Det mest skremmende med Dead Island: Riptide er ikke hordene av kjøttetende zombier, men snarere hvor sabla lite nytt materiale de har fylt oppfølgeren sin med. Utviklerne har riktignok nølt med å kalle Riptide for noe annet enn en fortsettelse, men det virker mest som en dårlig unnskyldning for å slippe å ta noen reale grep.
For der originalen fra 2011 kunne slippe unna med mye rusk fordi det var nytt og annerledes, fortjener Riptide litt kjeft for å ikke ta steget opp. Spillet har fortsatt sine stunder med artig zombieaction, men totalpakken burde strengt tatt være så inderlig mye bedre.
Kjipe reisekamerater
Grunnoppskriften i Riptide er fortsatt like enkel som den er morbid. Man plukker opp våpen og knuser hodeskaller, før man trasker videre på jakt etter flere våpen og hodeskaller. Det er i utgangspunktet zombie-konseptet i sin reneste form, hvor en stor, sammenrast verden er klart til å bli utforsket og et hav av levende døde venter på å bli hakkemat.
Som én av fem overlevende skylles man i land på øya Palanai, og det er fortsatt «paradis møter helvete» som er det underliggende konseptet her. Som vanlig kaver man seg forbi hauger av forlatte kofferter, raserte hoteller og zombier i badeshorts, men det mer sumpete og ville elvelandskapet gjør at øya skiller seg litt fra Banoi på andre siden av sundet.
Riktignok er det litt for mange lukkede dører, ugjennomtrengelige buskaser og ustigelige knauser på øya til å matche frihetsfølelsen til for eksempel Far Cry 3, men sammenlignet med zombiespill flest er øya en skikkelig sandkasse.
Dessverre har utviklerne forsøplet lekeplassen med en tafatt historie, som stort sett sender deg rundt på intetsigende «hent ditten og datten»-oppdrag. Andre halvdel vrir plottet inn mot klassisk Resident Evil-territorium, med onde forskere, konspirasjoner og mutasjoner ute av kontroll. Kjedelige greier, egentlig.
Flere av figurene er så enkle, karikerte og latterlig dårlig spilt at man i hemmelighet håper de blir zombiemat. Selv om man alltids kan hoppe over mellomsekvensene og stupe rett inn i neste klynge av levende døde, hadde det jo vært en fordel om man brydde seg om det som skjer rundt deg.
Det er egentlig merkelig hvordan så mange spillutviklere absolutt insisterer på å presse inn historier når de åpenbart verken mestrer kunsten å skrive eller å fortelle. Riptide hadde absolutt vært tjent med å trimme fortellingen helt ned til beinet, og heller fokusert på ren og skjær overlevelse. Det trenger jo ikke være så hersens komplisert hele tiden når alt man behøver er et mål og et ålreit reisefølge.
Blodig kløneri
I starten av spillet kan man velge mellom å styre en fra den originale kvartetten eller å hoppe i skoene til nykommeren John. Med sine metallklør og australske aksent er han en slags fattigmanns Hugh Jackman, men han duger greit.
Zombiene kommer også i ulike rekke fasonger, fra vanlige «walkers» til svære «brutes» og de splitter nye «screamers». Kall meg en tradisjonalist, men jeg foretrekker helt klart de normale typene og trenger egentlig ikke så mye mer enn det. Zombier er appellerende nettopp fordi de er som oss, bare i en hakket mer hjernedød og sulten utgave. Heller femten treiginger som går ned på noen få slag hver enn én gigantisk jævel som tåler halve forsvarsbudsjettet.
Selve actiondelen er enkle saker, men det er stort sett godt løst. Det føles skremmende deilig å deise løs på vanlige zombier, og det er nok av kreative måter å avrette krekene på. Ofte skapes intense situasjoner ut av ingenting og i slike stunder nyter man bare spenningsrushet. Det er nesten så man glemmer alt som ellers ikke henger på greip i Riptide.
For det er ikke særlig gøy å drukne fordi den tøffe spesialsoldaten ikke kan svømme eller å bli spist levende fordi foten sitter fast i dørstokken. Og hvorfor må man bruke begge hendene til å løfte en båtmotor når man ellers lagrer et titalls tunge våpen under Hawaii-skjorta?
Slike lite gjennomtenkte sprer seg over Palanai som et virus, og det er egentlig fullstendig unødvendig når spillet er så ufattelig likt forgjengeren. Hvis man absolutt ikke skal finne på noe nytt kan man i det minste polere det gamle til det skinner.
Stjel fra de døde
Palanai er et paradis for folk med samlemani. Våpen, eller objekter som kan brukes som våpen, ligger strødd overalt, og man kan fylle de magiske lommene sine med saker som batterier, ståltråder og limstifter. Dette småplukket kan brukes til å oppgradere og modifisere våpen, noe som kan resulterer i tøffe og dødelige dingser som et elektrisk brekkjern surret inn i piggtråd.
Dessverre er det vanskelig å se hva all denne plyndringen er godt for. Joda, det gir en viss mening at man må leke MacGyver i en zombieapokalypse, men selve mekkingen er klønete utført. Det er altfor mye som må inn og dingsene man leter etter ligger som regel spredd rundt på de merkeligste steder. Oppgraderingene man til slutt ender opp med er som regel resultatet av rene tilfeldigheter .
Etterhvert som man spiller stiger man i ferdigheter, men siden zombiene følger deg opp nivåstigen har det egentlig lite å si. De ulike våpnenes kvaliteter baserer seg på poeng som ikke nødvendigvis har noe med virkeligheten å gjøre og man kaster derfor bort altfor mye tid på å romstere gjennom menyer, analysere statistikk og sammenligne våpen. Et rask kikk på hammeren burde være nok til å forstå at den knuser et kranium mer effektivt enn en dvask plastpinne.
Mye av det samme gjelder figurenes personlige oppgraderinger. Ja, systemet er omfattende, men det tilfører spillet mye mindre enn tiden man legger ned i det skulle tilsi. Man kan bruke poengene til å bli 10% raskere eller øke sjansene til å få inn et dødelig slag, men i kampens hete er endringene ofte så mikroskopiske at man sjeldent legger merke til valgene.
I det hele tatt er det vanskelig å se på hvilken måte rollespillelementene bidrar til opplevelsen annet enn at Riptide blir mer komplisert, mer oppstykket og mindre realistisk. En enklere og mer logikkbasert fremgangsmåte hadde fått spillet til å flyte så mye bedre, for det er tross alt sunn fornuft som gjør at folk overlever katastrofer.
Best på nett
Riptide kan enten spilles alene i mørket eller med opp til fire fremmede på nett. Det siste er helt klart å foretrekke. Som ensom ulv merker man monotonien i spillets enkle oppskrift mye fortere, og det er irriterende å se på alle de late datafigurene som ikke løfter en finger mens du ofrer liv og lemmer for deres helse.
Over nettet åpner derimot mulighetene for litt godt gammeldags lagarbeid. Alt avhenger selvfølgelig av dine medspillere, men denne delen av internettet er overraskende tett befolket av fornuftige folk. Skulle man absolutt støte på en plagsom tulling eller to tillater et snedig system at man kan hoppe inn og ut av flerspiller uten å miste progresjonen.
Gleden av samarbeid kommer best til syne i en av Riptide sine ytterst få nye tilskudd; hordene. Her må man holde stand i en eller annen bygning mens en strøm av zombier forsøker å overmanne stedet. I slike situasjoner er det fint å være flere, ettersom noen kan legge ut miner og sette opp gjerder, mens andre kan bemanne maskingeværstillingen og fyre løs.
Et gjenvarende problem, selv i flerspiller, er at straffen for å dø er altfor liten. Ender man opp som zombiefór tar det bare noen få sekunder før man er på beina igjen, og en liten smekk på pengepungen er alt man får. Etterhvert er lommeboka så full at disse bøtene ikke merkes, og man gidder derfor ikke å ta så mye i som man burde for å redde en kamerat i nød.
Konklusjon
En god oppfølger tar aller helst vare på de positive elementene fra forrige runde, samtidig som spillet forsøker å reparerer eller fjerne rusket som ikke fungerer. Dead Island: Riptide er ikke særlig interessert i å ta nye steg, og overlevelsesdramaet som utspiller seg er nærmest en blåkopi av den to år gamle forgjengeren.
På plussiden betyr det fortsatt respektable mengder med uhøytidelig zombievold, satt i en åpen verden hvor man stort sett er sin egen herre. Spesielt over nett med likesinnede er sjansen stor for å havne i noen festlige og intense konfrontasjoner med horder av levende døde.
Dessverre er Riptide nesten like teknisk upolert som forgjengeren. Klønete kontroller, en håpløs historie og uinteressante rollespillelementer gjør opplevelsen mye mer slitsom enn den burde være, og alene går det sjeldent lang tid før behovet for en pause melder seg. Dead Island er fortsatt en serie som er langt bedre på papiret enn i praksis.
Dead Island: Riptide er i salg for Xbox 360 (testet), PlayStation 3 og Windows.
