Bionic Commando kom først ut i 1987, og var et todimensjonalt plattform/actionspill utenom det vanlige. I motsetning til praktisk talt alle andre plattformhelter kunne nemlig ikke helten i Bionic Commando hoppe. I stedet måtte han bruke sin høyteknologiske robotarm til å navigere seg rundt i spillets intrikate miljøer. Ved å forlenge den kunne han gripe fast i vegger og tak langt unna, og så slenge seg bortover i ekte Spider-Man-stil.
Nytt spill, klassisk oppskrift
Nå har Bionic Commando-konseptet fått seg en kraftig overhaling. Svenske Grin har tatt det originale gameplayet ut i store 3D-omgivelser, og gitt oss en rekke nye muligheter samtidig som de har beholdt spillets klassiske essens. På mange måter er det de serverer oss her en perfekt nyskapning av et gammelt og elsket konsept.
Bionic Commando anno 2009 følger Nathan Spencer, en veteran som har sittet fem år bak murene etter at landet han slåss for dolket ham i ryggen. Nå kommer de imidlertid krypende tilbake. En gruppe (ekstremt velutrustede) terrorister har bombet og overtatt millionbyen Ascension City, og uansett hva man forsøker å gjøre lykkes det ikke å ta knekken på dem. Nathan er tilsynelatende den eneste som kan ordne sakene – mye takket være den tidligere nevnte robotarmen.
Når alt kommer til alt er imidlertid ikke historien særlig interessant, og det skal egentlig godt gjøres å skaffe seg noe reelt forhold til det som skjer og figurene det skjer med. Spencer selv oppleves som en drittsekk (om enn med god grunn til å være en drittsekk), og det samme gjelder de fleste andre personene han møter eller snakker med. Samtidig virker fiendene temmelig anonyme og preget av klisjeer. Skuespillerne gjør ingen spesielt god jobb for å få historien mer interessant, og mannen som spiller Nathan Spencer ser kun ut til å ha én snakkemodus: Sinna!
Svak start
Dermed står og faller det meste på selve spillbarheten, og i starten virker det egentlig ikke så veldig lovende. Etter et helt standard introduksjonsoppdrag hvor du ikke har tilgang på robotarmen din får du servert en lang og rimelig «kunstig» øvingsdel som preges av mye prøving og feiling. Deretter bærer det ut i Ascension Citys gater, hvor du får prøve deg som robot-Tarzan – og sannsynligvis går det ikke særlig bra.
Det tar nemlig veldig lang tid å bli virkelig fortrolig med kontrollene til Bionic Commando. I starten vil du sannsynligvis slenge deg i hytt og gevær, uten særlig mye kontroll, mens selv små grupper med fiender lett tar knekken på deg (blant annet fordi en rekke av kampbevegelsene du øvde inn i øvingsdelen rett og slett ikke er tilgjengelige). Selv om det ble gradvis bedre og bedre, opplevde jeg lenge kontrollene som klumsete og vanskelige å bruke. Skal jeg være helt ærlig var det kanskje ikke før omtrent halvveis i spillet at de virkelig begynte å klaffe.
Det hjelper heller ikke at mange av nivåene rett og slett ikke er særlig spennende. Flere av dem oppleves som rene transportetapper hvor du må komme deg fra et sted til et annet, drepe noen på veien og slenge deg over noen hindringer. Så starter neste brett, hvor du må gjøre det samme på nytt. Oppdragene er generelt rimelig lineære, og gir ikke den samme friheten som de åpne byomgivelsene gir inntrykk av. Radioaktiv tåke og oversvømmelser hindrer deg i å bevege deg utenfor den bestemte linjen.
Ved flere anledninger må du også slenge deg gjennom svevende minefelt. Minene er avskrudd, og brukes bare som holdepunkter. Problemet er at hvis du misser et slikt holdepunkt faller du hodestups til din egen død. Så må du vente på en lastepause, før du kan prøve på nytt. Og på nytt, og på nytt. I spillets første halvdel preges disse sekvensene kun av frustrasjon, fordi de krever en mestring av kontrollene som man rett og slett ikke har opparbeidet seg. Og når straffen for feiltakelser er en rask død, ødelegges moroa raskt.
Bedre med øvelse
Det er imidlertid et stort «men» her. Når kontrollene først sitter skikkelig, og du i tillegg får noen heftige nye angrep å leke deg med, blir Bionic Commando tidvis en svært hyggelig opplevelse. Det å bruke robotarmen til å gripe og kaste alt fra biler til fiendesoldater blir raskt en favorittaktivitet – lite er så heftig som å plukke opp soldater som står ti meter unna og slenge dem veggimellom slik at de tar ut kameratene sine i fallet.
Mer varierte fiender får vi også, og noen er skikkelig morsomme å spille mot. Det føles tøft å ta ut store roboter og svevefartøyer som ler hånlig av kulene dine og først begynner å rynke på nesen når de får steinblokker og bilvrak i trynet. De ordinære fiendesoldatene er forresten heller ikke helt sløve, og vil ofte forsøke å omringe deg hvis du ikke er påpasselig. Selv om nivåene er veldig lineære, er de jevnt over bygd opp slik at du får mange taktiske muligheter og mulighet til å banke fienden slik du ønsker det selv. Kombinert med mulighetene robotarmen gir deg, leder dette til et gameplay med en viss taktisk frihet.
Dette betyr imidlertid ikke at alt blir rosenrødt. Spillet sliter fortsatt med tidvis ensformige og hyperlineære brett, og noen av de senere fiendene (for eksempel noen drittsekker med laserkanon) er egentlig mer irriterende enn underholdende. Spesielt når de dreper deg på to sekunder, og du må spille fem minutter for å komme tilbake til det punktet hvor de dreper deg på to sekunder om igjen.
Rikt arsenal
I tillegg til robotarmen får du en rekke andre våpen som du kan bruke, slik som en herlig rakettkaster og en snikskytterrifle. Ulempen er at du kun kan ha ett slikt våpen samtidig (i tillegg til den simple standardskyteren), og det er alltid veldig begrenset med ammunisjon. Dermed ender man opp med å bare bruke spesifikke våpen «når man skal», altså når du får mulighet til å plukke opp en rakettkaster samtidig som du skal slåss mot en stor kamprobot. Dermed mister vi litt av det taktiske elementet det å få tilgang på flere svært ulike våpen samtidig ofte gir oss i spill.
Bionic Commando inneholder også en flerspillerkomponent, som jeg dessverre ikke har fått testet skikkelig (da spillet ikke er i salg enda). Men her får opp til åtte spillere kjempe mot hverandre, i både standard alle-mot-alle-modus, «team deathmatch» og «capture the flag». Utviklerne har lagt inn mange flerspillerbrett, og de virker rimelig varierte samtidig som de fleste av dem legger opp til mye akrobatikk. Uheldigvis ser det ut som fysikkmotoren er delvis avskrudd i flerspillerkamper, slik at du ikke kan kaste biler eller steiner etter motspillerne dine. Basert på hvor lang tid det tok meg å bli skikkelig fortrolig med kontrollene kan jeg se for meg at flerspillermodusen kan bli en frustrerende affære for nye spillere, samtidig som det kanskje blir desto mer interessant når erfarne spillere møtes til dyst.
Visuelt er Bionic Commando tidvis en slående opplevelse. Mye av handlingen foregår i de ødelagte restene av Ascension City, og selv om disse omgivelsene ikke er spesielt varierte slutter de egentlig aldri å imponere. Enda mer imponerende blir det når du beveger deg ned i en gigantisk underjordisk hule og opp i et stort parkanlegg. Grin har flere ganger vist at de er flinke til å lage heftig grafikk, og Bionic Commando er nok en suksess på dette området. Lydmessig stiller det også sterkt, selv om skuespillerprestasjonene er så som så. Våpen og annet høres autentisk ut, og den karakteristiske actionfilm-musikken fungerer glimrende.
Konklusjon
Bionic Commando tilbyr mye akrobatisk moro for pengene. Robotarmen og måten nivåene er bygd opp på gir deg mange taktiske muligheter i kamp, og det blir aldri «gammelt» å kaste stakkars soldater veggimellom og slenge biler i ansiktet på store kamproboter. Uheldigvis preges spillet av tidvis fantasiløs nivådesign, som fører til at mange av oppdragene oppleves som rene transportetapper gjennom ensformige (om enn visuelt slående) omgivelser. Dessuten er kontrollene såpass avanserte at det tar lang tid å venne seg skikkelig til dem, og før du får gjort det er det lett å føle seg veldig klumsete. Da hjelper det ikke at spillet ofte smeller til med frustrerende situasjoner hvor en liten feil er nok til å ta knekken på deg.
Samlet sett får årets utgave av Bionic Commando neppe samme klassikerstempel som originalen, men det er ingen tvil om at det er et underholdende spill. Du må bare grave litt for å finne sølvet.
Bionic Commando kommer i salg for Xbox 360 (testet) og PlayStation 3 førstkommende fredag. PC-versjonen er ventet i juli.
