Det er ikke rart at Ubisoft ville lage en filmversjon av Assassin’s Creed. Ikke bare er det en fin måte å trekke enda flere spillere inn i en av verdens mest populære spillserier, det er også et univers som i utgangspunktet egner seg godt for filmatisering. Assassin’s Creed er nemlig like store deler kostymedrama, overnaturlig actioneventyr, spionthriller og filosofisk science fiction. Det er så mange knagger å henge en slik film på, så mange retninger man kan ta. Det er åpenbart at teamet bak denne filmen har hatt mye større ambisjoner enn å bare lage en ekstra påkostet reklamefilm, men det spørs om de ikke har forsøkt å tilfredsstille altfor mange underveis.
De siste årene har Assassin's Creed-serien vær belemret med en del teknisk krøll. Særlig Assassin's Creed: Unity hadde sine svin på skogen – for eksempel manglet en del spillfigurer ansikter – men også før det var det en lei tendens til at spilleren ble hengende fast i både dørkarmer og takrenner på vei opp og ned fra hustak. Mye bedret seg da Ubisoft tok en pust i bakken før de lagde Assassin's Creed: Syndicate, men serien er fremdeles forbundet med mye rusk i maskineriet. Hvor befriende er det ikke da å se de elegante assassinerne sprette elegant mellom hustakene, mens armer, bein og håndvåpen glir gjennom luften som myke dansebevegelser? Rent visuelt sett er dette rimelig lekkert; regissør Justin Kurzel og fotograf Adam Arkapaw har skapt en fascinerende verden med en særegen flyt. Særlig nærkampene overbeviser stort, men uten at de fremstår som overdrevent teatralske.
Problemet er bare at denne Hollywood-versjonen av Assassin’s Creed forsøker å gjøre alt for mange til lags. Enda mer alvorlig er det at den glemmer det viktigste fra spillserien: figurer vi faktisk bryr oss om.
Middelaldrende sutregutt
Callum Lynch (Michael Fassbender) er en einstøing i slutten av 30-årene/begynnelsen av 40-årene. Som ung ble han vitne til at hans hette- og kappekledde far drepte moren hans og ba ham rømme da politiet kom, noe som åpenbart ga ham store problemer med å stole på andre mennesker. De neste 30 årene tilbrakte han på flukt fra både myndighetene og selg selv, helt til han en kveld blir forsøkt ranet av en hallik. Det ender med at Callum dreper raneren (angivelig i selvforsvar), hvorpå han blir arrestert og dømt til døden.
Etter giftinjeksjonen våkner imidlertid Callum opp igjen i et anlegg eid av den Tempelridderorden-tilknyttede Abstergo-stiftelsen. Det viser seg nemlig at Callum er den siste direkte etterkommeren til assassineren Aguilar de Nerha, den siste som noensinne så selveste Edens eple. Denne gjenstanden inneholder nemlig genetiske nøkkelen til Den frie vilje og denne vil tempelridderne omprogrammere for å avskaffe vold og antisosial oppførsel, slik at verden blir et bedre sted. Derfor kobler de Callum til Animus-programmet og lar ham tråle minnene til sin forgjenger.
Callum er en gjennomført utrivelig fyr, blottet for alt som minner om karisma. Nå var heller ikke Desmond Miles fra de første spillene heller noen sjarmklump, men han hadde i det minste en slags personlighet. I Fassbenders skikkelse fremstår derimot Lynch som en forknytt, innesluttet og arrogant drittsekk. Deler av dette kan selvfølgelig forklares gjennom bakgrunnshistorien hans, men det betyr ikke at han blir en mer likendes hovedperson av den grunn. Assassineren Aguilar får vi heller ikke vite særlig mye om, han blir aldri noe annet enn en redskap for Callum og Tempelridderordenen. Kontrasten til tidligere figurer som Ezio Auditore, Edward Kenway samt Jacob og Evie Frye er enorm. Disse føltes faktisk som virkelige mennesker av kjøtt og blod, med både styrker og svakheter. Callum og Aguilar fremstår derimot som todimensjonale figurer uten egne motiver. Borte er den karakterdrevne historiefortellingen eller de maleriske portrettene vi er blitt vant til fra denne franchisen, i stedet er vi overlatt til en gruppe figurer som aldri oppleves som mer enn knagger som regissøren kan henge historien sin på.
Snakkende hoder
Assassin’s Creed forsøker å si veldig mye på knappe to timer. I utgangspunktet har den en bortimot umulig oppgave foran seg: ikke bare skal den favne om dem som kjenner spillserien inn og ut, den må også være inkluderende nok til at den kan appellere til alle de som aldri har tatt i en spillkontroll. Resultatet blir en til tider svært ubehagelig spagat.
For uinnvidde vil historien i Assassin’s Creed sannsynligvis fremstå som rablende sludder fra ende til annen. Den eldgamle, moralske striden mellom assassinerne og tempelridderne gjenfortelles i hovedsak ved hjelp av såkalte «snakkende hoder» som forklarer for hverandre hvorfor det som skjer er så viktig, uten at vi som publikum tror på dem av den grunn. Tidvis er også replikkene så kunstige og krampaktige at dialogen fra hvilket som helst Resident Evil-spill til sammenligning ville fremstått som naturlige og logiske. Hovedproblemet er at manuset forsøker å formidle altfor mye på de to timene filmen har til rådighet, i stedet for å fordele dette på eventuelle oppfølgere.
For blodfansen er det derimot ganske mye å glede seg over. Ikke bare dekker filmen de fleste aspektene ved Assassin’s Creed-mytologien, den er heller ikke redd for å dvele ved små ting som våpen, kostymer og annet snacks. Selv Animus-systemet fremstår som en nesten akseptabel forklaring på hvordan det å gjenoppleve fortidens hendelser kan gjøre den som gjennomgår prosessen til topptrente snikmordere.
Assassin’s Creed er best når den utelukkende fokuserer på slåssing, parkour og de elegante detaljene. Med en gang skuespillerne åpner munnen, ramler det hele derimot sammen som et korthus i en høststorm. Det gjør fysisk vondt når sjefsskurken forsøker å få ordene «Assassin’s Creed» til å virke som helt naturlige bestanddeler i en vanlig setning. Det lar seg bare ikke gjøre.
Ingen Super Mario Bros.
Med unntak av den første Mortal Kombat-filmen og enkelte Resident Evil- filmer har de aller fleste spillefilmer basert på spill vært heller begredelige affærer. Mye skyldes at det bærende elementet – selve spillmekanikken – ikke automatisk lar seg oversette til en fornuftig historie. Noen filmer, som Super Mario Bros. (som for ordens skyld er mye bedre enn sitt rykte), har forsøkt å løse dette ved å bare være løst basert på originalmaterialet, uten at det gjorde saken noe bedre. I det minste gjør ikke Assassin’s Creed den vrien, snarere tvert imot.
Hovedutfordringen har vært at spillmediet – særlig de mest kommersielle aspektene ved det – har uhyre lave ambisjoner når det kommer til hvilke historier man vil fortelle. De siste årene har det imidlertid dukket opp enkelte utviklere som vil noe mer enn å bare resirkulere gamle myter og klisjeer, men ennå er det lite å gripe tak i for en filmskaper.
Assassin’s Creed-universet har derimot anslag til interessante filmer i seg. Denne første filmen bruker derimot altfor mye tid på å etablere det som et filmunivers. Når den i tillegg er belemret med uegnede skuespillere og et uhyre oppstyltet manus, kollapser den under sin egen vekt.
Konklusjon
Assassin’s Creed er en uhyre vellaget film når det gjelder alt annet enn manus og dialog. Det er åpenbart at denne filmen er laget av noen som har mye respekt for originalmaterialet, men som første film ut i en antatt franchise forsøker den å gjøre altfor mye på én gang for å tilfredsstille både dem med inngående kjennskap til mytologien og dem som ikke aner hva en assassiner er. Det er mye som står på spill, men handlingen får dessverre aldri den tyngden den burde hatt for å engasjere oss.
Avslutningen blir heller aldri så forløsende som den øvrige handlingen legger opp til. De fleste tråder samles opp, men det er fremdeles mye vi ikke får svar på. Det kan hende at dette vil nøstes opp i eventuelle (men lite sannsynlige) oppfølgere, men det gjør også at denne filmen ikke står på egne bein. I stedet for å skulle gjøre alle til lags, burde regissøren og manusforfatterne droppet de mange små referansene til spillserien for å heller prioritere en selvstendig historie.
Spillere flest vil aldri se slutten på sine favorittspill. Et kjapt blikk på lister over oppnåelser/trofeer til de fleste spill tilsier at folk vanligvis faller av rundt halvveis. Dette vet også Ubisoft, noe som har preget mange av deres spill. At utviklere ikke prioriterer avslutningen på historien i en åpen spillverden er derfor ikke så uforståelig. At man begår samme tabbe i et klassisk, lineært format som en spillefilm, er derimot utilgivelig.
Det finnes langt verre filmer basert på spill enn Assassin's Creed, men som en frittstående filmopplevelse blir den aldri mer enn en litt under gjennomsnittlig actionflukt. Sånn går det når man vil gjøre alle til lags.
