Med den siste og største utvidelsen nå ute til Assassin’s Creed Origins, er det på tide å si adjø til Bayek av Siwa for denne gang. Heldigvis tar den heroiske egypteren farvel med et pang, og viser oss noen av de vakreste områdene i seriens historie. Selv om vi ikke blir introdusert til noen ny mekanismer, er det områdene og noen nye, tøffe sjefskamper som gjør Curse of the Pharaos til et godt eventyr som på noen måter tilbyr kulere seksjoner enn hovedspillet selv klarte.
Forbannelsen i Theben
Det skal ikke være lett for medjayen Bayek å finne hvile. For straks han er ferdig med å redde Egypt fra borgerkrig og slemme grekere, viser det seg at nye trusler lusker i horisonten. Denne gangen er det ikke Alexandria eller pyramidene i Giza som er åstedet for eventyret, men Theben, en region øst i Egypt. Her venter det massive templer, vakre elver og høye fjell. Sånn sett er ikke Theben så fremmed fra hva man er kjent med fra Assassin’s Creed Origins, noe som – til tross for kule monumenter og vakre bygg – er en skuffelse.
Det er likevel ikke Theben selv som er hovedpersonen i Curse of the Pharaos-utvidelsen, men heller forbannelsen som truer folket i byen. For lengst avdøde faraoer har reist seg fra de døde, hendelser som ofte ender i massemord og blodbad. Selv om det kanskje ikke virker slik for folket, er det likevel noe mer bak de skrekkelige synene.
Bayek får i oppdrag å finne ut hva forbannelsen skyldes, og som den Assassin’s Creed-fortellingen vi har å gjøre med er, tar det ikke lang tid før både den ene og den andre mystiske gjenstanden viser seg å ha noe med forbannelsen å gjøre. Selv om det ved første øyekast kan virke som at Curse of the Pharaos leker med litt for mye magi for å passe inn i et «virkelig» univers, liker jeg hvordan Ubisoft bruker tradisjonelle trekk rundt gamle tempel-gjenstander og myter til å gjøre verden en del mer overnaturlig uten at det blir teit.
Fra «meh» til «wow» på 60 min
Curse of the Pharaos begynner relativt kjedelig til tross for hendelsene. Joda, det er morsomt å skulle reise til en ny region og løse mysterier, men det er lite som føles umiddelbart nytt. Utenom å være satt opp litt annerledes, føles ikke byen Theben spesiell nok til å være spennende, og det er kanskje en eller to figurer som virker som om de er skapt for mer enn tre minutter med skjermtid.
Avhengig av hvor kjapp du er, tar det heldigvis ikke lang tid før Curse of the Pharaos viser seg fra sin beste side. Mysteriet rundt faraoene og hvorfor de terroriserer Theben tar oss til de gamle kongenes gravsteder, og via litt Assassin’s Creed-mystikk får vi innta dødsrikene de holder til i.
Det er vanlig med overnaturlige scener i dette universet, men gamle Egypts mytologi tar det hele til et nytt nivå. Der det er vanlig med båter som seiler nedover Nilen i den virkelige verden, finnes det i dødsriket skip som glir over meter på meter med gyllne egyptiske åkre. Like ved venter enorme skorpioner på intetanende forbipasserende, og bortenfor der igjen er det bygget landsbyer av menneskene som var så (u)heldige å komme dit.
I et annet rike er solen blitt erstattet med en enda større, mer skinnende kule på himmelen, hvor en vakker by ligger flytende på et glitrende, avslappet hav. Sjefskampene som venter deg er vanskelige og krever tålmodighet, men ellers er lite nytt hva slåssingen angår. Oppgavene er for det meste av den samme sorten som andre steder i Origins verden, men får litt mer tyngde av de mytologiske aspektene. I tillegg liker jeg at Ubisoft ser ut til å brukt litt mer tid på musikken denne gangen, noe som gjør at dødsrikene oppleves som mer enn bare visuelt annerledes. Om Theben ikke levde opp til håpet om et nytt og spennende område, gjør disse mytologiske regionene opp for den innledende skuffelsen.
Mer av det samme
Jeg er imponert over hvor vakre mange av de nye områdene er, men er du kjent med Assassin’s Creed Origins fra før, er det ikke mye nytt å skryte av hva spillmekanismer angår. Kampsystemet er slik man kjenner det fra før, og oppdragene er i hovedsak satt opp på lik måte. Å være gravrøver i forlatte krypter er alltid gøy, men fokuset på å finne gjenstander og utrydde eller snike seg forbi vaktposter er noe brorparten av oppdragene er basert på, noe de også i stor grad har vært hele tiden. Selv om omgivelsene er litt annerledes, er derfor spillemåten den samme. I spill som gir deg valgmuligheter og sjansen til å forandre utfallet av fortellingene sine kunne dette vært greit, men når Assassin’s Creed Origins er uten slike muligheter, virker det litt rart å ikke tilby nye måter å kjempe, egentilpasse Bayek eller reise på.
Curse of the Pharaos kommer med noen nye nivåer, våpen og rustninger, men de nye mulighetene innenfor figuroppgraderinger virker litt i minste laget. For selv om man kan få noen flere «buffs» lagt til på pilene sine, er ikke dette noe som gir et ordentlig inntrykk av å oppleve noe nytt og spennende. Hva våpen angår er situasjon annerledes. Å felle faraoer gir deg legendariske våpen med spesielle evner og utseende, noe jeg setter pris på. Lite er så kult som å komme seirende ut av en dødelige kamp med fiendens supervåpen hvile i slira, men jeg hadde likt å se Ubisoft også legge til flere unike rustninger man ikke måtte bruke penger på – eller Heka-kister – for å bruke.
Konklusjon
Om du ønsker deg et gammelt Egypt med litt mer mytologi og overnaturlige krefter enn det vi har sett så langt, har du definitivt mye å se frem til i Curse of the Pharaos. Dødsrikene man får besøke og de gamle gravkamrene til Egypts faraoer er vakre, spennende og unike, og gjør Origins dypere og mer mystisk enn noen gang. Theben selv skuffer som by i og med hvor lik den er de vi er kjent med fra hovedspillet, og noen nye spillmekanismer kan man dessverre ikke skryte av. At figurene mangler sjel er noe som fortsetter, men heldigvis gjør et nytt og forbedret lydspor, samt noen tøffe våpen og sjefskamper, opp for de negative punktene.
Jeg er imponert over hvor tøft ting ble med en gang Ubisoft omfavnet de mer overnaturlige kreftene i universet sitt, men skulle gjerne sett at de gjorde spillet i seg selv dypere med flere mekanismer å følge med på. Om du forelsket deg i Assassin’s Creed Origins i oktober har du definitivt noe å se frem til, men om du ikke likte hovedspillet, er det ikke sikkert det er noe her som vil endre meningen din.
Assassin's Creed Origins er tilgjengelig til PC (testet), PlayStation 4 og Xbox One.
