Pokémon Mystery Dungeon-serien er et av mange spinoff-spill som har sitt utgangspunkt i den populære Pokémon-serien. Mystery Dungeon bygger på en lignende rollespillmekanikk som de vanlige Pokémon-spillene, men blander det med elementer hentet fra såkalte «dungeon crawlers». Her skal du utforske tilfeldig genererte huler og grotter på leting etter skatter. I stedet for å innta rollen som Pokémon-trener er du denne gangen et menneske som har blitt omgjort til en Pokémon.
Gates to Infinity er det sjette produktet som bærer Mystery Dungeon-navnet, og baserer seg i stor grad på monsterne man stiftet bekjentskap med i Pokémon Black/White. Ellers virker mye uforandret fra tidligere i serien. Spillet forsøker samtidig å utnytte de ulike funksjonalitetene til 3DS ved å la deg laste ned nye huler fra Nintendos eShop, eller jakte på dem i dine omgivelser ved hjelp av kameraet på konsollen. Til tross for dette klarer ikke Gates to Infinity å gjøre noe spesielt ut av seg, og blir til slutt en opplevelse som knapt kan anbefales for andre enn hardbarka pokéfans.
Nå skal jeg ut på eventyr!
Som nylig omskapt Pokémon blir du transportert til en alternativ verden der de berømte lommemonsterne har utviklet både intelligens og evne til å kommunisere med hverandre. Denne verdenen er samtidig helt blottet for mennesker, og de Pokémon som bor der lever enten i små landsbyer eller som omstreifende eventyrere. Før transformasjonen så du et sterkt hvitt lys og en mystisk stemme som bad om hjelp, men dette blir fort glemt når du møter en annen Pokémon du slår deg sammen med.
Din partner ønsker å bli en eventyrer, og det tar ikke lang tid før dere har etablert deres eget Pokémon-paradis der dere kan leve i sammen i sus, dus, boller og brus med andre monstre. Etter å ha blitt offisielt registrert som Pokémon-eventyrere mottar dere oppdrag fra ulike Pokémon i nød. Disse krever at dere utforsker de nærliggende grottene som har begynt å dukke opp på mystisk vis.
Det spesielle med disse grottene er at de aldri har samme utforming to ganger på rad. De er i stadig forandring hver gang du utforsker dem. Man skulle tro at dette ville gjøre opplevelsen mer variert og spennende, men i Gates to Infinity sitt tilfelle er det dessverre ikke slik. Grottene består for det meste av trange korridorer og noen større kamre, og dette gjentar seg i alle grotter du skal utforske. Arealene er også overraskende små, så noe særlig til utforskning blir det heller ikke. Med én gang kartet har blitt fylt ut er det bare å løpe videre til neste nivå for så å gjenta hele prosessen på nytt.
Spillet har også en lei tendens til å glemme at det skal forsøke å fortelle en historie. Akkurat som mange andre japanske spill sliter handlingen med å komme skikkelig i gang. Etter en kort åpningssekvens tar det omtrent fem timer med introduksjon av mekanikk og bifigurer før handlingen får lov til å fortsette igjen. Oppdragene du tar imot er såpass enkle og korte at du farer gjennom veldig mange av dem i løpet av et så stort tidsrom. Det tar lang tid før du føler at Gates to Infinity har noe mer å by på enn ren repetisjon av de samme virkemidlene om og om igjen. Da er det allerede for sent, for du får sjeldent mye mer enn en flik av historie før du må vandre gjennom enda flere grotter. Når dette har blitt gjort et par ganger blir du servert nok en flik av historie.
Skap et paradis
Etter å ha gjennomført et par oppdrag får du muligheten til å utvide bostedet og bygge det ut med forskjellige bekvemmeligheter. Dette kan være alt fra små hager der du kan gro helbredende bær, til treningssentre der dine Pokémon kan bli sterkere. For de av oss med glade minner fra Sim City eller Breath of Fire II kan dette være en nokså givende del av Gates to Infinity. Problemet er bare at anleggene du bygger ikke ser ut til å ha særlig innvirkning i det lange løp.
Det finnes ingen insentiv for å skulle bygge ut Pokémon-paradiset ditt. Den eneste grunnen til å skulle gjøre noe som helst med det er fordi du stadig akkumulerer enorme mengder med ressurser som tydeligvis må brukes på noe. Jeg ser likevel ikke vitsen med å etablere en bærfarm når jeg like enkelt kan kjøpe de samme bærene i en butikk. Penger blir sjeldent et problem fordi du stadig snubler over ting du kan selge og alle oppdrag belønnes med en pengesum.
Hvordan fungerer det egentlig?
Jeg sliter også veldig med å kjøpe fiksjonsverdenen Gates to Infinity forsøker å selge. Jeg kan til en viss grad gå med på en alternativ virkelighet der Nintendos lommemonstre har utviklet en høyere bevissthet, men utover dette er det lite jeg klarer å godta. Jeg forstår ikke hvordan monsterne har gått sammen og klart å bygge hus og landsbyer, men jeg synes det er enda merkeligere at de har utviklet en egen økonomi som er stabil nok til at de kan etablere forskjellige typer butikker.
Oppdragene finner du på en oppslagstavle der det har blitt hengt opp lapper med informasjon om hva du skal gjøre. Hvordan en Pokémon klarer å skrive er meg uvisst med tanke på at fleste av dem ikke har tomler, for ikke å snakke om hender til å holde en blyant med. Like uforståelig er hvordan de bærer og har tilgang på bagen de bruker til å oppbevare alt skrapet de finner i grottene. Vil den ikke bare være i veien når de skal angripe en motstander? Mange Pokémon har attpåtil kropper som er dekket av flammer, løv, is eller snø, noe jeg tror vil skape enda flere problemer når man skal drasse en veske overalt.
Det virker litt som om spillet begynte sin utvikling som et vanlig japansk rollespill før det fikk innholdet og figurene fra Game Freaks populære serie tredt over ørene. Måten du godtar og gjennomfører oppdrag tyder i stor grad på dette, og alle klisjeene fra japanske rollespill er å finne i Gates to Infinity: partneren din er for eksempel en optimistisk liten fyr med store ambisjoner om å gjøre verden til et bedre sted. I løpet av historien møter dere også en verdensberømt, men likefullt kald og kynisk eventyrer, en fyrig liten tass med stort temperament, en potensielt legendarisk helt som har gått av med pensjon, og en slags forsker som undersøker mystiske fenomener som er knyttet til handlingen.
I et helt vanlig japansk rollespill ville disse rollefigurene ha passet inn, men i en Pokémon-kontekst fungerer det ikke. Sjangerblandingen Pokémon og grottefokusert rollespill fungerer særdeles dårlig da det skaper en fiksjonsverden som ikke henger på greip. Hadde eventyret foregått i en rent fantasy-verden bebodd av tusser, dverger og troll hadde jeg nok hatt lettere for å godta det. Gates to Infinity stinker lang vei av å være et hurtiglaget produkt som skal distrahere oss fram til lanseringen av Pokémon X og Y.
Ikke alt er forandret
Skal du på utforskning kan du ta med deg tre andre monstre for å jobbe sammen med deg. Når du vandrer gjennom grottene skal du som seg hør og bør utkjempe slåsskamper mot andre Pokémon. Med et fullt lag blir disse sjeldent utfordrende, for dere er tross alt fire stykker som rotter seg opp mot en svakere motstander. Som seg hør og bør fra et spill som låner mekanikk fra et japansk rollespill tjener figurene dine opp erfaringspoeng for å bli sterkere. De vil også kunne lære nye angrep som gjør dem mer effektive slåsskjemper.
Når du bekjemper en motstander kan det hende at disse vil slutte seg til laget ditt, men Gates to Infinity gir deg sjeldent noen grunn til å skulle bytte ut de du allerede har i og med at de allerede er på et betraktelig høyere nivå. Det virker mer som om det har blitt en del av spillopplevelsen fordi dette er noe man forventer av noe som bærer Pokémon-navnet. Det er liksom ingen vits i å ta imot nye Pokémon bortsett fra innøvd samlemani og et ønske om å «catch 'em all».
Spillet forsøker også å utnytte enkeltfunksjoner i 3DS-konsollen. Du kan finne ekstraordinære grotter ved hjelp av konsollens kamera ved å ta bilder av fargede sirkler i dine omgivelser. Leseren er dessverre ganske kresen på hva som utgjør en farget sirkel. Et glass med gul saft fungerte dårlig, men en rød sirkel jeg printet ut via Photoshop fungerte overraskende godt. Disse ekstragrottene byr på sterkere fiender og en noe større utfordring, men bortsett fra dette klarer det ikke å gi særlig mer innhold til det som allerede er en ganske mangelfull opplevelse.
Konklusjon
Til tross for at dette er det sjette spillet i serien viser Pokémon Mystery Dungeon: Gates to Infinity lite forbedring over sine forgjengere. Dette er en like døll og intetsigende opplevelse som før. Fiksjonsverdenen vi forventes å akseptere henger sjeldent på greip, og for det meste satt jeg som et stort spørsmålstegn under hele opplevelsen. Det hjelper heller ikke at progresjonen er umåtelig treg. Det tar åtte timer før historien kommer skikkelig i gang, men selv når den gjør det forventes du å reke gjennom de samme uinteressante og monotone grottene flere ganger på rad før du får lov til å fortsette handlingen.
Sideoppdrag og muligheten til å bygge ut et Pokémon-paradis med ulike fasiliteter virker overflødig og lite gjennomtenkt. Det er der mer for å distrahere enn å faktisk være en viktig del av kjernemekanikken. Ingenting av det jeg bygger eller utvikler ser ut til å ha noen som helst innvirkning på resten av handlingen eller opplevelsen generelt, så hvorfor i det hele tatt ha det med? Å skape et ferieparadis for Pokémon er i seg selv et ganske kult konsept for et dataspill, men potensialet blir ikke utnyttet særlig godt.
Er du en hardbarka Pokéfan som ikke kan få nok av Nintendos små monstre vil du muligens klare å finne en viss verdi i Gates to Infinity, men vær forberedt på at opplevelsen er den samme som den alltid har vært. De som heller vil vente til Pokémon X og Y blir lansert kan trygt gjøre det uten å føle at de har gått glipp av noe spesielt.
