Da Assassin’s Creed Chronicles: China kom på markedet i fjor kunne det se ut som at serien hadde tatt et relativt godt steg i riktig retning. Naturligvis er det vanskelig å si da Chronicles-spillene kan regnes som spin-off-titler, men tross manglene kunne det spås en kreativ vending for spillene. Med dette i tankene viser det seg at Assassin’s Creed Chronicles: India ender opp med å bli en vakker skuffelse.
En unik og vakker stilart
Etter Assassin’s Creed å dømme er India et idyllisk sted. At fargepaletten er blitt brukt flittig er klart fra første stund. Det merkes også at Climax Studios har oppgradert grafikkmotoren sin. Selv om China til tider var pent å se på, var det ofte grått og livløst. India er mer detaljert, lysere, og det skjer generelt sett mye mer i bakgrunnen. Utseendemessig skinner India aller mest når man hopper og klatrer forbi travle handelsgater og overdådige templer omkranset av en deilig himmel og innbydende natur. India virker rett og slett mye mer levende enn det Kina noen sinne var, og sånn sett blir Assassin’s Creed Chronicles: India et 2.5D-spill det er morsomt å følge med på. Det er heller ikke dumt at Chronicles: Indias mellomsekvenser er fenomenalt tegnet, og gjør dermed helhetsinntrykket av grafikkstilen enda litt bedre.
Chronicles: India er dog ikke noe prakteksempel på historiefortelling. Faktisk er den full av klisjeer og late dialoger. Jeg må derimot innrømme at det gjør lite for å ødelegge innlevelsen. Kanskje er det fordi jeg ikke forventer at et Chronicles-spill prioriterer dette aspektet ved et spill, og kanskje er det på grunn av at Assassin’s Creed-serien de siste årene har feilet i spenningsavdelingen. I hovedsak er det nok grunnet den flotte kunststilen og animasjonene som er tatt i bruk i mellomsekvensene. Sistnevnte bidrar nemlig til at Chronicles: India skiller seg ut fra resten av serien på en god måte.
Best på både sniking og løping
Det paradoksale med Chronicles-serien så langt er at den ser ut til å fokusere mer på sniking enn det hovedserien gjør. Sånn sett tar India opp arven etter China, og forbedrer parkour-mekanikkene i samme slengen. Klatring og generelle bevegelser flyter bedre enn noen sinne. Det er også noe befriende ved å ikke befinne seg i en 3D-verden, da Assassin’s Creed-seriens problemer på den fronten er like kjente som de er mange. Dette merkes spesielt godt da vår snikmorder ikke henger seg opp i rare objekter eller uanmeldt hopper feil vei, og bidrar til at kule jakt- og løpe-sekvenser forblir kule.
Det er for øvrig i slike høyhastighetssekvenser at Assassin’s Creed Chronicles: India er på sitt aller beste. Utformingen av denne typen brett er gjort på en mer kreativ måte enn de andre, og de føles mer målrettede. Å skulle komme seg fra A til B så raskt som mulig er ofte morsommere enn å skulle liste seg forbi en hel del hindringer, spesielt når de er så godt designet. Mens man forhåpentligvis tar seg gjennom disse brettene på en grasiøs og stilig måte, hagler det i tillegg med britiske kanonkuler, indiske elefanter og rasende vakttårn.
Svakt kampsystem og billige dødsfeller
Dessverre er det langt mellom disse sekvensene. For det meste forsøker man å snike seg forbi spillets mange fiender. Faktisk kan man unngå å ta livet av én eneste motstander, noe som bidrar til at man føler seg som en skikkelig snik (og ikke en morder). Og godt er det, for Indias desidert svakeste side er kampsystemet. Ikke bare fungerer det på akkurat samme måte som i forgjengeren, men systemet kommer også med de samme irritasjonsmomentene. Møter du mer enn én eller to motstandere samtidig er det nesten like greit å gi opp, da de fleste fiendene har både pistol og gevær. Ikke bare er det svært vanskelig å unngå skuddene deres i kampens hete, men skulle du først bli oppdaget i en snike-sekvens, har jeg opplevd å bli drept av ett eneste skudd. Spesielt er det vrient å møte på flere av gangen i begynnelsen, ettersom man ikke låser opp spesielle ferdigheter før senere i spillet.
Hadde Assassin’s Creed Chronicles: India vært vanskelig på riktig måte hadde jeg ikke omtalt slåsskampene på denne måten. Dessverre er det slik at Chronicles: India setter sin lit til billige dødsfeller og for mange irriterende kampsituasjoner. Etter hvert som man rykker frem i historien møter man også ikke overraskende på nye hindringer. De er dog irriterende teite. En slik hindring er bombefellen som fungerer slik at hvis man løper over den røde tråden bomben er festet til, sprenger den og tar med seg deg. Så langt høres ikke dette ut som en urimelig innretning, men leit blir det når de så til de grader blendes sammen med naturen og bakgrunnen ellers. Slik får man situasjoner der man, etter å ha sneket seg perfekt gjennom et minefelt av soldater, løper rett inn i en skjult bombe og må starte hele brettet om igjen.
Om ikke det er nok må man gjennom hele spillet holde seg unna gode definerte synsfelt motstanderne til enhver tid bruker for å finne oss. Generelt sett er dette en god måte å gjøre snikingen vanskelig på, men i enkelte brett er man helt avhengig av å ikke bli fanget i disse synsfeltene. Dette betyr at man ofte begir seg ut på oppdrag der ett lite feilsteg kan føre til at man må begynne om igjen. Å prøve seg frem kan dermed bli en tidkrevende affære, og jeg er sikker på at av de nærmere åtte timene jeg brukte på å komme meg frem til slutten, er minst to av dem dedikert til irriterende feilsteg og kamuflerte dynamittgubber. Det føles rett og slett ut som om spillet forsøker å ta livet av deg på en så billig måte som mulig. Det er nesten paradoksalt at der man i hovedserien kanskje er for sterk og kan ta på seg altfor mange fiender på en og samme tid, blir det for vanskelig med to eller flere fiender samtidig her. Det kreves liksom ikke ferdigheter for å vinne, men snarere lynraske reaksjonsevner og en hel del flaks.
Heldigvis er ikke alt dumt. Chronicles: India tar godt i bruk sitt 2.5-dimensjonale format sammenlignet med forgjengeren, og slik blir mange tøffe scener skapt. Slåsskampene er heller ikke dumme så lenge man kjemper mot én fiendtlig soldat av gangen. I tillegg er det morsomt å oppleve hvor mange ulike måter man kan gjennomføre brettene på. Det er ofte flere nivåer eller «etasjer» på hver bane, og man føler seg ekstra kul når man tar i bruk gripekroken sin. Med den kan man fire seg opp i kompatible tak for å raskt komme seg vekk fra fiendens synsfelt og andre trusler.
Konklusjon
I likhet med resten av Assassin’s Creed-serien er det til syvende og sist aller morsomst når man klarer å snike seg gjennom oppdragene. Man føler seg ekstra dyktig etter å ha fullført et brett uten å ha etterlatt seg ett eneste lik, og skulle man ende opp i slåsskamp er det best når det ser koreografert ut – noe det faktisk kan gjøre om man står mann mot mann. Møter du på flere av gangen ser man heller ut som en dårlig forberedt fyllik som blir meiet ned av ekstremt treffsikre snikskyttere. Slikt ødelegger innlevelsesfølelsen momentant.
Dermed ender Assassin’s Creed Chronicles: India opp med å gjøre noe ethvert Assassin’s Creed-spill har gjort de siste 3-4 årene – India kommer med forbedringer siden sin forgjenger, men greier ikke å forandre seg såpass mye at det merkes godt. Samtidig bringer India med seg nye irritasjonsmomenter som kamuflerte bombefeller og direkte-dødsmekanismer som enkelt ødelegger stemningen. Det skal sies at Chronicles: India er et steg opp fra Chronicles: China på alle områder, men bare så vidt. Dessverre er det ikke nok nytt her til å konvertere de som ikke ble sjarmert av sistnevnte. På den andre siden er Assassin’s Creed Chronicles: India et til tider morsomt og imponerende 2.5D-eventyr, men krever at man ser forbi manglene og feilene tittelen kommer med for å klare nyte det.
