Internasjonale intriger, terrorisme, skruppelløse private selskaper, farlige våpen på avveie, hemmelige organisasjoner og du midt oppe i suppa – jo da, dette har potensial til å bli en kongelig rett for skikkelig gourmet-gamere.
Når actionrollespillet Alpha Protocol i tillegg blir laget av Obsidian Entertainment, med veteraner fra det guddommelige Black Isle Studios, er det ikke rart mange sitter klare med smekka rundt halsen, har latt den beste vinen lufte seg en halvtime og stilt smaksløkene til Defcon 1.
Frisk setting?
Som gammel rollespilltraver er det godt å se sjangeren bevege seg vekk fra de dagligdagse og velkjente fantasy- og science fiction-spillverdenene, og i stedet ta for seg noe så eksotisk og ukjent som vår egen nåtidsverden.
Dette er ingen lett oppgave, for i et Star Wars eller Dungeon & Dragons-univers så kan alle være helt enige om viktige fakta, for verdenene er jo kun oppfunnede skygger av vår egen. Menneskets eget liv og virkelighet på jorda er derimot mye verre å forstå, for her nytter det ikke å kun lese et par bøker, når enorme mengder av den informasjonen som finnes der ute stort sett er propaganda av aktører med en klar agenda.
Slik behøver et spillselskap ekte innsikt, dyp forståelse og mot til å takle kontroversielle temaer og utfordre veletablerte normer for å lage noe så ambisiøst som et moderne spiondrama. Hvis de faktisk ønsker å lage et spill med en realistisk historie med verdslig relevans.
Hvis de kun er ute etter å lage artig underholdning, lik den du som oftest finner i historier om James Bond, er det mye lettere å ikke legge fingrene i mellom fantasi og virkelighet, slik at fortellingen like godt kunne funnet sted i det ytre verdensrom eller en dal full av alver og drager.
Så, klarer Alpha Protocol å gjøre noe nytt med sjangeren? Svaret er ja, men aller mest nei. Hovedperson agent Michael Thornton er nemlig ikke først og fremst noen troverdig aktør i en ærlig fortelling om verdens storpolitikk. Han er i stedet en noe mer puslete og klisjéfylt utgave av Shepard fra Mass Effect.
Historie med potensial
Alpha Protocol er navnet på en hemmelig amerikansk spionorganisasjon. Den eksisterer slik at myndighetene kan sende agenter på farefulle og kontroversielle oppdrag, og samtidig nekte for at de har noe med spionene eller Alpha Protocol å gjøre hvis ting går i dass.
I god rollespillånd får du i stor grad lov til å utforme Michael Thornton som du ønsker. Bortsett fra utseende, hvor et av actionspillets ti bud heter at hovedpersonen må være en tradisjonell, kjekk hvit mann med kort mørkt hår, kan du velge Thorntons bakgrunn og evner. I tillegg velger du, i løpet av spillets samtaler, hva slags person han er og hvorfor han er agent.
Etter en opplæringsdel begynner du ballet i Saudi-Arabia, hvor farlige raketter har «kommet på avveie» og blir brukt til å skyte ned et passasjerfly. Din oppgave er å rydde opp i rotet og ta rakettene tilbake fra en arabisk terroristgruppe.
Få ting er likevel som de synes på overflaten, og du begir deg snart ut på en lang historie full av konspirasjoner, skjulte motiver og forræderske personer som kan ende med tredje verdenskrig, hvis du ikke greier å stikke kjepper i hjulene på komplottmakerne.
Fortellingen tar deg fra Midtøsten til Taiwan, Moskva og Roma. Du får møte haugevis av forskjellige personer underveis og et mylder av hemmelige organisasjoner. Alpha Protocols kanskje sterkeste element er alle mulighetene historien gir deg, for du kan nemlig i svært høy grad påvirke hendelsenes forløp, hvordan personer reagerer på deg og hva organisasjonene foretar seg.
Det er først og fremst dine samtalevalg som former fortellingen. Du skaper gode eller dårlige forhold til andre personer ved å velge forskjellige typer setninger. Når du snakker kan du som oftest velge mellom stiler som profesjonell, taktfull, aggressiv eller flørtende, og dette avgjør hvordan folk reagerer på deg. Hvis du vil at noen skal like deg må du forsøke å finne ut hvilke samtalestil de «tenner” på.
I tillegg til dette må du også ta mange valg i løpet av oppdragene dine. Du velger hvem som skal leve og hvem som skal dø, hvem du skal stole på og hvem du tror lyver, hvem du skal samarbeide med og noen ganger hvem du skal redde og hvem som må ofres. Slik gir Alpha Protocol deg mye frihet og du føler ofte at det virkelig er du som sitter i førersetet.
Rusk i maskineriet
Du bygger deg opp mapper som inneholder informasjon om de personene og de organisasjonene du møter, slik at du til en hver tid kan lese om dem og se hva du har funnet ut. Det blir likevel etter hvert et fryktelig styr å holde orden på hvem som er hvem og hvilke gruppe som forsøker å oppnå hva. Så hvis du skal være veldig presis og nøyaktig må du bruke masse tid på lesing av e-poster, dokumenter og analyser hvis du skal ha full kontroll på hva som foregår.
Hvis du ikke er tilhenger av slike dypdykk i detaljer er det også fullt mulig å la humla suse, og bare buse frem og nyte fortellingen og personlighetene i den. Dette er uheldigvis ikke like lett som i mange andre spill, for Alpha Protocol har nemlig en del problemer når det gjelder både innpakning og fremstilling.
Spillets skuespillerstemmer er noen ganger helt ok, men andre ganger ganske platte og tåpelige. De fleste av personene er heller ikke spesielt godt utviklet, og det er vanskelig å få et godt forhold til noen av dem. Selv ikke hovedpersonen er særlig interessant, han virker ganske blek og hul.
Selv om historien handler om seriøse temaer som terrorisme, private selskapers makt og internasjonalt diplomati, møter du på flere personer og organisasjoner som er så «over the top» og tåpelige at de virker fullstendig latterlige. Slik hopper Alpha Protocol frem og tilbake mellom det ultraseriøse og det klovneaktige. Som om du så filmen Kick Ass på ett øye og en episode av Battlestar Galactica på det andre.
Handlingen blir også fortalt gjennom tilbakeblikk, hvor du ser Michael Thornton bli avhørt av sjefen for et mektig internasjonalt selskap. En person som igjen ser ut som en blek skygge av «The Illusive Man» fra Mass Effect 2, hvor røykingen, håret og alt er på plass, bortsett fra at skuespilleren bak stemmen selvfølgelig på ingen måte kan nå opp til originalen.
Denne fortellerteknikken gjør egentlig ikke historien særlig mye bedre, men gjør den i stedet mer forutsigbar. Forhørene kan likevel minne noe om verbale duller, så du får i hvert fall tatt en del valg i dem og lærer din erkefiende å kjenne.
