Hva forventer vi egentlig av en oppussing av et gammelt spill? Hvor mye skal endres, og hvor mye må bevares? Endrer man for mye, snubler man plutselig inn i en felle der essensen forsvinner, og endrer man for lite blir det vanskelig å ta seg betalt.
For Westwood-veteranene i Petroglyph Games har løsningen vært å servere en samlepakke med så å si alt som finnes av innhold til Command & Conquer og Red Alert, oppusset og presentert i en moderne drakt som kler de 25 år gamle spillene godt. Resultatet er en pakke som hedrer spillene, og som utvilsomt er den optimale måten å oppleve dette stykket med spillhistorie.
«Kane lives!»
Command & Conquer Remastered Collection inneholder de to første spillene i sanntidsstrategiserien: Command & Conquer (senere påklistret undertittelen Tiberian Dawn) og Command & Conquer: Red Alert. Det inkluderer alt av innhold, oppdrag og mellomsekvenser som til nå bare har vært å finne i konsollutgavene, og de de tre utvidelsespakkene The Covert Operations, Counterstrike og The Aftermath.
I kjent sanntidsstrategistil skal man bygge en base, forsvare den og anmasse en hærstyrke for å knuse motstanderen. Command & Conquer og Red Alerts vri på formelen dreier seg mye om å håndtere strømkraft som en egen ressurs i tillegg til tiberium eller mineraler. En større base trenger mer strøm. Dermed må man hele tiden ekspandere med flere selvgående strømkraftverk etter hvert som man bygger ut basen.
Ellers har spillene den vante dynamikken der enkelte enheter er sterkere mot enkelte fiendetyper, mens kostnaden og produksjonshastigheten varierer. Du skal altså bygge en hærstyrke som kan kontre motstanderen, og tilpasse denne dynamisk. Den siste ingrediensen er det at større enheter, som tanks og tunge kjøretøy, kan kjøre ned fiendtlig infanteri om man ikke passer på å bevege seg rundt dem.
Den gamle oppdragsstrukturen i kampanjene fra nittitallet, der man oppdrag etter oppdrag får tilgang til nye bygninger og enheter, fungerer som en stegvis introduksjon til hva spillet har å by på. At man får velge mellom to eller tre oppdragsveier underveis i kampanjen ga nok mer mening på 90-tallet, da gjennspillingsverdi var noe annet, men heldigvis låses disse nye kartene opp automatisk i oppdragsvelgeren etterpå slik at man lett kan prøve de alternative veiene.
Men grunnstammen i spillet er – heldigvis – urørt. Dette er tross alt et spill som først og fremst skal by på en nostalgisk oppussing for fans, og som et mer tilgjengelig spillhistorisk tilbakeblikk for et yngre publikum. Det er fremdeles tilfredsstillende å spille seg gjennom oppdragene, selv om de ofte ender opp med å stake ut én kurs som den riktige løsningen.
Til syvende og sist er det likevel umulig å ikke merke at dette er gamle spill – faktisk til en så stor grad at jeg er usikker på akkurat hvor mye et moderne publikum vil tolerere. Det oppgraderte grensesnittet, med blant annet muligheten til å lage en kø for produksjonen av enheter, små justeringer for hurtigtaster og valg, og et treraders sidepanel i stedet for toraders, gjør en god del for å modernisere spillet og kappe vekk begrensninger som ikke gir noen mening i 2020.
Nettspilling og modding
Som en del av oppussingsarbeidet har utviklerne laget en nettspillingsdel som er mer tilpasset moderne spilling. Her kan man spille rankerte kamper med utviklernes egne kart, eller man har også muligheten til å opprette egne lobbyer der man setter sine egne regler og spiller på brukerskapte kart. Vi har fått testet fem-seks kamper i anmeldelsesperioden, og vi opplevde ingen store problemer. I en kamp mot en spiller i India merket vi litt etterslep, men vi tipper det skyldes avstanden, og at man ikke vil snuble over mange slike kamper når resten av publikum får adgang.
Utviklerne har også lagt til rette for modding, via Steam Workshop i Steam og via en egen løsning i Origin. Og med kartskaperverktøyet som følger med kan man lage sine egne kart til spillet.
Samtidig mangler mange av de moderne funksjonene og ekstrasystemene som vi kjenner fra nyere spill, slik som spillerprofiler eller sesongpass. Målet her er nok ikke å lage en levende, kontinuerlig flerspiller fra utviklernes side, men å legge til rette for et moddemiljø som kan holde liv i spillet selv fremover.
Best når det ikke tar seg selv seriøst
I Tiberian Dawn følger vi konflikten mellom FN-støttede Global Defence Initiative og det kvasireligiøse fellesskapet Brotherhood of Nod om kontroll over det mystiske mineralet tiberium. Red Alert tar derimot en mer løssluppen vri i et alternativt univers der verden er preget av at Albert Einstein reiser tilbake i tid for å knerte Hitler. Følgene av dette gjør at Sovjetunionen forblir sterke under Stalin, og kommer i konflikt med de Allierte i Europa og USA.
Det meste fortelles via videosekvenser, enten med ekte skuespillere eller i animerte krigssekvenser med eksploderende fly og tanks. 90-tallets naive stil siver gjennom her, men sekvensene skinner mest i Red Alert der den mer campye estetikken er mer fremtredende. Tiberian Dawn er hakket mer ufortjent seriøst, men reddes in av fan-favoritt Kanes magnetiske overspilling.
I mangel på originalopptakene har utviklerne valgt å oppskalere videoene med kunstig intelligens, med svært varierende resultat. Videoer med lite bevegelser ser tidvis bra ut, mens animasjonene med mye action har centimeterstore pikselleringer. Alt ser også ut som om det har blitt smurt med et lag vaselin. Det finnes nok ingen bedre løsning, men i en ideell verden, der spillutviklere på nittitallet arkiverte arbeidet sitt bedre, hadde vi fått disse i bedre kvalitet.
Heldigvis har resten av grafikkoppgraderingene i spillet resultert i magi. 4K-teksturene og de nye animasjonene i selve spillet er en fryd, og byr på den ultimate måten å oppleve disse aldrende spillene på. Det samme gjelder de nye menyene som er enkle, men som tilgjengeliggjør spillene på en god måte. Du kan også velge mellom det opprinnelige lydsporet og nye versjoner fra seriekomponist Frank Klepacki, og kan selv plukke musikkspor i en egen meny under spillingen, og et bonusgalleri fylles opp gradvis med bakommateriale etter hvert som du spiller.
Konklusjon
Command & Conquer Remastered Collection er en samlepakke som gjør ære på to av de viktigste og mest toneangivende sanntidsstrategispillene fra sjangerens storhetstid. Med flere av de opprinnelige utviklerne på laget har utviklerne i Petroglyph Games behandlet kildematerialet med en kjærlighet og stolthet som skinner gjennom i sluttproduktet. Allerede ved oppstarten – der det refereres kjærlig til de ekstravagante installasjonssekvensene fra de gamle CD-ROM-spillene – er det tydelig at utviklerne forstår hva som gjorde Command & Conquer så spesielt.
Den grafiske oppussingen med 4K-teksturer og nye animasjoner gjør seg veldig bra, mens oppskaleringen av filmsekvensene dessverre er av en litt ymse sort. Flerspillermodusen skilter ikke med noen spektakulære funksjoner, men med rankert spill og lobbyer virker alt godt og uten noen problemer.
EA og utviklerne i Petroglyph har levert en svært god måte å oppleve Command & Conquer og Red Alert på. Dersom du vil ha et gjensyn med to giganter i strategisjangeren – eller er nysgjerrig på spillhistorien, men synes det er vanskelig å gå tilbake til 90-tallet – bør du gi Command & Conquer Remastered Collection en sjanse.
Command & Conquer Remastered Collection er tilgjengelig på PC nå, og kan skaffes på nettbutikkene Steam og Origin.
