Solid på alle måter
Det er litt vanskelig å peke ut nøyaktig hvorfor Batman: Arkham Asylum er så moro å spille. Det gjør absolutt ingenting nytt, og på overflaten er det lite som skiller det fra de utallige andre tredjepersons actionspillene på markedet. Men som sagt; det er en usedvanlig solid og velregissert opplevelse. Det skjer noe absolutt hele tiden, og overraskelsene står i kø. Og enten du klatrer rundt i gamle ruiner i Arkhams undergrunn, sniker deg lydløst i skyggene eller banker løs på tatoverte bolere vil du storkose deg. Hele tiden.
Jeg liker også hvordan spillet stadig gir deg små hint (frampek, som det så fint kalles) om hva som kommer til å skje i fremtiden. Et godt og tidlig eksempel på dette er hvordan du i introduksjonssekvensen ser muterte Croc fraktes forbi. Det skal ikke mye fantasi til for å skjønne at du må kjempe mot dette grufulle vesenet før spillet er over. Dette er et virkemiddel som skaper både forventninger og frykt, og utviklerne har brukt det svært godt.
Historien og settingen fungerer også helt perfekt. Jeg er ingen blodfan av Batman-universet, men jeg kan nok om det til at jeg merker hvor autentisk det hele er, hvordan Jokeren oppfører seg akkurat som Jokeren skal, og hvordan spillets Batman virkelig er DC Comics Batman. Ikke bare en generisk spillhelt i forkledning. Alt er bare helt riktig, og dette er ikke bare det beste Batman-spillet jeg noensinne har spilt (beklager, Batman: The Movie), men også et av de aller, aller beste lisensspillene noensinne. Det triste er at nå som Arkham Asylum har satt standarden, kommer det bare til å bli enda surere å spille alle de middelmådige lisensspillene verdens store utgivere stadig pumper ut.
Hjerneløse fiender
Men før skryteorgien tar helt av, må jeg påpeke at spillet har visse svakheter. Fiendene er for eksempel ganske dumme, og litt for robotaktige til at de virker helt troverdige. De følger faste rutiner, og med mindre de akkurat har sett deg slenge deg opp i taket slår det dem aldri å se opp, uansett hvor mange av dem du tar knekken på. De virker også både svaksynte og hørselshemmede til tider, og du skal generelt være svært nær dem før de klarer å se deg. Det er ikke særlig rart at Jokeren bruker halve spillet på å klage over vaktene sine via Arkhams høyttaleranlegg.
Ellers er det mest småplukk det går på. Noen ganger hekter Batman seg fast i kanter og småting, noe som ser litt dumt ut (og kan være skummelt om du har en bevæpnet fiende på nakken), men det går stort sett greit. Mot slutten av spillet blir det også litt mye besøk på steder du har vært tidligere, men spillet legger hele tiden inn nye ting og utfordringer som gjør at det holder seg friskt likevel. Og, for å flisespikke, hater jeg den «trykk samme knapp tusen ganger så raskt du kan for å simulere at du gjør noe tungt»-mekanikken som er så populær for tiden, og som også har funnet veien inn i dette spillet.
Visuelt er Batman: Arkham Asylum en stor triumf. Det er ikke det peneste spillet jeg har sett, men atmosfæren og stilen er helt perfekt, og detaljnivået er svært høyt. Miljøene er mørke og dystre, og Arkham framstår som et institusjonshelvete fra attenhundretallet. Det eneste som er litt synd er at «detective vision»-modusen forvrenger grafikken litt, samtidig som den generelt er så nyttig at du glemmer å skru den av, og dermed ikke får nyte miljøene slik de egentlig ser ut.
Spillet briljerer også på lydsiden, ikke minst takket være de bunnsolide skuespillerprestasjonene fra Mark Hammil (som spiller Jokeren) og de andre fra The New Batman Adventures. Batman er kanskje den figuren med minst spennende skuespill, men det er nok litt på grunn av karakterens natur. Han skal jo tross alt være avbalansert og rolig uansett hva som skjer, og ikke la seg rive med.
Konklusjon
Jeg skal ærlig talt innrømme at jeg aldri hadde særlig store forhåpninger til Batman: Arkham Asylum. Det er et lisensspill, tross alt, og jeg har nok erfaring med spillbransjen til at jeg vet hvordan slike spill vanligvis ender opp.
Det tok imidlertid ikke lange tiden før Batman: Arkham Asylum klarte å hekte meg. Faktisk skjedde det allerede under introduksjonssekvensen, som setter scenen på en svært god måte. Resten av skepsisen forsvant gradvis, etter som spillet imponerte med den ene spennende situasjonen etter den andre, og en variasjon som andre actioeventyr bare kan se langt etter. Dette er et spill som aldri slutter å levere, og aldri slutter å overraske. Akkurat i det du tror du har sett alt det har å by på, gjør det noe helt nytt og spennende, og du kan ikke annet enn å glise.
Den beste måten å beskrive Arkham Asylum på, er å kalle det skikkelig solid håndverk fra ende til annen. Det er ikke innovativt, det prøver ikke å være kunst, men det leverer en usedvanlig underholdende blanding av action, sniking, utforsking og lett hjernetrim.
Batman: Arkham Asylum er i salg for Xbox 360 (testet) og PlayStation 3. PC-versjonen følger 18. september.
