Før mannen bak Fable, Peter Molyneux, forlot Lionhead hadde han én visjon for Fable: The Journey. Med dette spillet skulle Fable-serien ta i bruk den omstridte kontrolleren Kinect, og ta enda et steg opp på evolusjonsskalaen. Kanskje var det like greit å reise fra nevnte selskap før han fikk se det ferdige produktet.
Tilbake til Albion
50 år har gått siden handlingsforløpet i Fable III. Men akkurat som i tidligere Fable-spill blir du introdusert til en ung mann som ikke har noen idé om hvilket eventyr han er i ferd med å begi seg ut på. I Fable: The Journey er denne gutten Gabriel. Han er bare en ung kar som dagdrømmer om store oppdagelser, fekting og berømmelse, mens han strigler hesten sin og gjør sine daglige gjøremål.
Gabriels vandrerstamme er på flyttefot. En storm skiller ham og hesten hans, Seren, fra vennene og familien, og Gabriel blir tvunget til å finne en alternativ rute for å ta dem igjen. I kaoset leder det ene til det andre og tidlig på veien redder Gabriel Fables berømte seerske, Theresa, fra onde The Corruption. Seren blir skadet under flukten og Theresa leder den unge mannen og hesten hans til et mystisk tempel. Der blir ikke bare Seren helbredet – Gabriel blir også gitt et par magiske hansker.
Det er slik det hele starter. Gabriel er ikke lenger bare en vanlig vandrer, han er på vei til å bli Albions neste helt.
Et bevegelseshelvete
Selv om Gabriels mål nå blir å redde Albion fra ondskapen som truer med å utslette verden slik han kjenner den, bruker han like mye tid i kjerren bak Seren som å slåss mot fiender. Lionhead har vært svært flinke til å skape et forhold mellom spiller og Seren. Hun har masse personlighet og du ender opp med å bry deg om henne. Når hun blir skadet vrinsker hun i smerte, og da må du helbrede henne med magi og fjerne objekter som har penetrert huden hennes. Hun er flott animert og du kan ikke annet enn i smile når hun vrinsker lykkelig og hopper fornøyd rundt. Derfor er det forferdelig irriterende at kjøreturene med denne koselige hesten har blitt gjort så klønete. Dette er takket være Kinect-kontrollene.
Fable: The Journey har forsøkt å bruke Kinect på en utradisjonell måte, noe de også har klart. For eksempel må du «ta tømmene» og styre Seren mens hun trekker vognen din. Hele bevegelsen kjennes veldig unaturlig, og fungerer ikke spesielt godt heller. Spillet starter med at du blir lært å styre hesten din, og det går forholdsvis bra helt til handlingen tar seg opp og Seren får en helsebar du må følge med på. Humper i veien og det å kjøre butt i greiner eller steiner vil fjerne biter fra hjertene i denne måleren.
Fluktscenen fra The Corruption var det første frustrasjonsmomentet hos meg – og ble egentlig en god pekepinn på hvordan opplevelsen ville bli. For å klare den utfordringen måtte jeg til slutt oppgradere hestens helse. Heldigvis stabiliserte spillet seg noe, men problemet er rett og slett så enkelt at kontrollene ikke alltid svarer. Det gjelder både styringen av hesten og bruk av magi. De magiske hanskene Gabriel har fått kan både skyte magikuler og kaste ut et magisk snøre som kan feste seg til fienden og slenge den rundt. Dette er veldig tøft når det funker, men sjansen for at det gjør det kjennes 50-50.
Systemet er slik at magikulene og det magiske snøret treffer det som er nærmeste omkretsen av det du sikter på. Derfor kan det også hende du treffer noen av fiendene dine – innimellom i alle fall. Selv etter å ha kalibrert siktet flere ganger kunne magien gå i alle retninger og i motsatt hjørne av der jeg siktet.
De forskjellige oppgavene du får i løpet av spillet er lagt opp på en slik måte at du ikke skal bli sliten og sår i armene. Dette vil du likevel bli ettersom du må gjøre de fleste bevegelser om igjen i det uendelige.
Etter at du har fått hanskene dine er magien veldig stas. Det ser kult ut når du treffer fienden og du kjenner deg mektig – men etter en liten stund faller entusiasmen noe. Det er ikke nok variasjon i kampsystemet til å gjøre det spennende over lenger tid. Av og til må du vifte med hendene for å pumpe vann til Seren, plukke frukt til henne eller åpne kister. Størsteparten av tiden bruker du på å styre hesten og forsøke å slåss mot fiender.
Vi er i Albion, men er dette Fable?
Av og til viser spillet stort potensial. De store kampene kan være veldig underholdende. Som når du bruker magi både til å lamslå fiendene dine og til å manipulere omgivelsene til din fordel. Eller når du kaster massive steiner mot enda større monstre og til slutt overvinner dem. Disse episodene får deg til å glemme spillets mange svakheter – helt til du igjen husker den stadige kampen mot kontrolleren.
The Journey er ikke et rollespill slik som de forrige utgivelsene i Fable-serien. Du kan ikke velge kjønn og det er ekstremt få oppgraderinger. Spillet mangler også Fables moralske valg. Dette gjør også at gjenspillverdien ikke blir så stor som før, siden du ikke kan ha både gode og onde karakterer.
Dette er på mange måter ikke din reise – slik som tidligere – dette er Gabriels reise.
Det ser ut som The Journey er et forsøk på å rolig vise utenforstående Fable-universet på en pen, pyntlig og nesten nøytral måte. Vi møter gamle fiender som hobbes og balverines, men det er Gabriels første møte med dem og det gjør derfor ingen ting om det også er ditt. Måten spilleren blir ført inn i denne eventyrverdenen på gjør at også de uten tidligere kjennskap til Fable kan tre inn i rollen som helt i Albion.
Fable-spillene er kjent for sine vakre, eventyraktige og fargerike omgivelser, og The Journey er intet unntak. Omgivelsene er nydelige, og de er virkelig i sann Fable-ånd. Mens du kjører med Seren får du gode muligheter til å se deg om. Det er fantastisk vakkert til tider, men det at omgivelsene er så innbydende gjør nesten spillopplegget enda verre. Du har jo lyst til å gå på oppdagelsesferd – noe du ikke kan. Det kjentes ut som jeg satt i en vogn i en fornøyelsespark og kjørte rundt på skinner. Slik suste jeg bare forbi alt det vakre og spennende jeg skulle ønske jeg kunne ta større del i.
Der grafikken i de spillbare delene briljerer, er dessverre de filmatiske sekvensene en annen historie. De ser nesten grumsete ut i forhold og holder ikke 2012-standard. På mange måter stikker de seg ut fra det vakre du ser mens du sitter i kjerre bak Seren.
Noe annet som ikke holder 2012-standard er den norske dubbingen av Gabriel og de andre figurene i spillet. Møtet med Kinect gjorde virkelig Fable: The Journey til et barnespill. For meg var den erkebritiske dialogen mye av det som skilte Fable-serien fra andre tredjepersoneventyrspill. Det var på mange måter ett av seriens kjennemerker. Dette Fable-spillet er intet unntak, det har vi sett i flere av reklamene for spillet. Jeg er ikke i stand til å beskrive hvor skuffet jeg ble da jeg oppdaget at dialogen i The Journey-spillene på vårt marked var dubbet til norsk, og at det var det eneste språket tilgjenglig. På mange måter ble da ikke The Journey lenger et Fable-spill.
Konklusjon
Fable: The Journey skulle vise oss en annen måte å oppleve Albion på, men champagnen viste seg å være fruktsaft. Spillet byr på noen gode øyeblikk, som når magien og Kinect faktisk fungerer, eller når Seren kaster og vrinsker fornøyd med hodet etter at du har gitt henne et eple. Til tider kan spillopplevelsen være morsom, det er ingen tvil om det, men det er ikke morsomt ofte nok.
Lionhead hadde flere gode og utradisjonelle idéer for bevegelseskontrolleren, men utførelsen har ikke gått hånd i hånd med disse. Kinect-kontrolleren er rett og slett ikke stabil nok. Selv etter utallige kalibreringer blir det ikke nærheten av presist nok.
Når norske spillere i tillegg får middelmodig dubbing tredd nedover hodet, er det ikke stort annet å si enn at Fable: The Journey skuffer.
Om du ikke har vært på oppdagelsesferd i Albion enda er det bedre måter å gjøre det på enn med The Journey. Her sitter du verken med markedets beste Fable-spill eller beste Kinect-spill. En del av meg sitter redd tilbake, bekymret for at Fable-serien har satt i gang en selvdestruksjonsprosess.
Fable: The Journey er kun i salg for Xbox 360, og krever Kinect.
