Jeg har alltid hatt en sterk dragning mot spill som oppfordrer til kreative krumspring. Dette gjelder selvfølelig til dels for spill som byr på nøysommelig nivåmakeri, ala LittleBigPlanet, og spill som lar deg lage finurlige figurer, slik som SoulCalibur VI, men mer enn noe annet liker jeg spill som lar deg påvirke en stor og spennende verden ved bruk av farger, fasonger og maling.
Spill som De Blob, Flower og The Unfinished Swan har derfor alltid appellert til undertegnede, og det er nok også derfor jeg liker Sonys nyeste spill, Concrete Genie, så veldig godt – det er rett og slett et spill som treffer meg og mine preferanser veldig godt.
Mørk magi
Concrete Genie er det nyeste spillet fra Pixelopus, skaperne av det eksperimentelle 2014-spillet Entwined. Der det spillet handlet om kjærlighet og reisen gjennom en rekke vidunderlig vakre verdener, handler Concrete Genie i stedet om vennskap i et grått og falleferdig univers.
Man inntar rollen som ungfolen Ash, en gutt som alltid har vært glad i å tegne, og som nå må bruke sine kreative evner til å tviholde på havnebyen Denska. Det som tidligere var et fromt og fargerikt paradis for Ash, familien hans og resten av den idylliske bygda, har av mystiske grunner bukket under for nedleggelse, utflytting og andre mørke krefter.
Det blir som regel vettugt av det man tegner.
Det kan man ikke ha noe av, så etter en kvikk åpningsdel, hvor man stifter bekjentskap med de lokale bøllene og mister alle sidene i tegneblokka si, sitter man igjen med ett enkelt oppdrag: Å gjøre byen levelig og vakker igjen.
Dette er selvfølgelig ikke gjort i en håndvending, men med hjelp fra overnaturlige medhjelpere får man som regel til det meste.
Sim-mal-abim
Med litt magisk fiksfakseri i ryggen, ender nemlig Ash opp med en magisk pensel som lar ham fargelegge verdenen rundt ham og samtidig bringe til live de vesenene han skaper. Disse skapningene får kjapt tilnavnet «genies» – derav navnet på spillet – eller ånder om du vil, og med deres hjelp kan Ash løse gåter, oppdage nye deler av byen og bringe liv og lys tilbake til det fortapte universet.
Man løper for det meste rundt i tredjeperson – hvor man klatrer på hustak og hopper over avgrunner – men når som helst kan man trykke på «R2»-knappen for å røske fram penselen og slenge litt maling rundt seg. Man står ikke fritt til å male nøyaktig det man vil, men får i stedet en bråte med ferdige bestanddeler man kan plassere, strekke og vri på der man måtte ønske.
I begynnelsen har man kun ett tema å velge fra – skogens mange underverker, inkludert yndige kirsebærtrær, ynglende gresstuster, nordlys og selveste sola – men etter hvert får man en stadig større verktøykasse å leke seg med. Hvor stor feng shui kunstverket ditt har varierer litt fra gang til gang og hvor flink du er, men så lenge man holder seg til mottoet om at «less is more», blir det som regel noe vettugt av det man tegner.
Av og til er man imidlertid nødt til å bruke en viss omhu når man tegner, for en stor del av spillets gang er å blidgjøre de ulike åndene man lager. Dette innebærer som regel å benytte en eller flere bestemte bestanddeler når man maler der de ønsker, hvorpå de bruker kreftene sine for å hjelpe deg på veien videre. Røde ånder kan for eksempel sprute ild, mens gule kan håndtere elektrisitet og så videre.
Ingen av gåtene er spesielt vanskelige, og jeg skulle gjerne sett at det var enda flere sekvenser hvor man for eksempel måtte finne ut av hvilken ånd som kunne hjelpe til med den aktuelle problemstillingen, eller at man måtte finne fram til riktig del av maleskrinet under press.
Enkel, men god underholdning
Samtidig er jeg veldig glad for at man sjelden er under ekstremt press i Concrete Genie, for spillet er langt fra presist nok til å håndtere den slags. Å styre Ash er greit nok, men selve malingen er en litt annen sak. Her er man nemlig nødt til å benytte seg av bevegelsesfunksjonen til DualShock 4, og her skorter det dessverre litt på finfølelsen.
Jeg sier ikke at dette direkte ødelegger for opplevelsen – tatt i betraktning hva de har å jobbe med, har Pixelopus egentlig klart seg ganske bra – men det hender dessverre at det går litt på tverke.
Da er det ikke verre enn at man trenger å trykke på en knapp for å angre det siste man gjorde, men det blir likevel litt irriterende fra tid til annen.
Men dette er antagelig det verste spillet gjør. Ellers er det stort sett bare småplukk som hindrer Concrete Genie fra å nå enda høyere opp på karakterskalaen: Utenom presisjonsproblemene er spillet også litt simpelt; åndene lever av og til sitt eget liv; og gjenspillingsverdien uteblir. Alt dette kan man imidlertid fint overse hvis man bare ser etter et kreativt utløp som kan holde en underholdt i fem-seks.
Og det synes jeg virkelig spillet klarer å levere. Historien er enkel i sin framtoning, men tematikken og budskapene som ligger til grunn for fortellingen er bunnsolide for både store og små, og det dukker også opp et par massive overraskelser før alt er sagt og gjort.
I tillegg er det audiovisuelle som forventet flott fra Pixelopus. Spesielt musikken, komponert av Sam Marshall, skal ha mye skryt: Her lukter det inspirasjon fra Flower-komponist Vincent Diamante (og et par tilsvarende komponister) lang vei, men da det er blant mine absolutte favorittlydspor noensinne, er dette noe jeg fint kan leve med.
Konklusjon
Concrete Genie er, i likhet med spill som De Blob, Flower og The Unfinished Swan, enormt givende når alt først klaffer. Det som i utgangspunktet fremstår som en ganske så livløs verden, kommer sakte, men sikkert til live etter hvert som man fyller den med det ene kunstverket mer underfundig enn det andre, og før man vet ordet av det sitter man og smiler bredt mens man beundrer det man har skapt.
Verktøyene man får til rådighet er riktignok ikke fryktelig avanserte, men de fungerer til sitt bruk. Man klarer som regel å smelle sammen et eller annet, og selv om det man lager av og til ender opp som et eneste stort makkverk, ender brorparten av kunstverkene opp som noe vettugt takket være spillets solide systemer.
Verre er det da at man er pent nødt til å benytte seg av den klønete bevegelsesstyringen integrert i DualShock 4-kontrolleren for å male, og denne kunne med fordel vært mye mer presis. Det kommer aldri direkte i veien for moroa, men jeg skulle likevel gjerne sett at det fantes flere styringsmuligheter.
Ellers er det bare noen småklønete elementer og manglende gjenspillingsverdi som holder Concrete Genie igjen. Det er for all del en håndfull ting man kan bryne seg på når man er ferdig med spillets fortelling, men å male utelukkende for malingens skyld frister ikke nevneverdig i skrivende stund – så kreativ er jeg faktisk ikke.
Det er også verdt å nevne at spillet har en innebygd VR-modus hvor man kan male i førsteperson ved hjelp av to PlayStation Move-kontrollere. Dette er et sidesprang, men også her er det lite som frister til gjentagelse etter at man har gjort seg ferdig den første gangen.
