Shadowbeast=pusekatt
Spillverdenen er fortsatt full av velkjente monstre, men oppdragene er satt opp på en slik måte at du møter de aller fleste av dem enten du vil eller ikke. Du vil som før selvfølgelig ha en stor fordel hvis du tråler hvert område for alt som kan krype og gå av fiender og alle planter og skatter du kan finne, men siden vanskelighetsgraden i Arcania på ingen måte er høy, er dette egentlig ikke nødvendig.
Gamle fiender som ulveflokker, villsvin, øgler eller de skremmende shadowbeastene når nemlig ikke sine navnefrender opp til anklene en gang. Frem til Arcania hadde jeg blitt så vant til å få juling av shadowbeasts at brølene deres fikk det til å gå kaldt opp etter ryggen min. Men denne gangen slaktet jeg dem ned for fote uten at en eneste av dem fikk inn så mye som et bitt på meg.
Du blir vant med å kutte ned motstandere som de skulle være tørt gress, men plutselig overrasker spillet deg med en skikkelig kamp. Innimellom får du nemlig møte fiender med knallmektige våpen, samtidig som at de får støtte av mange sterke medhjelpere. Da er det godt å ha samlet haugevis av ressurser, slik at du kan bruke mektige runer og trylledrikker for å takle strabasene.
Men de strabasiøse punktene er få, og selv den aller siste sjefskampen byr på lite motstand. Etter hvert får du nemlig masse godt utstyr og mange hendige evner. På dette punktet er Arcania veldig godt. Du får haugevis av våpen å velge mellom, muligheten til å lage mange nye og kan blande deg et hav av gode trylledrikker.
Alle disse gode tingene går uheldigvis noe langt, for selv om de bidrar sterkt til underholdningen, gjør de deg også nærmest udødelig. Du kan spille Arcania på høyere vanskelighetsgrad hvis du ønsker, men siden spillet ikke er særlig bemerkelsesverdig, er det trangen for å se hvordan det hele ender som er sterkest.
Noen har spist opp sjarmen
Noe av det jeg likte best med de gamle Gothic-spillene var rollespillsystemet. Du fikk poeng for hvert nytt erfaringsnivå du tilegnet deg, men måtte selv bestemme hva du skulle bruke poengene på. Alle evner du ønsket å lære deg måtte du også finne en lærer for, bortsett fra de mest grunnleggende som mer livspoeng og mana, som du fikk ved å be til gudene.
Slik måtte du hele tiden gjøre viktige avvegninger. Hvis du ville bli bedre på å dirke opp låser eller lage trylledrikker, måtte det gå på bekostning av økte evner med for eksempel sverd eller bue. På denne måten ble Gothic-spillene også strategiske mesterverk.
Alt dette er fjernet i Arcania. Med en gang du får et dirkesett kan du åpne alle kister i spillet, uten å bruke noen poeng på det. Når du får oppskriften på en trylledrikk, en rustning eller et våpen, kan du lage disse øyeblikkelig så lenge du har ingrediensene.
Du bruker i stedet kun poeng på kampevner. Disse er de vanlige, som å bli bedre til å slåss med et nærkampsvåpen, bue eller magi, eller få flere livspoeng. Du får tre poeng per erfaringsnivå og kan bruke dem slik du vil på en eller flere av grenene.
Det er to evner for nærkampsvåpen. Den ene lar deg slå hardere når du lader opp et angrep, og den andre lar deg slå flere slag på rad og utføre komboer når du slår til riktig tid. Begge disse gjelder for både angrep med en- og tohåndsvåpen. Spesielt evnen som lar deg angripe så mange ganger du vil på rad er veldig mektig, for den lar deg utkjempe mange kamper uten å bli truffet selv.
Det finnes bare én evne for å bli god med skytevåpen, men denne gjør deg både bedre til å sikte og lar deg gjøre mer skade. Magi har blitt forenklet veldig i Arcania. Du kan ikke lengre fremkalle monstre eller ha haugevis av forskjellige formler. I stedet har du tre evner, som hver lar deg bli bedre til å kaste ild, is eller lyn-formler. I tillegg finnes det runer alle kan bruke, men disse er ikke vanlige formler. Når du bruker dem kan du for eksempel løpe fortere en stund eller få kamp til å utspille seg saktere.
Alle kampevnene er ganske hendige, og du kan bli god i flere av dem. Spesielt nærkamp og magi har likevel blitt «dummet ned» en del, slik at de ikke føles like underholdende som før. Kamp er også nok et eksempel på hvordan graden av innlevelse har blitt forminsket i Arcania. Kamp er ikke lengre like intimt og brutalt, og du behøver ikke å finne lærere for evnene. Du trykker kun på plussknappen i en meny, og vips så slår du litt hardere.
Vakker verden
Det aller sterkeste elementet Arcania har å by på er selve utseende. Spillet har noen helt fantasiske omgivelser. Et kjempestort tre fullt av magikere og et kloster ute på ei klippe er noen av de vakreste stedene jeg har sett i et dataspill. Landsbyer og spesielt byer ser også kjempefine ut. Du kan vente deg mange fine utsikter i Arcania, og mange sjanser til å studere dem.
Grafikken er generelt god, selv om den ofte ikke er like blankpolert som i noen andre, nye rollespill. Det største knekket Arcania får rent visuelt er likevel den usedvanlig hyppige gjentagelsen av kloner spillverdenen serverer på løpende bånd.
Karakterenes ansikter er jevnt over godt laget og fulle av detaljer, selv om jeg sjelden har sett så mange stygge kvinnelige ansikter i et dataspill. Utvikleren har likevel måttet slitt voldsomt med enten ressurser eller tid, for den bølingen av oppdragsgivere du møter i løpet av historien har alle kun tre ansikter på deling. Så godt som alle orkene ser også prikk like ut, og når du for sjuende gang møter det samme ansiktet på vidt forskjellige personer, er det et kraftig slag for baugen i et rollespill hvor innlevelse er en nøkkelfaktor.
Alle de viktigste personene har fått sine egne ansikter, men det går ofte lang tid mellom hver gang du for eksempel møter enten Gorn, Lester eller Diego. Men du møter hele tiden vanlige mennesker som vertshuseiere, jegere eller soldater. Disse har da måttet betale en grusom pris, og blitt tvunget til å se identiske ut.
Til tross for denne svakheten er det helhetlige visuelle intrykket Arcania gir oss godt. Animasjonene i kamp er kule, spesielt når du virvler rundt og får kombinasjonene til å stemme. Monstrene ser bedre ut enn noen gang, og selv om shadowbeastene har blitt merkbart svakere i kamp, ser de her kjempeskumle ut - omgitt av mørke skygger.
Konklusjon
Jeg har slått fast at Arcania: Gothic 4 ikke er noe Gothic-spill. Det er i stedet et helt vanlig rollespill, med noen sterke og noen svake punkter. Spillet er langt og kan by på mange underholdningstimer fra begynnelse til slutt. Du blir servert en helt grei historie som virkelig tar seg opp mot slutten, når det meste blir forklart og grunnlaget lagt for Gothic 5.
Hvis du er vant med og liker rollespill som kun er fastsatte løyper med forskjellige porter du må passere underveis, er Arcania et godt rollespill. Du behøver ikke kunne all verden om forhistorien, men kan i stedet kun pusle deg gjennom historien, være en helt og redde verden fra onde makter.
Hvis du er Gothic-fan fra før vil nok Arcania skuffe. Jeg mener likevel selv den største blodfan kan ha en fin spillopplevelse med Arcania. Du får møte gamle venner, føre historien videre, bekjempe velkjente fiender og oppleve en vakker spillverden.
Arcania er i bunn og grunn et velfungerende og tradisjonelt rollespill. Hadde det vært et ekte Gothic-spill kunne det vært fantastisk, fremfor bare godt.
