Det har gått hele åtte år siden Mafia imponerte sokkene av oss i 2002, og etter mye om og men har vi endelig fått en oppfølger. Handlingen har flyttet seg fra Lost Heaven til New York-inspirerte Empire Bay, vi har fått et nytt figurgalleri og klokken har blitt skrudd fra trettiårene til førti- og femtitallet, men ellers tar det nok ikke lang tid før Mafia-veteraner nikker gjenkjennende til det som skjer på skjermen.
Handlingen følger sicilianske Vito Scaletta, som kom til Amerika med sin familie da han var en unggutt. Det lovede landet var imidlertid ikke alt det familien hadde drømt om, og Vito fikk en oppvekst preget av fattigdom og farens alkoholproblemer. Sammen med bestekameraten, Joe Barbaro, tok det ikke lange tiden før han endte opp som en småkriminell. Livet som banditt tok imidlertid en pause da han ble arrestert for et innbrudd, og endte opp med å bli vervet til den amerikanske hæren. De var i ferd med å invadere Sicilia, og hadde behov for folk med tilknytning til den italienske øya.
Etter å ha vist seg som en svært kapabel soldat, ble Vito skadet og sendt tilbake til Statene. Mens han var borte, hadde Joe skaffet seg bånd til mafiamiljøet i Empire Bay, og selv om Vito gjorde et kjapt (og ikke fryktelig overbevisende) forsøk på å tjene til livets opphold ved hjelp av ærlig arbeid, var det egentlig aldri noen tvil om hva han ville gjøre. I det historien starter for alvor, slår han seg sammen med Joe, og tar fatt på den blodige karrierestigen i mafiaen.
Kjør, løp og skyt
Rent spillmessig er Mafia II et tredjepersons skytespill med elementer av bilkjøring, hvor handlingen foregår i en åpen verden. Oppdragene starter som oftest med en del hvor du kjører fritt gjennom Empire Bay, først for å treffe personen som har en jobb til deg, og så for å komme dit du skal for å utføre jobben. Når du så kommer frem til bestemmelsesstedet ender du vanligvis opp med å måtte trekke frem skyteren, og navigere deg gjennom lineære omgivelser med massevis av fiender. Selv om en stor del av oppdragene følger denne modellen får vi selvsagt litt variasjon. Noen oppdrag fokuserer mer på bilkjøring, mens andre er rimelig fredelige, og leverer et større fokus på selve historien.
Spillet kan skilte med det meste du forventer fra et tredjepersons actionspill. Vi får mengder av tilsynelatende autentiske våpen (jeg er ingen ekspert, men jeg kjenner i alle fall igjen en «Tommy-gun» når jeg ser den), et automatisk dekningssystem a-la Gears of War og et helsesystem lånt fra samme serie (hvor du automatisk helbredes når du får være i fred). Utviklerne har gjort grunnjobben godt, og skytingen føles svært solid. Interessante nivåer, kompetente datamotstandere og en rekke (ofte eksplosive) skriptede hendelser underveis sørger for at interessen holdes oppe hele tiden.
Det noen tilhengere av originalspillet kanskje vil reagere på, er at oppfølgeren har tatt noen skritt bort fra enkelte av originalens mer unike elementer. Mafia kunne være beinhardt til tider, samtidig som utviklerne hadde gjort flere interessante designvalg. Det å lade våpenet ditt før magasinet var tomt betydde for eksempel at du mistet de resterende kulene, ikke at de på magisk vis ble overført til det nye magasinet (slik vi vanligvis ser i spill). Slik sett er Mafia II mer ordinært, og målet med mange av endringene er nok å favne et bredere publikum enn det originalen gjorde.
Lineært i åpen verden
Empire Bay er, sammen med Grand Theft Auto IVs Liberty City, en av de flotteste og mest autentiske virtuelle byene jeg har opplevd, og det er tydelig at utviklerne har brukt mye tid på å studere gamle filmer og fotografier for å skape en autentisk førti/femtitallsby. Ikke bare det, men i hele den første delen av spillet er byen dekket av snø. Vi får med andre ord to versjoner av byen, med alt det ekstraarbeidet det har innebåret for utviklerne. Da får det bare være at den ikke er like stor som visse andre spillbyer, og at de flotte (men rimelig ubrukte) landeveiene fra originalen er borte.
Selv om Mafia II foregår i en åpen verden, må du ikke tro at det er noen Grand Theft Auto-klone. Handlingen er strukturert i en lineær serie kapitler, og det er egentlig ganske lite å gjøre utenfor oppdragene. Joda, du kan stjele biler og begå ran, men det er sjeldent noe spesielt behov for de ekstra pengene disse begrensede aktivitetene innbringer. Den åpne byen det hele foregår i er altså ingen gigantisk sandkasse, men et stort sett med kulisser for den velregisserte handlingen.
Selv om Mafia II har et annet fokus GTA-serien og «åpen verden»-spill generelt synes jeg det er litt skuffende at byen brukes så lite, spesielt med tanke på alle ressursene utviklerne tydeligvis har brukt på den. De aller fleste av spillets høydepunkter finner vi i de store oppdragene som generelt foregår i egne korridoraktige omgivelser. Byen føles dessverre til tider mer som fyllmasse mellom den virkelige moroa.
Mye tid bak rattet
Det betyr likevel ikke at du ikke kommer til å bruke mye tid i Empire Bays gater. Det er nemlig mye kjøring i Mafia II – til tider kanskje litt for mye. Utviklerne ser ut til å elske å sende deg på lange kjøreturer hvor det egentlig ikke skjer særlig mye, annet enn noen dialoger mellom passasjerene og en politijakt eller to om du mister tålmodigheten og kjører over fartsgrensene på feil sted. Det er feil å si at jeg ble direkte lei av kjøringen, men jeg kan ikke si at de bød på veldig mye underholdning heller, etter at gleden over å utforske bygatene hadde lagt seg.
Spillet har forresten to forskjellige kjøremoduser å velge mellom. I normal modus er bilene rimelig lette å ha med å gjøre, mens i simulator-modus kreves det litt mer for å holde dem på veien, spesielt når hastighetene blir høye. Selv om simulator-modus egentlig ikke later til å gjøre så mye mer enn å lage veiene glattere, er det nok mange som setter pris på de ekstra utfordringene den innebærer, spesielt med tanke på at det er så mye kjøring i spillet.
Når det gjelder selve bilene, er det bare å ta en titt på skjermbildene for å se hva slags snadder du har i vente. Modellene er fiktive, men de har nok likhetstrekk med klassiske modeller fra førti- og femtitallet til at du kjenner mange av dem igjen. Du kan samle opp til ti biler i garasjen din, og bilene kan også oppgraderes og styles underveis. Det er riktignok ikke noe ekstremt stort poeng i å samle og oppgradere biler, da det alltid er lett å «låne» nye, men det er jo moro å ha muligheten.
Fokus på historien
Handlingen i Mafia II foregår over et helt tiår, og her får vi oppleve både oppturer og nedturer i Vitos lugubre yrkesliv. Dette er et sterkt historiedrevet spill, med massevis av dialoger og mellomsekvenser. Disse er glimrende laget, med herlige skuespillerprestasjoner, autentiske dialoger og massevis av detaljer. Persongalleriet ser også helt fantastisk ut; ansiktene til de tvilsomme typene i dette spillet formelig lyser av personlighet.
Samtidig har selve historien visse problematiske elementer. Den blir for fragmentert, etter som den foregår over et såpass stort tidsrom, og flesteparten av bifigurene forsvinner ut av spillet like raskt som de kom inn. Man rekker egentlig aldri å lære mer enn et par av dem å kjenne, og dermed får man heller ikke noe skikkelig forhold til dem. Dette gjelder venner såvel som fiender; jeg skal ikke røpe hvem den siste skurken du må bekjempe er, men jeg hadde i alle fall ingen sterke følelser for fyren (selv om Vito tydeligvis hadde det).
Dessuten virker ikke det som skjer mot slutten av spillet så troverdig som man får inntrykk av at utviklerne har ønsket. Vito utrydder vel egenhendig omtrent halvparten av byens kriminelle underverden, noe som gjør visse hendelser og valg rimelig usannsynlige, spesielt mot slutten av spillet. Mafia II er selvsagt ikke mer morderisk enn actionspill generelt, men det at det forsøker så hardt å levere en seriøs historie gjør at masseslakten i oppdragene rett og slett føles malplassert.
Som helhet fungerer handlingsforløpet i spillet med andre ord ikke så strålende som jeg nok hadde håpet. Men på samme måte som et av årets tidligere storspill, Heavy Rain, leverer spillet en serie genuint minneverdige situasjoner, småhistorier og oppdrag. Dette er en av spillets største styrker – å spille Mafia II er litt som å se på en kavalkade av heftige sekvenser fra historiens mest populære mafiafilmer.
Konklusjon
Mafia II er et solid og underholdende actioneventyr som kanskje ikke kan skilte med de mest interessante spillelementene, men som løftes kraftig av den fantastiske presentasjonen og de mange minneverdige situasjonene det disker opp med i løpet av de cirka ti timene du vil bruke på å fullføre historien. Stemningen og «mafiafølelsen» sitter som støpt, takket være glitrende regi og skuespillerprestasjoner, men som helhet føles handlingen litt ufokusert og oppstykket.
Spillet har gått bort fra noen av de mer unike elementene fra originalen, og er langt fra like vanskelig. Puristene vil nok likevel sette pris på muligheten til å skru på simulatormodus for bilkjøringen, og vi må ikke glemme at originalspillet kunne være svært frustrerende til tider. Oppfølgeren er, slik sett, mye mer velbalansert og strømlinjeformet.
Utviklerne kunne nok gjort mer ut av den fantastiske spillbyen Mafia II foregår i, og spillets «åpen verden»-elementer er stort sett begrenset til rene transportetapper mellom de individuelle oppdragene. Men disse oppdragene er til gjengjeld glimrende, og sørger for at dette er et spill du kommer til å huske en stund.
Mafia II kommer i salg førstkommende fredag, 27. august, for Xbox 360, PlayStation 3 og PC (testet).
