Å prøve seg på noe helt nytt er ikke alltid like attraktivt i spillbransjen, og sånn sett bør de som faktisk tør å ta sjanser hylles for sin innsats. Utviklerne i Double Fine fortjener sånn sett all den honnør de kan få, for blant de mange prosjektene den amerikanske utvikleren har bak seg kan man finne utrolig mye rart:
En rockeopera med Jack Black i hovedrollen; Halloween-baserte rollespill; Kinect-spill med figurene fra Sesame Street; og et eventyr som tar for seg hverdagen til russiske Matryoshka-dukker er bare noen av de opplevelsene Tim Schafer og kompani har bydd på opp gjennom årene.
Nyest i rekken er det som til sammenligning virker som et svært vanlig pek-og-klikk spill. La deg likevel ikke lure, Broken Age er blant de mest sjarmerende og minneverdige spillene på aldri så lenge.
Side om side
I sentrum for opplevelsen står våre to hovedfigurer, begge lystige og oppegående ungdommer, fastlåst i en tilværelse ingen av de egentlig kan fortsette å leve med. Jyplingen Shay har for eksempel tilbragt hele livet ombord på et romskip, alene, og på tur gjennom galaksen uten noen tilsynelatende mål eller mening. Dagene har blitt tilbragt sammen med den kunstige intelligensen som passer på skipet – kun kjent som «mor» – men nå er han omsider lei.
Ungdommen i han ønsker å bryte med de infantile lekene og oppdragene som preger livet i det ytre rom.
Det er nesten bare tilfeldig at dette skjer omtrent samtidig som vår andre protagonist, Vella, også bryter med hverdagslivet. Hun er nemlig i full gang med å tilbys som offermat for et ublidt beist fra et land langt borte, men siden Broken Age ellers hadde blitt litt i korteste laget, bryter hun løs fra tradisjon og familiens ønsker.
I utgangspunktet kan det virke som om spillet forteller to vidt forskjellige historier, men handlingen fører de to figurene sammen på en svært overbevisende og ikke minst smart måte. De to eventyrerne forblir derimot adskilte i lang tid, og det er forfriskende hvordan Double Fine har valgt å takle parallellhandlingen.
Når som helst kan man nemlig velge å bytte mellom hvilken figur man styrer. På denne måten kan man lettere unngå å la seg frustrere av lumske gåter, og når Vella for eksempel ikke skjønner hva hun skal gjøre for å få has på en kvelerslange, kan man redde dagen som Shay i stedet.
Sett over ett er fortellingen både moden og oppfinnsom, og utviklerne finner overraskende mange måter å leke med forventningene dine underveis. Mot slutten merker man likevel at det kanskje har gått tomt for kreativt drivstoff, for måten historien runder av på skuffer. Forklaringen bak hvordan alt henger sammen er svært tynn, og jeg merker at jeg gjerne skulle sett langt mer av samspillet mellom de to hovedpersonene etter rulleteksten.
Håndmalte hovedpersoner
Det er nemlig figurene som er og forblir spillets sjel, og det er herlig å se hvordan både Shay og Vella stråler i sine respektive roller. De er på mange måter typiske ungdommer: personligheter med feil og mangler, satt sammen av like doser humoristisk naivitet, sjarmerende kløkt og kjappe replikker.
At spillet er skrevet og designet av gamlefar Tim Schafer – en av skaperne bak eventyrklassikere som Grim Fandango og Day of The Tentacle – er tydelig med på å forankre Broken Ages inspirasjonskilder blant fordums storheter. Manuset er fabelaktig skrevet, med både vittighet og fornuft spedd jevnt utover.
De ulike stemmeskuespillerne, deriblant Elijah Wood, Jack Black og Masasa Moyo, gjør også sitt, og leverer replikkene med bravur og eleganse. Ulike sidefigurer tilfører mye sjarme, og alt fra et snakkende tre til to søstre som desperat leter etter en religion å følge, bidrar til å gjøre Broken Age til et av de mest minneverdige spillene på lenge. Det er absurd, men på en god måte, slik spill av denne typen er kjent for.
Mest av alt skinner likevel grafikken, som nesten er som tatt ut av en håndmalt eventyrbok. Det er en helt spesiell stil som er tatt i bruk, med en fargepallett som strekker seg langt, og duse bakgrunner som utfylles av formsterke personligheter. Detaljarbeidet stråler med all sin nøyaktige sirlighet, og de ulike omgivelsene bringes til live på en mer enn godkjent måte.
Da er det bare synd at det er så få av de: Broken Age finner det nemlig for godt å sende deg tilbake til de samme stedene på tvers av eventyrets to halvdeler, og mangelen på nye områder å utforske svekker opplevelsen.
Pek, klikk, prøv, feil
Spillet er likevel en durabelig heisatur, fra luftige himmelbyer til eldgamle templer, hvor de to figurene må løse gåter, snakke med mennesker og egentlig alt man kan forvente av et klassisk eventyrspill. Dette er pek-og-klikk med stor P og enda større K, og spillet ter seg deretter. Likhetene til fortidens klassikere strekker seg langt om lenge, og mer enn noe annet virker dette som et kjærlighetsbrev til den gang da. Dette er imidlertid ikke bare positivt.
Gamle kjennetegn, som et noe stivt kontrollsystem og utrolig lange samtaler, havner litt i veien, men det er nok gåtene, og måten disse løses på som er spillets største last. Det begynner lett og rolig, ikke noe spesielt utfordrende, men likevel nok å bryne seg på til at man får en slags mestringsfølelse.
Progresjonen er for så vidt også grei, men et stykke ut i andre akt bikker det over i frustrasjonens rike. Her råder prøving, feiling og mye reising fram og tilbake, alt i håp om at en løsning ligger gjemt i et avsidesliggende hjørne, et sted du bare tilfeldigvis overså første gang. Ofte er det derimot ikke så lett, og obskure svar og løsninger blir mer og mer vanlig jo lenger man spiller.
Eventyrspillveteraner vil utvilsomt ønske utfordringen velkommen med åpne armer, men for meg stod gåtene etter hvert bare i veien for mitt ønske om å se hva som skjedde videre med Shay og Vella.
Konklusjon
Broken Age er engasjerende, stemningsfullt og minneverdig, og det er først og fremst bestanddelene som pakker inn spillopplevelsen som sørger for dette. Det første man legger merke til er hvor pent alt er, og det grafiske preget forblir et av spillets største trumfkort helt i mål.
Opp på siden kommer det herlige manuset, skrevet og framført med gnist og eleganse, og alt dette gjør til sammen at man får et svært nært forhold til figurene som lusker gatelangs i det sjarmerende universet. Historien som fortelles er også interessant, og selv om slutten skuffer er helheten både original og spennende – utviklerne klarer å føre de tilsynelatende helt adskilte figurene sammen på en god måte, og parallellstyringen fungerer bra.
Verre er det med spillets gåter, som går fra å pirre til å irritere, og selv om mange antagelig kommer til å like den stadig økende vanskelighetsgraden, kom det bare i veien for undertegnede. Dette hindrer likevel ikke Broken Age fra å være et fabelaktig eventyrspill, og har du noen som helst forkjærlighet for sjangeren er dette antagelig en sikker vinner.
Vil du ha andre spennende og moderne pek-og-klikk-spill er både Resonance og Kentucky Route Zero gode valg.
