Battleborn er det nyeste eksperimentet fra skaperne av den svært fornøyelige Borderlands-serien, og nok en gang viser utvikler Gearbox at de ikke er redd for å prøve nye ting. Akkurat som med sin spirituelle forgjenger, er det også svært mye å like ved det Battleborn har å by på – deriblant et spennende rollegalleri og knallsterk stilsans.
Spillet vet dette, og smykker seg triumferende med tittelen «førstepersons helte-skytespill». Således kunne dette øyeblikkelig blitt et produkt som hadde funnet seg godt til rette i selskap med Team Fortress 2, Garden Warfare og, ikke minst, det kommende Overwatch.
Men mye vil som kjent ha mer, og Battleborn forsøker å være langt mer enn bare et vanlig skytespill. Dette preger opplevelsen sterkt, og utviklerne har uredd blandet elementer fra både skytespill-, tårnforsvar- og MOBA-sjangeren. Som et resultat rakner helheten noe, og i stedet for å gjøre én ting bra, makter spillet såvidt å gjøre en rekke ting helt ålreit.
Manglende substans
Det hadde likevel ikke trengt å være slik, for som tidligere nevnt har Battleborn en rekke positive egenskaper å vise til.
Først og fremst er spillets premiss like deler lekent og interessant: Vi befinner oss (selvfølgelig) i en fjern fremtid og en tilsvarende fjern galakse. En ond romvesenrase har konsekvent tatt kverken på samtlige stjerner i universet, og den aller siste er i ferd med å slukkes når de titulære Battleborn-heltene settes i arbeid.
Herfra gjør historien litt som den selv vil, hvor man på tvers av åtte tynt beslektede hovedoppdrag får i oppgave å redde verden. Handlingen krydres av den særegne, veslevoksne og fandenivoldske Gearbox-humoren, men utover dette er det lite av substans som foregår i kampanjedelen.
Mer enn noe annet er oppdragene for rene transportetapper å regne, og litt som et glorifisert tårnforsvarsspill bruker man store deler av tiden på å forsvare ulike gjenstander på hvert brett. Dette kan være dataterminaler som skal hackes, forsvarsanlegg som må iverksettes, eller informasjonsarkiv som må ivaretas, men den grunnleggende spillsyklusen forblir den samme: «Ankom en ny planet, skyt fiender; finn gjenstand som skal beskyttes, skyt fiender; fiendene kommer i bølger som øker i styrke og mangfold, skyt de.»
Det er en forutsigbar, trøttsomt og ofte vanskelig affære, i hvert fall hvis man ønsker å spille alene. På lag med opptil fire andre spillere blir opplevelsen øyeblikkelig litt mer tolererbar, og i denne formen minner det hele litt om såkalte «raids» fra World of Warcraft. Nå får man plutselig muligheten til å tenke taktisk i møte med hvert oppdrag, og variasjonen blant heltene man kan spille som, gjør at det lønner seg å samarbeide.
Intergalaktisk heltebonanza
For der historien svikter, er det samarbeidet, og figurene som gjør dette mulig, som er spillets bærebjelker. Det er ingen tvil om at det er rollegalleriet – en assortert gjeng på 25 ulike helter og heltinner – som kommer til å være redningen for Battleborn. Disse gir seg til kjenne fra det øyeblikket man setter seg bak spakene, og bortsett fra i spillets korte prolog, står man alltid fritt til å velge den figuren man måtte ønske.
Friheten og variasjonen er makeløs, og her er det noe for enhver smak: Marquis er en steampunkete og syrlig snikskytter, Rath en vampyrliknende sverdfekter som suger livsessens fra fiender, mens Miko er en sopp som helbreder lagmedlemmer og kaster kniver på motstanderne.
De fleste erketyper dekkes her, med figurer som tåler ekstra mye skade, figurer som fungerer som vaskekte magikere, figurer som kun satser på å drepe alt de ser, og enda noen til.
Hver figur igjen har tre aktive egenskaper. Disse kan man aktivere når som helst, før man må vente til en tidtaker forteller deg at man bruke den aktuelle egenskapen på nytt. Dette kan være noe så beskjedent som Oscar Mikes evne til å bli usynlig over en lengre periode, men også noe så avgjørende som Caldarius' mulighet til å fly høyt over brettet, for så å deise i bakken og skade alle fiender i vid omkrets.
Også her er variasjon et viktig stikkord, og utviklerne har klart å gi alle figurer mulighet til å bidra i kampens hete.
I løpet av min tid med Battleborn hadde jeg alltid et mål å sikte mot.
Selv merket jeg en tidlig dragning mot den spretne pil-og-bue-dama Thorn, mens tungvekteren Montana og ørneskikkelsen Benedict endte opp som mer langvarige favoritter.
Man begynner med kun syv av spillets mest sentrale skikkelser, men låser stadig opp nye. Slik har Gearbox sikret at man alltid har noe å se fram til, og i løpet av min tid med Battleborn hadde jeg alltid et mål å sikte mot. Det at man kan se på og studere samtlige helter fra første sekund bidrar til økt interesse, og selv etter en snau uke bak spakene har jeg mange flere figurer jeg gleder meg til å se i aksjon.
Tre moduser
Utenfor kampanjedelen tilbringer man størsteparten av tiden sin med spillets flerspillermodus. Det er ikke vanskelig å se at det er her Gearbox har lagt hovedfokuset – ikke bare troner flerspillerdelen øverst i hovedmenyen, men det er også denne delen av spillet som har utvilsomt mest for seg.
Her settes to lag à fem spillere opp mot hverandre på tvers av tre ulike moduser. Ingen av modusene er spesielt unike i og for seg selv, men det er likevel så mange funksjoner og elementer som settes i sving hver gang man sparker i gang en ny kamp, at det føles ulikt det meste annet på markedet.
«Capture» er spillets mest tradisjonelle modus, og ber spillerne holde fast på ulike landemerker for å tjene poeng, veldig likt Call of Dutys «Domination».
De to påfølgende modusene er imidlertid noe litt annet, og det er først og fremst her MOBA-tendensene virkelig kommer til syne. «Incursion» er spillets desiderte hovedmodus, og her må man håndtere baseforsvar, dynamiske nivåsystemer, jungeldyr og bølger av datastyrte fiender (såkalte «minions» eller «creeps»).
I motsetning til tradisjonelle MOBA-spill har man imidlertid bare én fil («lane») å velge mellom her, noe som øyeblikkelig sørger for at samtlige spillere møtes midt på brettet. Dragkampen er dermed et faktum, og med ti spillere i full vigør innenfor et lite område, har utviklerne sørget for det rene, komplette kaos.
Kaos råder
Og det er kanskje her Battleborn gjør flest feil. Når kaoset først er en realitet er det liksom ikke så mye annet man får gjort som spiller. Man er nødt til å slåss for å vinne, men det som tidligere var oversiktlige møter med datastyrte fiender i kampanjedelen, er nå upresise, og rett og slett litt klønete bataljer med andre spillere.
Disse motstanderne løper ikke i forutsigbare mønstre, og når ti ulike figurer hopper og spretter omkring på spillbrettet, viser Gearbox' skytemekanikker seg fra sin verste side.
Skytingen var nemlig aldri Borderlands' sterkeste side, men fungerte jo helt greit fordi man stort sett bare skjøt på tullete datafiender. Det samme gjelder ikke lenger i Battleborn, og dette blir et stort problem for flere av heltene man kan spille som.
Jeg nevnte tidligere at jeg lente mot bueskytteren Thorn tidlig i testfasen av spillet, men i møte med spillerstyrte fiender er hun et rent mareritt å spille som. Det samme gjelder for snikskytteren Marquis, og den merkelige Whiskey Foxtrot – alt som ikke er helautomatisk eller kan dekke et større område med kreftene sine, er tilnærmet uspillbart.
Figurer som kan leve med og videre bidra til dette kaoset, slike som magikeren Orendi og soldaten Oscar Mike, får da det som føles som et naturlig og urettferdig overtak i enhver kamp.
Konklusjon
Jeg har svært blandede følelser for Battleborn. På én side er det et fantastisk pent og kløktig sammensatt skytespill. Rollegalleriet er spillets desidert sterkeste aspekt, og her har utviklerne virkelig klart å sette sammen et solid utvalg av spennende og interessante figurer.
Variasjon og frihet står også høyt i kurs i Battleborn, og heltenes unike evner og egenskaper holdt meg nysgjerrig og engasjert stort sett hele tiden. Muligheten til å låse opp og leke seg med nye helter lokker stadig, og spillets utallige utfordringer sørger for at man alltid har noe å strekke seg mot.
På en annen side har spillet flere betydelige problemer: Historien er svak og kjedelig, spesielt hvis man spiller alene, og hovedoppdragene kunne gjerne vært mer eksperimentelle. Sammen med andre er det likevel god underholdning å finne her, selv om flerspillerdelen ofte kan oppleves som både klønete og ubalansert.
Likevel har jeg kost meg ganske så mye til tider, og jeg har da også planer om å spille mer Battleborn i fremtiden.
Det virker også som om Gearbox selv har stor tro på det de har lagd, og hvis de fortsetter å videreutvikle spillet i tiden framover, kan det godt hende Battleborn blir et riktig så godt spill før eller siden.
Vil du ha et ordentlig MOBA, kan vi anbefale både League of Legends og Dota 2. For et skikkelig godt skytespill, er du bedre tjent med å teste Borderlands 2.
