virker en smule fattigere enn det vi er vant med.
Konklusjon
Det er ingen som bestrider at Crusader Kings II: Conclave ikke byr på mye godt nytt. For det meste er det morsomme og spennende funksjoner vi får introdusert, selv om det også er noen jeg stusser over. Rådet som katalysator til nye løsninger så vel som nye konflikter er kjempespennende, og gir i tillegg en helt ny følelse av mikroadministrasjon og beslutningstaking til spillet. De få kosmetiske endringene som er kommet er også gode, da de gjør vinduet for rikets lover mye mer oversiktlig.
Tapet av valgmuligheter er dog noe jeg ikke skjønner. At man ikke er garantert en allianse etter ekteskap, men en ikke-angrepspakt, er en god endring som gjør at man må jobbe hardere for alliansene. At man automatisk blir innkalt til sine alliertes kriger, samt det faktum at barneoppdragelsen er blitt mer automatisert er merkelig, og ser nesten ut til å motstride spillets frihetsfilosofi. Til syvende og sist er det det dype diplomatiet og alle valgmulighetene som gjør Paradox-spillene forskjellige fra Total War og andre serier, og det hadde vært trist hvis flere aspekter ved Crusader Kings II tar en slik vending.
Til tross for sine feil ender Conclave opp med å bli en fullstappet utvidelse som faktisk endrer hvordan vi spiller Crusader Kings II, og for det aller meste er det et steg i riktig retning spillet har tatt. På grunn av Council-mekanikken er Conclave nærmest en nødvendig anskaffelse da det forbedrer stort på et område som nærmest ikke er blitt rørt siden spillets utgivelse i 2012. Det er en god bursdagsgave til Crusader Kings IIs fireårsdag 14. februar. Deus Vult, kjære Paradoxianere. Rådet er samlet.
Storebrorspillet Europa Universalis IV fikk også en utvidelse nylig.
Europa Universalis IV: The Cossacks åpner opp nye muligheter »
