Gone Home er ikke et spill fullspekket av action. Det holder et rolig tempo fra start til mål, og det er helt og holdent opp til deg hvor mye tid du vil bruke. Det er ingen nedtelling, ingen mål som skal oppnås eller poengsummer som skal sankes inn.
Opplevelsen vil være forskjellig fra person til person. Man knytter seg til ulike aspekter av historien, og egne minner fra tenårene er med å farge inntrykket spillet gir.
Gone Home forteller ganske enkelt en historie du bør få med deg.
Tilbake til 90-tallet
Katie kommer hjem etter et år i Europa. Spenning snus raskt om til forbløffelse når hun innser at huset står tomt. Hverken lillesøster, mor eller far er hjemme i det nye, halveis innflyttede huset deres.
Spillet foregår i førsteperson, og det er eldstedatter Katie du styrer. Som Katie ønsker du å finne ut hva som har skjedd, og må løfte og undersøke alle mulige slags ting rundt i huset. Kanskje ligger det er brev fra mor Greenbriar sin jobb i en skuff, eller halvparten av en kode til et skap under pizzaeske.
Hele handlingen i Gone Home foregår i familien Greenbriars hjem. De har nylig flyttet inn, og rundt omkring i huset finner man bevis på dette. Halveis utpakkede flytteesker og ting som ikke er plassert akkurat der det skal ligger overalt. Handlingen er satt til 1995, og for en på min alder er vandringen gjennom huset en mimring om hvordan ting var på den tiden. Stabler med VHS-kassetter med opptak av X-files, Nintendo-spill og postkort med frimerker er noen av tingene man vil kjenne igjen. Huset er nesten som en tidskapsel, der man reiser tilbake og gjenopplever noe av 90-tallet. Det kjennes veldig naturlig ut, og huset ser ut som et hjem til en helt vanlig familie.
Veldig mye av rotet du ser rundt omkring i huset kan løftes opp og undersøkes, men ikke alt gir deg nyttig informasjon. Noen gjenstander, være seg bilder eller andre ting, trigger derimot en fortellerstemme. Denne stemmen er lillesøster Samantha, og det er hennes historie som står i fokus. Hun er en intelligent tenåring, som sliter med å finne seg til rette i sitt nye miljø. Et fantastisk stykke stemmearbeid fra skuespiller Sarah Robertson bærer spillet på skuldrene, og er noe av det aller beste jeg har hørt i et spill.
Det er ikke pompøst, overspilt eller fordummet. Historien er sylskarp, og Samantha er en troverdig skikkelse man knytter seg veldig fort til. Kanskje er dette fordi hun som tenåring går igjennom mye av det samme mange andre tenåringer opplever. Jeg kunne helt klart relatere meg til usikkerheten man innimellom følte, behovet for å høre til og passe inn, og hvordan man uten tvil visste hva som var best for en selv.
Hva har egentlig skjedd?
Samantas historie er ikke den eneste man snubler over i familiens hus. Når man utforsker huset kommer man over små brev fra en venn, konsertbilletter eller gjemte notater som ale gir små deler av en historie. Utover dette er det helt og holdent opp til deg å nøste opp i hva du tror har skjedd.
Hva gjorde onkelen egentlig? Hva har skjedd med faren og hans forfatterskap? Er det noen i familien som drikker for mye? Ved å plukke opp, se på og undersøke alle mulige slags gjenstander dukker det opp nye spørsmål for hvert svar du tror du finner. Utover i spillet opplevde jeg nesten en manisk følelse over å greie å få noen konkrete svar på spørsmålene som dukket opp. Jeg fant derimot ikke svar på alt, og mange av historiene huset forteller er åpne, og gir rom for egen tolkning, noe jeg til syvende og sist likte veldig godt.
Historien blir ledsaget av et nydelig lydspor laget av Chris Remo. Jentebandmusikken du finner kassetter av overalt i spillet er spilt inn av bandene «Heavens to Betsy» og «Bratmobile». Selv om det ikke er helt min type musikk passer det utmerket til historien.
Det eneste jeg har å utsette på Gone Home er hvordan noen av ledetrådene er plassert rundt i huset. Selv om huset kjennes autentisk og bebodd ut, så stusset jeg litt over plasseringen av visse ting. Det er brev som ligger og slenger på steder de helt klart ikke hører hjemme på, med innhold man ikke bare hadde slengt fra seg.
Konklusjon
Gone Home er en av de sterkeste spillopplevelsene jeg har hatt. Det er et spill jeg kommer til å huske, på lik linje med spill som Limbo og Journey. Man får en opplevelse ulikt stort sett alt annet, som tør å være annerledes og som tør å utfordre spillerne på en annen måte en mange andre.
Historien er ypperlig skrevet, og stemmeskuespillet er upåklagelig. Man bryr seg oppriktig om Samantha og fortellingen hennes. Usikkerheten, tvilen og mørke tanker kryper inn, og selv om det i utgangspunktet ikke er et skummelt spill, får man en uggen følelse underveis.
Utover hovedhistorien er det like spennende å prøve å finne ut hva som har skjedd med mor og far i huset. Ledetråder gir små bilder av situasjonen, men det er likevel mye rom for egne tanker og meninger. Jeg gikk glipp av visse deler på første gjennomspilling, og kommer helt sikkert til å spille Gone Home igjen, i håp om å finne ut mer om de ulike historiene.
Litt ulogisk plassering på visse gjenstander i spillet er det eneste minuset å finne i spillet. Til tross for den korte lengden er dette en spillopplevelse jeg vil huske i lang tid.
