Activision er kraftig på nostalgikjøret for tiden, og når de ikke pusser opp gamle klassikere – være seg det er plattformdrager eller skateboardkonger – finner de på nye krumspring i kjente og kjære spillserier. Sist ut av disse er ingen ringere enn den forhenværende PlayStation-maskoten Crash Bandicoot.
Etter den forrykende oppussingen av seriens originale trilogi i 2017, har ansvaret for å ta punggrevlingen videre inn i den moderne tidsalderen falt på Skylanders- og Spyro-utviklerne i Toys for Bob. En litt merkelig avgjørelse, all den tid det faktisk var Vicarious Visions som virkelig traff blink i 2017, men jaggu har det ikke betalt seg. Å spille Crash Bandicoot 4: It's About Time er nemlig en fryd fra ende til annen.
Godfølelsen
Det er mange grunner til at spillet lykkes så godt som det det gjør, men ved opplevelsens kjerne står det enkle faktum at utviklerne i Toys for Bob virkelig, virkelig har forstått seg på hva det er som gjør Crash Bandicoot til Crash Bandicoot. Det er én ting å lage fargerike og utfordrende plattformbaner og slenge inn en oransje spillmaskot, men det er noe helt annet å faktisk identifisere og bygge videre på de tingene som gjorde de tre første Crash Bandicoot-spillene så fortreffelig unike.
Jeg vet ikke engang om jeg klarer å peke på nøyaktig hva disse bestanddelene er selv, men jeg vet i hvert fall at dette spillet har klart å gjenskape omtrent nøyaktig den samme følelsen som i gode, gamle dager.
Og det gjelder fra første stund, idet man nok en gang setter ustø kurs fra N. Sanity Beach og legger ut på tokt for å redde verden. Som seg hør og bør er dette en direkte oppfølger til Crash Bandicoot 3: Warped, og følgelig er det nok en gang Neo Cortex, N. Tropy og de andre slaskene i dette universet som står for ufyselig ugagn.
Denne gangen har kjeltringene like godt skapt en rift mellom spillets mange dimensjoner, og slik har det seg at universet er i ferd med å kollapse når Crash, Coco og Aku Aku blir oppsøkt av Lani-Loli, en mystisk maske som ber våre helter om å fikse biffen som er tid og rom.
Det er en litt mer historiedrevet affære en det man er vant til fra de første spillene i serien, men det fungerer overraskende godt takket være god humor, enkel dialog, karikerte personlighete og en fenomenal audiovisuell helhet.
Samtlige kriker og kroker av Crash Bandicoot 4: It's About Time bærer sterkt preg av barnlig glede og fargerik ståpåvilje, og jeg må si det er smått utrolig hvor lekkert dette spillet er. Det oser Pixar-magi av både figurer og omgivelser, og jeg skjemmes nesten over hvor mange skjermbilder jeg har tatt underveis i anmelderprosessen.
Tilbake til fortiden ... igjen
Jeg har blitt spesielt imponert over de ulike banene, som alle er krydret med fortreffelige detaljer, stilsikre fiender og unike særtrekk. Veien går fra dystopisk Mad Max-fremtid og dinosaurfortid, til pirattokt og det ytre rom, og sånn sett minner det veldig om variasjonen man fikk servert i henholdsvis det andre og det tredje spillet i serien.
Progresjonen i Crash Bandicoot 4: It's About Time er derimot mye tettere opp mot det aller første spillet, hvor man, i stedet for å velge baner fra en sentral base, fulgte en lineær ferd fra A til Å. Dette gjør at utviklerne automatisk får mer kontroll over vanskelighetsgrad og framgang i nye krefter og plott, men dessverre lider noe av variasjonen som følge av dette.
Spillet har for all del en diger bøling med svært unike, ekstremt fargerike og fenomenalt designede nivåer, men det svinger ikke like mye av tre snøbaner på rad som hvis man for eksempel hadde fått disse spredt jevnt utover de åtte-ti timene det tar å nå spillets slutt.
Essensiell oppfølger
Utviklerne gjør likevel det aller meste riktig for å holde engasjementet ved like: Ikke bare reiser man med jevne mellomrom til nye dimensjoner som har vidt forskjellig tematikk, men man låser også jevnlig opp nye verktøy og figurer å leke seg med.
Man begynner riktignok bare med Crash og Coco og deres hopping, dukking og snurring, men det tar ikke lang tid før man sitter med et vell av ferdigheter til disposisjon. Underveis lærer man seg blant annet at figurene nå kan dobbelthoppe fra start av; at de kan slenge seg i lianer; og at de kan skli på rekkverk i ekte Ratchet & Clank-stil.
Ved siden av dette kommer de tidligere nevnte maskene, som alle har en enkel, men effektiv spesialegenskap å bidra med. Ika-Ika lar for eksempel heltene våre snu opp ned på tyngdekraften, slik at man kan løpe i taket og sveve over avgrunner, mens Kupuna-Wa lar deg sakke ned tiden for en stakket stund.
Og som om ikke det var nok, får man denne gangen også slenge seg veggimellom som en håndfull andre figurer fra dette underlige universet. Rollegalleriet er ikke enormt stort, men akkurat omfattende nok til at det er spennende å se hva som venter rundt neste sving, samtidig som ingen av figurene føles overfladiske.
Faktisk tør jeg å påstå at alt det nye i Crash Bandicoot 4: It's About Time føles som en helt essensiell del av opplevelsen. Ingenting er malplassert, og selv om det er et par problemer knyttet til presisjon når de andre figurene stiller med skytevåpen av ulikt kaliber, fungerer det aller meste likevel veldig godt.
Veldig mye å gjøre, veldig mye å føre
Det er med andre ord mye å ta seg til i dette spillet, og selv om kampanjen i og for seg selv ikke er enormt lang, er det tonnevis av ekstrainnhold å leke seg med. Som forventet har hver bane et lass av bokser man må spore opp og finne for å sikre seg en edelstein, men i tillegg har hvert brett hele fem andre edelsteiner man kan låse opp ved å oppdage hemmeligheter, sanke wumpa-frukt og unngå å dø langs veien.
Spesielt sistnevnte kan bli litt vel vanskelig til tider, all den tid Crash Bandicoot 4: It's About Time virkelig lever opp til arven som en av de desidert mest hardbarka plattformseriene som finnes. Å komme seg fra start til mål på hver bane er ikke nødvendigvis så utfordrende, men å få til dette uten å dø mer enn en håndfull ganger, mens man løser dristige gåter i omgivelsene og sikrer seg samtlige bokser i hvert nivå, kan være provoserende vanskelig til tider.
Det krever tålmodighet og perfeksjon, og til tider blir det faktisk i overkant slitsomt – hvert fall når man stadig risikerer å bli revet med, kan overse en eske eller fem og må gjøre hele nivået om igjen for å sikre seg edelsteinen man har siklet etter.
Dette er likevel en del av sjarmen, og det hører med til sjeldenhetene at spillet føles urettferdig eller tilfeldig. Det hender at kameravinklene spiller deg et puss, at det er vanskelig å beregne nøyaktig hvor man kommer til å lande og at man setter seg fast i ensrettede kjøretøysekvenser, men stort sett er det din egen feil når du stryker med.
Og det kommer man til å gjøre mye, særlig hvis man virkelig vil låse opp alt spillet har å by på. Ved siden av alt det jeg nevnte over, er det nemlig enda mer på lager, enten man sogner til djevelsk presise tidsutfordringer, de nye konkurransemodusene (hvor man blant annet kan konkurrere om å nå sjekkpunkter før andre, eller sende kontrolleren fram og tilbake i stua når man dør) eller den nye N. Verted-modusen.
Sistnevnte snur om på samtlige av spillets baner, gir de en artig ny gimmick og lar deg sanke inn seks splitter nye edelsteiner. Og da er det plutselig 12 edelsteiner og tre tidsutfordringer per hver av de 38 banene i spillet! For ikke å nevne de unike sjefsfiendene, kostymene man kan låse opp og VHS-kassettene man kan finne for å få tilgang på enda tøffere plattformutfordringer.
Det er med andre ord mye her, og jeg ser for meg at det er mange som kommer til å sluke store deler av dette innholdet rått. Og hvorfor ikke, når nesten alt holder et jevnt høyt nivå?
Konklusjon
Etter over 20 år med en rekke gode, middelmådige og regelrett dårlige sidesprang, har Crash Bandicoot-trilogien omsider fått oppfølgeren den fortjener. Ikke bare byr Crash Bandicoot 4: It's About Time på en verdig videreføring av stilen og mekanikkene fra den originale trilogien, men det bygger også videre på dette grunnlaget med en rekke nye og spennende ideer.
Spillet er ikke like heldig med alt det prøver på – de sekundære figurene føles alle bittelitt upresise; spillet hadde antagelig vært tjent med progresjon som er mer likt Crash Bandicoot 3: Warped; og tidvis kan kravet til perfeksjon bli litt vel slitsomt – men det er altså så mye fargerik, kreativ og koselig moro bakt inn i opplevelsen at det er umulig å ikke bli bergtatt.
Utviklerne er tydelig kjent med hva som gjør Crash Bandicoot til Crash Bandicoot, og derfor ender brorparten av spillets mange unike nivåer opp som øyeblikkelige klassikere som vekker like deler nostalgi og ferskt engasjement.
Her får vi leke oss med tradisjonelle plattformsprang og enkle kjøretøysekvenser, mens de forskjellige maskene, bonusnivåer og N. Verted-modusen virkelig er med på å piffe opp moroa. Opplevelsen er stadig like vanskelig, men med unntak av et par problemer knyttet til kameravinkler og noen uregjerlige egenskaper, er det ingenting som føles tilfeldig eller urettferdig.
Det skader heller ikke at spillet er kontinuerlig nydelig, med fabelaktig tegneseriegrafikk, god humor og musikk som virkelig oser Crash Bandicoot. Jeg vil gå så langt som å si at dette er så nærme man kommer en perfekt oppfølger til de tre første Crash Bandicoot-spillene, og da kan man virkelig ikke be om stort mer.
For andre moderne og nydelige plattformspill, kan vi trygt anbefale Ratchet & Clank og Spyro Reignited Trilogy.
