Vikinger og norrøn mytologi går som kjent aldri av moten, enten det i form av lettbeinte tegneseriefigurer, dramatiske TV-serier eller brautende spillhelter som vender ljåen mot nye åkre. Og nå, etter 13 år og nesten like mange hovedspill, har tiden endelig kommet for å dra på tokt med Assassin's Creed-serien også. Og det var jammen meg ikke et spill for tidlig!
LES OGSÅ: Vi gir deg tipsene for å få Assassin's Creed Valhalla til å kjøre så bra som mulig på PC »
Litt som Arthur Morgan
Assassin's Creed Valhalla er navnet, og selvfølgelig skal vi til gode, gamle Norge for å sparke i gang eventyret. Historien begynner som en ganske typisk hevnfortelling, men drar teppet vekk under spillerne ved å løse denne floken etter bare et par timer bak spakene. Da utvikler handlingen seg til en mer udefinerbar beretning om maktspill, gudommelige profetier og familiære forhold.
Ved spillets kjerne finner vi en bande med unike og likendes vikinger som etter en utvidet prolog må søke lykken opp og ned den østlige kysten av de britiske øyer.
Nærmere bestemt er det brorparten av England som fungerer som hovedarena for de mange spenstige krumspringene man får delta på. Her går det i plyndring av uforvarende klostre; skattejakt i restene av gamle, romerske katakomber; og like deler flørting med og partering av den lokale makteliten.
Som vanlig for Assassin's Creed får vi servert en kondensert og popcornvennlig variant av den aktuelle tidsperioden. Dette innebærer at spillet hverken er hundre prosent tidsriktig – noe mange allerede har poengtert – eller tar enormt mange sjanser underveis. Det er tullete og enkel underholdning, men evner også å engasjere og vekke en håndfull betydelige følelser i løpet av de omtrent 60 timene det tar å fullføre.
En viktig grunn til at spillet har noen som helst emosjonell slagkraft, er den tidligere nevnte vikingbanden. Dette er en sammensatt gjeng med store og små personligheter, og jeg tar meg selv i å tenke så smått på Red Dead Redemption 2 hver gang jeg trasker gjennom leiren. Her blir man introdusert for en rekke unike små og store aktiviteter man kan gjøre med medlemmene av klanen, hvor alt fra sopptur til bueskyting står på programmet, og underveis blir man mer og mer kjent med de forskjellige personlighetene. Man må også ta en håndfull oppriktig vanskelige valg underveis, hvorav ett virkelig rev og slet i meg.
Spillet kommer riktignok aldri i nærheten av kvaliteten til Rockstars lovløse oppfølger – hverken på manus, interaksjoner eller dialogutveksling – men det er likevel en hederlig pastisj.
På samme måte som Arthur Morgan, er også dette spillets hovedperson en figur jeg lærer meg å bli veldig glad i etter hvert som timene flyr. Nå, som i 2018-spillet Assassin's Creed Odyssey, kan man fritt velge om man vil spille som mann eller kvinne. Et tredje alternativt lar spillet velge for deg, og da ender man opp som den kvinnelige utgaven av Eivor gjennom store deler av spillet. Med dette indikerer Ubisoft at den kvinnelige hovedpersonen anses som den kanoniske figuren, og det synes jeg de gjør rett i.
Ikke et vondt ord om den mannlige rollen og stemmeprestasjonen til danske Magnus Bruun, men det er noe eget med den smått fortrollende tolkningen til Cecilie Stenspil som virkelig selger figuren. Denne utgaven av Eivor er barsk og kjærlig på en og samme tid, og kan være troendes til å brekke armen din like lett som hun kan stryke deg gjennom håret, alt avhengig av hvilken side av bordet du sitter på.
Viking og diplomat
Dette får vi også se i løpet av spillets gang, når man farter rundt som like deler brautende viking og fredsmeklende diplomat. Ofte ender man opp med å måtte kjempe seg ut av kinkige situasjoner, og når man først tar til våpen, bruker man mye tid på å denge sinte saksere og kristne fanatikere som forsøker å tviholde på et land de ikke lenger har kontroll over.
Det er blodig og voldelig på en måte jeg ikke kan huske at Assassin's Creed har vært tidligere, med brutale henrettelsesangrep som like lett kunne hørt hjemme i Mortal Kombat-serien. På samme måte som i Netherrealm, blir jeg like deler forbauset, skrekkslagen og opprømt hver gang jeg ser en ny måte å kryste en fiende på, og dette passer også fint med oppfatningen av vikingtiden som en relativt amper epoke i verdenshistorien.
Slåssingen er fortsatt en merkelig avart av de aktive slåsskampene fra spill som Dark Souls og God of War, men ligner stadig like mye på Dynasty Warriors takket være det store antallet fiender man må forholde seg til og de eksplosive superangrepene man kan slippe løs i kampens hete. Det flyter sjelden like godt som i inspirasjonskildene, og det å for eksempel skulle innta en fiendtlig festning kan fort bli litt vel langtekkelig, men det fungerer likevel mer enn godt nok.
De tidligere nevnte superangrepene er spennende og varierte nok til at man alltid har en løsning i møte med tøff motstand, og det faktum at spillet i tillegg har bakt inn et Sekiro-aktig system som belønner defensive spillere, er en snedig vri.
Alle alminnelige fiender kan nok en gang knertes med et velplassert nådestøt.
Som vanlig kan man også snike seg fram for å ta fiender av dage, infiltrere borger og stjele skatter, og dette fungerer akkurat som bestilt. Faktisk tør jeg påstå at snikingen står enda litt mer sentralt i denne utgaven av Assassin's Creed, med tilbakevennende innslag av klynger av munker man kan traske sammen med, steder å «blende inn» i bybildet og fylliker som kan lokkes til å lure vakter. Akkurat her minner spillet veldig om de første par spillene i serien, og det hele flyter meget godt (selv om noen av fiendene er litt vel observante til tider).
Nytt av året er også det faktum at alle alminnelige fiender nok en gang kan knertes med ett velplassert nådestøt, såfremt man treffer blink i et enkelt «quick-time event».
... and my axe!
Verktøyene man har å jobbe med består av et ganske standard våpenutvalg, inkludert sverd, hemmelig snikmorderblad, spyd og økser i alle former og fasonger. Selv falt jeg tidlig for en diger dansk langøks, og denne holdt jeg meg til gjennom stort sett hele spillet.
Spillet benytter seg riktignok av «loot» og oppgraderinger som så mange andre spill i disse dager, men er såpass sparsommelig med å dele ut nytt utstyr at det aldri rekker å bli irriterende. Avhengig av hvor aktivt man leter, finner man kanskje én ny rustningsdel eller ett nytt våpen hver tredje eller fjerde time.
De har ganske ulikt utseende, mens bonusene som skiller de fra hverandre ikke er all verden å skryte av, slik at man aldri straffes for å knytte seg til ett sett. Det blir med andre ord som en fullstendig speilvendt utgave av «loot»-systemet i Marvel's Avengers, og det kan jeg virkelig sette pris på.
Ole Brumm på nye eventyr
Når man ikke slåss eller jakter «loot», bruker man mye av tiden på hesterygg og langskip mens man utforsker den massive landmassen som utgjør spillets verden. England er enormt og variert, med høstlige skogsområder sentralt i landet, endeløse sommerenger i sør og snødekte fjellandskap i nord. Og det er som regel alvorlig pent.
Stopper man opp og ser nærmere på hver enkelt stein og overflate, vil man antagelig finne mye småtteri å klage på, men det helhetlige inntrykket – inkludert farger, lyssetting og generell design – er formidabelt. Vanligvis bryr jeg meg ikke nevneverdig om fotomodus og den slags, men i dette spillet, i likhet med Odyssey, har jeg vært veldig hissig på avtrekkeren og flere hundre skjermbilder på PlayStation 4.
Det er så mye spennende å se og oppdage, enten det er et utsiktpunkt man kan klatre opp til i det fjerne, en hule full av skatter under en åskam eller en merkelig hyllest til Ole Brumm.
Ja, du leste riktig: Det er masse rart å finne i dette spillet, og det aller meste er av den meget engasjerende sorten. Særlig imponert blir jeg over vellet av såkalte «mysterier» som ligger strødd rundt omkring i verdenen. Også dette minner en god del om Red Dead Redemption 2 og de unike sammenstøtene som var med på å fylle det spillet til randen, men Valhalla klarer å skille seg positivt ut ved å by på genuint overraskende og oppriktig morsomme øyeblikk hver eneste gang.
I tillegg er de også med på å tilføre verdenen enormt mye liv, røre og personlighet, enten man løser kryptiske soppgåter, bærer en kasse med epler for en sliten munk, stjeler klær på vegne av en forbitret nudist eller må bryte deg inn i huset til to klossmajorer som begge tror de er sønner av Ragnar Lodbrok. På et tidspunkt måtte jeg spore opp en katt som ble så bergtatt av meg at han ble med som fast kompanjong på langskipet mitt resten av spillet – er ikke det fantastisk, så vet ikke jeg.
Sumpfolk fra Suffolk?
Alt er selvfølgelig ikke like flott, og særlig irriterende er det at spillet stadig føles litt utdatert på noen fronter. Dette kommer for eksempel tydelig fram når man ser mange av de mindre viktige figurene i spillet, hvor både utseende og stemmeskuespill varierer enormt i kvalitet. Flere er nøye designet og ser strålende ut i riktig lys, mens man andre ganger lurer litt på hvilken myr den aktuelle figuren har kravlet ut av.
Animasjonsarbeidet er også noe stivt, noe som blir særlig tydelig i samtaler hvor figurene bare står rett opp og ned. Dedikerte mellomsekvenser er ofte langt mer forseggjorte, men også her er det utskudd, slik som når det liksom skal yre av liv og spetakkel på gilde eller i gatene i Wincestre, mens det i stedet oppleves som nokså stusselig. Det er rett og slett litt keitete, og det ødelegger for et ellers lekkert og levende spill.
Det samme kan for øvrig også sies om de mange små tekniske problemene som gjennomsyrer opplevelsen. Spillet er nemlig ikke uten sin andel «bugs» og feil, enten man mister håret når man tar av seg kappa på fisketur, blir lastet inn i et hvitt tomrom i stedet for på toppen av et tårn, eller får en håndkontroller som finner det for godt å riste sporadisk i nesten et kvarter uten noen god grunn.
I tillegg er det lange lastetider her, selv om dette kanskje er noe som gjør seg mest gjeldende på den forhenværende konsollgenerasjonen.
Ingen av disse problemene er enormt ødeleggende for helheten og er nesten bare å regne i et spill av dette omfanget, men til tider føles det helt klart som om opplevelsen kunne trengt et par måneder ekstra i ovnen for å virkelig godgjøre seg.
Tveegget vikingøks
Apropos omfang: Assassin's Creed Valhalla går enda lenger for å rive ned skillet mellom hva som er hovedoppdrag og sideoppdrag, blant annet ved å forgå illusjonen om at det er ett sentralt handlingsforløp. I stedet er spillet delt opp i adskilte utflukter til hver av det drøye dusinet regioner denne utgaven av England har å by på.
Dette fører til at hver av spillets mange unike plottlinjer føles mer som en sentral del av en større opplevelse (med jevnt over høy kvalitet), samtidig som det også gjør det vanskelig å unngå innhold man ikke vil interagere med. Selv merket jeg lenge at jeg kviet meg for å utforske de snødekte områdene nord på kartet, og det at jeg til slutt ble tvunget til å reise nordover med halen mellom beina, bare for å låse opp den siste «hovedakten» var en liten nedtur.
Valhalla føles litt oppblåst til tider.
Nå som i Odyssey, er det også litt trøbbel knyttet til store sprang mellom nivåanbefalinger når spillet nærmer seg slutten. Det skal sies at man ikke lenger kan kjøpe «boostere» som gir deg mer erfaringspoeng og at dette spillet har veldig solide valg for justering av vanskelighetsgrad, men det endrer likevel ikke på det faktum at Valhalla føles litt oppblåst til tider.
Særlig skulle jeg ønske det var enda et par av de større handlingsforløpene som kunne vært valgfrie og at veien til spillets slutt dermed ble litt kortere. Men akkurat der er det kanskje spillanmelderen-som-har-spilt-i-underkant-av-60-timer-på-to-snaue-uker i meg som snakker.
Konklusjon
Assassin's Creed Valhalla er et massivt spill som etter et nokså labert førsteinntrykk bygger seg opp til å bli et skikkelig engasjerende eventyr. Her går det i omfattende skattejakter, ordentlige vikingtokt og spennende sammenstøt rundt omkring i den enorme verdenen, og alt holder stort sett veldig høy kvalitet.
Det er ikke til å komme utenom at spillet tydelig har latt seg inspirere av flere ulike kilder, med typisk actionspillslåssing, unike mysterier og en leir som føles litt som snytt ut av nesa på Red Dead Redemption 2. Ingen av de forskjellige bestanddelene når helt opp til de eksemplariske inspirasjonskildene, men totalt sett får man likevel en lettfordøyelig og underholdende pakke med en bråte unike ideer og solide mekanikker.
Historien knytes flott sammen takket være den fremragende hovedpersonen vi får i form av Eivor, en figur som tilfører både emosjonell brodd og genuin barskhet.
Alle figurer er dessverre ikke like fortreffelige, og det hjelper heller ikke at både animasjoner og stemmeskuespill varierer noe i kvalitet, men sett over ett gjør spillet det aller meste riktig også på dette punktet.
Til syvende og sist skulle jeg nok likevel helst sett at utviklerne tenkte enda litt mindre, både for å unngå tekniske problemer og for å skape en litt mer strømlinjeformet helhet. Det er mye å gjøre her, og til tider er det rett og slett umulig å ikke bli overveldet.
Samtidig er det alltid noe lekkert å se på, noe spennende som lokker ved horisonten og et nytt eventyr å bli med på, og alt dette gjør det vanskelig å ikke bli veldig glad i dette innholdsrike og levende universet.
Assassin's Creed Valhalla er tilgjengelig på PlayStation 4 (testet), PlayStation 5, Xbox One, Xbox Series X/S, PC og Google Stadia. For andre spennende åpen verden spill, kan vi anbefale Horizon Zero Dawn og Ghost of Tsushima.
