Civilization VI la et godt strategigrunnlag da det først kom ut i 2016, men Rise and Fall-utvidelsen ga spillet en ny giv da den ble sluppet for over et år senere. Nå er vi her igjen, et helt år etterpå, og møter på enda en utvidelse til den kjente spillserien. Gathering Storm lover en haug med nye mekanismer, men utgjør ikke en like merkbar forbedring som det Rise and Fall gjorde i sin tid.
Klimaet kommer
Gathering Storm kommer med en håndfull mengde endringer, og klimaet føyer seg ikke overraskende inn her. Stormer, vulkanutbrudd, tørke og oversvømmelser er blitt en del av hverdagen i CIV-verden, og akkurat som i vår egen blir intensiteten og frekvensen på slike naturkatastrofer forverret jo mer CO2 det finnes i atmosfæren.
Med andre ord er kampanjekartet i endring. Når du når industrielle og moderne tider får du tilgang til ressurser som kull og olje, som begge vil ha negative effekter på klimaet. Selv om visse «fliser» av kartet kan forsvinne etter at havet stiger, vil også polisen smelte, og åpne for nye ruter hva sjøfart angår.
Det er spennende mekanismer Gathering Storm bringer med seg her, men ikke alle aspektene fungerer like godt. At visse fliser vil forsvinne med tiden gjør at man må veie risikoen for å miste land mot en potensielt kortsiktig belønning, men spesielle bygninger som demninger kan demme opp for denne faren. Samtidig var det svært morsomt å kunne benytte seg av et hav som tidligere var lukket for ferdsel, spesielt når jeg ville invadere naboene mine med mine flunkende nye krigsskip. Dessverre fungerer ikke de mer dagligdagse aspektene – som tørke, orkaner og tornadoer – like godt. Det blir ofte for tilfeldig og irriterende fremfor kalkulerte risikoer, og gjør tilværelsen mer frustrerende enn spennende, samtidig som det gjerne fører til at ventetiden mellom rundene varer enda litt lenger. Likevel er ikke alt negativt, ettersom oversvømmelser og vulkanutbrudd kan føre til mer frodige og fruktbare fliser i rundene etterpå.
Viktigheten av ressurser
Der Gathering Storm virkelig skinner, er i ressursdepartementet. Fra å ha vært gjenstander du «eide» hvis du eide dem, er det nå slik at ressurser samles opp over tid, samtidig som de også er blitt mulige å bytte med andre stater. For eksempel kan du eie en olje-ressurs som vil gi deg 3 olje-enheter i runden, og som akkumuleres over tid. Renner tønnene dine over, kan du med andre ord med god samvittighet (så lenge du hater miljøet) enten bygge militære enheter som trenger olje for å fungere, eller bytte deler av det sorte gullet mot det du ønsker deg fra andre ledere. Det samme gjelder naturligvis for andre ressurser som jern, kull og uran.
I en av mine gjennomspillinger manglet jeg stadig olje, men fikk byttet x-antall enheter av ressursen til meg mot en veldig fin slump med penger. Mulighetene er derfor mange hvis man eier de ordentlig viktige godsakene, være det økonomisk eller militært.
Det er opp til deg å bestemme hvilke kraftkilder byene dine skal bruke for å kunne holde lysene på, og senere vil også fornybar energi bli tilgjengelig. Dette kan demme opp for klimaendringer, men dette aspektet svikter dessverre. I de senere tidsperiodene investerte jeg hardt i fornybare kilder og brukte store ressurser på karbonfangst, men til tilsynelatende liten nytte. Andelen karbondioksid jeg slapp ut forble skyhøy, og andelen CO2 i atmosfæren så ikke ut til å minske. Med andre ord satt jeg med følelsen av at jeg kastet bort mye tid og ressurser på svært lite, noe som skuffet mitt håpefulle klimaerkjennende hjerte. For alt jeg vet var det kanskje likevel meningen i utviklerens syke, skadefrydede sinn, men i så fall burde det kommet bedre frem at det er nytteløst å kjempe mot undergangen.
Diplomati på godt og vondt
Rise and Fall-utvidelsen ga oss spesielle krisesituasjoner hvor spillere kunne samle seg mot en stat som truet mangfoldet. Det var spennende, men fungerte ikke hundre prosent ettersom den kunstige intelligensen var dårlig til å utnytte funksjonen. Nå, med Gathering Storm, kommer den nye World Congress-mekanismen, som tilføyer spillet et ekstra lag med diplomatiske muligheter.
I det hele tatt er World Congress-hendelsen noe som skjer hver 30. runde etter en viss tidsalder. Her får alle deltagerne mulighet til å bruke den nye ressursen «Diplomacy Points» på diverse vedtak, som å gjøre visse ressurser bedre, gi en spiller diplomatiske seierspoeng, eller straffe andres mulighet til å spre religionen sin. Viktigere blir det når krisesituasjonene oppstår, gjerne etter at en stat har utført spesielt voldelige handlinger. Der kan alle statene stemme over om det skal gjøres noe med den fornærmende parten. Jeg fornærmet selv nok til å bli gjenstanden for slike avstemninger, men til tross for at jeg nok burde fått en storkoalisjon mot meg, fikk jeg aldri det. Den kunstige intelligensen virker dårlig til å kjenne igjen farer når den burde, og makter ikke samarbeide for å kue store trusler, ei heller å samle nok diplomatiske poeng og bruke dem smart nok.
En del smågodt
Som vanlig er det mer å leke seg med enn de store endringene. Ni nye ledere, deriblant Wilfred Laurier fra Canada og Eleanor av Aquitaine er blitt introdusert, og kommer alle med egne bonuseffekter. For første gang kan samme person – Eleanor – benyttes med to fraksjoner (Frankrike og England), og hun har blant annet en sterk effekt på fremmede byers lojalitet. Nye ledere bringer med seg nye måter å spille på for vertsnasjonene, og det er jo spennende i seg selv.
Samtidig kommer det nye enheter, bygninger, forskningsmål og underverker, samt to nye scenarioer som tar for seg henholdsvis svartedauden og første verdenskrig. Scenarioene i Civilization VI er morsomme ideer, men fungerer kanskje ikke like godt som de vanlige sandkasse-kampanjene. Det blir naturligvis en smakssak, men det er likevel morsomt at utvikler prøver seg på historiske epoker som kommer med egne utfordringer.
Konklusjon
Det skulle godt gjøres å forandre Civilization VI like mye som Rise and Fall gjorde i 2018, og derfor er det heller ikke så merkelig at Gathering Storm ikke nådde helt like høyt som sist. De nye mekanismene knyttet til klima er morsomme nok, men fungerer alt i alt bare sånn passe avhengig av hvor mye du liker sjansespill. Samtidig er ressursadministrasjon- og handel forbedret og fordypet, slik at det er viktigere enn noen gang å eie de riktige verdiene – eller å kunne betale for dem.
Den nye World Congress-mekanismen er et spennende konsept, men klarer ikke å skape betydelige trusler mot gode spillere fordi den kunstige intelligensen ikke greier å samle seg mot statene som truer dem. Med andre ord er det atter en gang den kunstige intelligensen som har skylden i at de virkelig store hendelsene ikke blir så innflytelsesrike som utvikleren vil ha det til.
Sammen med alt smågodtet som nye enheter, ledere og diverse andre ting ender Gathering Storm opp som en fullstappet utvidelsespakke, men som likevel ikke klarer å leve opp til Rise and Fall-utvidelsen fra i fjor.
Civilization VI: Gathering Storm er tilgjengelig nå til Windows PC, Mac OS og Linux.
