Alan Wake er en suksessrik forfatter, men han har et problem. Han har nemlig ikke fått ned et eneste ord på papiret i løpet av de to siste årene. Søvnen sliter han også med, og det er tydelig at livet hans trenger en stor forandring. Derfor har han og kona reist til Bright Falls, en døsig amerikansk småby i idylliske omgivelser, hvor de har leid en liten hytte ved en innsjø. Kanskje et par uker utenfor storbyens kjas og mas kan gjøre godt?
Det Alan ikke vet, er at han er hovedpersonen i et spill. Og siden ingen lager spill om utbrente forfattere som tar knekken på skrivesperren sin ved hjelp av en hyggelig og rolig ferie, skriver en ny bestselger og lever lykkelig alle sine dager til ende, sier det seg selv at ting ikke går som planlagt. I dagslys er Bright Falls den reneste idyll, men når mørket faller på begynner uhyggelige ting å skje.
Det hele starter med at Alans vakre kone forsvinner, før Alan selv «mister» en hel uke av livet sitt, uten å ha den minste idé om hva han har brukt den til. Når han så våkner opp igjen, jages han av mystiske skyggemenn og en kald, mørk «tilstedeværelse» som ikke skyr noen midler for å få has på ham. Men er de faktisk virkelige, eller har tapet av kona fått det til å rable for stakkaren?
Overdådig presentasjon
Alan Wake kommer fra finske Remedy, som du kanskje husker som skaperne av Max Payne-serien. Og selv om dette spillet er i en helt annen sjanger enn de blodige voldsorgiene om storbypurken Max og hans kontinuerlige jakt på hevn, har Alan Wake flere klare likhetstrekk med Max Payne-spillene. Det er nemlig tre beslektede områder hvor Remedy må kunne beskrives som noen av de klart beste utviklerne innenfor spillmediet: Historie, stemning og presentasjon.
At Alan Wake glimrer på disse områdene tar det ikke lang tid å oppdage. Etter en litt famlende øvingsdel helt i starten settes standarden med det første møtet med småbyen Bright Falls. Den nesten gåsehud-fremkallende følelsen jeg fikk fra introduksjonen minner meg om det første møtet med Lost Heaven fra klassiske Mafia. Byen ser ut til å være revet ut fra et prospektkort, der den ligger badet i lys i naturskjønne omgivelser.
Det som kjennetegner både Bright Falls og de øvrige miljøene i Alan Wake er et utrolig detaljnivå. Uansett om du er i en mørk skog, en koselig hytte, en typisk amerikansk diner eller i en forlatt mølle, er omgivelsene fulle av små og store ting som gjør at de føles virkelige. Mange av dem er av typen de aller fleste utviklere nok hadde hoppet over, fordi det er snakk om tidkrevende småting spillerne sannsynligvis ikke legger merke til at mangler uansett. Og det er nok riktig. Men når de faktisk er her, skaper de et ekstra lag av troverdighet som gjør underverker for totalopplevelsen.
Og så har vi skogen, da. Natur er egentlig ikke så lett å få riktig i spill, ikke bare fordi naturen i seg selv er så uendelig detaljert, men fordi den lever. Selv når en utvikler har fått detaljene på plass, virker det ofte som om vi beveger oss gjennom naturfotografier fremfor å være i en ekte skog, fordi ting føles alt for statiske. Remedy har tydeligvis erfaring med en og annen stormfull natt i de finske skogene, for når vinden blåser opp og trærne begynner å vaie byr Alan Wake på et spetakkel av en naturopplevelse som du ikke finner maken til i andre spill.
Stemning
De detaljerte miljøene og stormfulle skogene kombineres med usedvanlig flotte lyseffekter og enorme synsrekkevider, og resultatet er mye mer enn stimulerte grafikkhorekjertler. De er også utrolig stemningsskapende. Kontrastene mellom idyll om dagen og mareritt om natten er enorme. Alan Wake er verken blodig eller preget av monstre som hopper frem og skremmer deg, men presentasjonen sikrer at stemningen kryper inn under huden på deg. Og når spillet først bestemmer seg for å skremme, er grunnarbeidet lagt.
Historien skal jeg ikke røpe mer om her, men den hektet meg raskt. Som de mange filmene og bøkene spillet mer eller mindre åpenbart henter sin inspirasjon fra, står spørsmålene i kø – og jo mer du spiller, jo flere svar klarer du å pusle sammen. Men du vil alltid vite mer, og derfor må du fortsette å spille. Bright Falls er dessuten befolket med troverdige figurer, og på tross av all ondskapen blir man faktisk litt glad i denne vesle småbyen og de sympatiske folkene som er uheldige nok til å bo der.
En spesiell detalj er at du stadig kommer over sider fra en roman tilsynelatende skrevet av Alan Wake selv, som ikke bare forteller om ting som har skjedd, men også ofte om ting som kommer til å skje. Utover den sentrale rollen romanen spiller i historien, har den en annen viktig funksjon; den røper akkurat nok om fremtiden til at du blir spent. Fantasien begynner å surre, og du begynner å grue (eller glede) deg til ting du vet kommer til å skje.
Men hva med spillet?
Disse tingene er imidlertid bare en del av opplevelsen Alan Wake tilbyr. Som spill er det også svært solid. I bunn og grunn er det et tredjepersons actioneventyr hvor lys og mørke spiller en svært viktig rolle. Så lenge du er i dagslys, er verden rundt deg fredelig, og du kan utforske de flotte omgivelsene i ditt eget tempo. Men når mørket faller på, dukker farene opp. Du er trygg så lenge du er i opplyste områder, men sikringer kan gå, strømledninger kan kuttes og aggregater kan slutte å virke. Når det skjer bryter helvete løs.
Ondskapen som jakter på deg har nemlig en stygg tendens til å overta kroppene til folk, og forvandle dem til fryktelige drapsmaskiner. Å kalle dem zombier blir feil, men oppførselen deres får dem til å minne om de vandøde, illeluktende monstrene vi stadig stifter bekjentskap med i mediet. Den eneste tanken som står i hodet på dem er å drepe deg, og de virker (heldigvis) ikke smarte nok til å bruke skytevåpen. I stedet kommer de løpende mot deg, og bruker kniver, økser, spader og så videre for å ta knekken på deg.
