Enten eller
Spillets historiemodus kan spilles i to ulike vanskelighetsgrader; «casual» og «normal», i tillegg til en «hell»-versjon som låses opp når du runder spillet første gang . Den førstnevnte gir inntrykket av å være beregnet på de litt mindre spillvante, mens den normale høres nettopp det ut, normal.
Men Capcom er visst ikke helt enig. Svært begrenset tilgang på ammunisjon, samt beist som tålte både tre og tredve skudd midt i planeten, bød på en ganske hårete utfordring og modusen kunne fint fått navnet «hard».
Likevel vil jeg ikke helt klassifisere «casual»-modusen som en normalmodus heller, ettersom du her har betydelig bedre tilgang på revolverfôr og utyskene ikke er fullt så utholdende.
Spennet i vanskelighetsgrad mellom de to modiene virker dermed relativt stort. Antagelig kunne Capcom vært godt tjent med å tilby en modus som lå midt i mellom disse to, for å ha noe som verken blir for enkelt eller for uoverkommelig for den gjennomsnittlige spilleren.
Fobier i tusentalls
At mesteparten av handlingen foregår rundt i gangene på et forfallent skip gir spillet en klam og klaustrofobisk grunntone. Uten å røpe så alt for mye fra historien, kan jeg si at forfallent skip pluss terrorister pluss åpent hav gjør at de trange gangene ofte blir desto mindre traverserbare og det gjelder å kunne holde pusten.
Har du angst for å bli sperret inne noe sted, eller å ikke få luft, bør du antagelig revurdere om du bør spille dette spillet i det hele tatt.
Kontrollen i Resident Evil: Revelations er stivere enn vi er vant med fra stuekonsoller. Antagelig er dette gjort med overlegg fra Capcoms side, men både innskrenket synsvinkel og hovedfigurens begrensede bevegelsesmuligheter gjør du innimellom føler deg regelrett fanget og det er tidvis svært frustrerende.
Vuggevise
Spillet selges sammen med Nintendos nye «vugge» til 3DS-en, en stor plastdings du stapper håndkonsollen din nedi for å få en ekstra «slidepad», eller en skliknott om du vil, på høyre side, samt et par ekstra skulderknapper.
Til mine forholdsvis beskjedne puselanker, blir denne vugga litt i største laget og den ligger ikke spesielt naturlig i hendene mine. Den nette 3DS-en føles da også unødvendig klumpete og stor sammen med vugga, men det er lett å tilgi når man får en ekstra skliknott.
Skliknotten gjør nemlig kontrollen vesentlig mer smidig og brukervennlig, sammenlignet med analogstikker og piltaster.
I Resident Evil: Revelations bruker du den ene skliknotten til å navigere i omgivelsene, mens den andre brukes til å styre kameraet og sikte. Verdt å merke er det at du kan sikte og bevege deg samtidig.
Spillet kan selvsagt også spilles uten ekstratilbehøret, men da med en litt annerledes knappekonfigurasjon. Begge deler fungerer, men dersom jeg måtte velge, ville jeg nok ha gått for vuggeløsningen.
Jo flere vi er sammen
Hvis du har spilt deg igjennom eller gått lei historiemodusen i Resident Evil: Revelations, har utvikleren slengt med en såkalt «Raid Mode». Her kan du sammen med en annen samarbeide om å overvinne bølger på bølger med fiender, på ulike brett.
Dersom du ønsker det, kan du spille denne modusen helt alene, men hva er moroa i det når du har mulighet til å ha med deg noen? Du kan for eksempel spille sammen med en venn i samme rom, via lokal linking. Du kan selvsagt også spille over nett, enten med en bekjent eller tilfeldig person over nett.
Når selve historiedelen av spillet byr på rundt 10 timer ren spilltid, blir denne flerspillermodusen en finfin ekstrabonus. I tillegg skal det nevnes at Capcom har gjort seg flid med denne modusen, som er overraskende omfattende. Den føles over hodet ikke som noe man bare har slengt med for syns skyld, slik som enkelte andre spill har hatt en tendens til å gjøre.
Konklusjon
Resident Evil: Revelations er seriens andre tur innom Nintendo 3DS. På mange måter er det imponerende å se hva Capcom har fått ut av den håndholdte konsollen, mens andre ting antagelig kunne ha blitt gjort bedre.
Kontrollen i spillet føles for eksempel stiv og unaturlig, og selv om dette kan tilskrives et ønske fra utvikleren om at understreke den ellers så klaustrofobiske tonen i spillet, kan det tidvis bli ganske frustrerende når du ikke har oversikt over hvor eller når fiendene dine angriper.
Den episodebaserte måten fortellingen legges frem på derimot, gjør en høyst ordinær spenningshistorie til en betydelig mer interessant affære. Historien er rett og slett mesterlig fortalt, og spillet er svært vanskelig å legge fra seg. Det er riktignok et lite skår i gleden at Capcom insisterer på å overdrive bruken av oppsummerende filmsnutter, men alt i alt er dette moro både for de små grå.
Lydbildet er i tillegg absolutt glimrende, både den stemningsforsterkende musikken og lydene fiendene lager. Sammen med de trange og labyrintaktige korridorene du må navigere deg gjennom, utgjør lydbildet en perfekt oppskrift på hvordan å få nervene til spilleren i helspenn.
Dersom sommerferieplanene dine innebærer et middelhavscruise, ville jeg antagelig ha ventet med spillet til du kommer hjem igjen. Men for alle oss andre er det bare å hoppe i slagstøvlene og stålsette seg for en fuktig og klaustrofobisk skrekkopplevelse.
