Jeg har ikke så veldig mange minner fra min tidlige barndom, men én ting som sitter igjen er nettene. Den trygge verdenen rundt meg forandret seg helt, og ble fremmed og skummel. Jeg kunne bruke evigheter på å nistirre på skygger, overbevist om at de på ett eller annet tidspunkt hadde flyttet på seg. Og ja, jeg hadde monstre under sengen. Jeg utviklet til og med merkelige regler for hvordan jeg skulle forholde meg til dem. Når jeg var helt dekket av dynen kunne ikke monstrene se meg, men siden det var litt ubehagelig i lengden fikk hodet dispensasjon. Det var usynlig for monstrene, kom jeg frem til, men resten av kroppen måtte være godt skjult.
Senere i barndommen ble frykten til fascinasjon – da jeg regelmessig fikk overnattingsbesøk av en venn var målet vårt alltid å være oppe om natten. Sammen skulle vi finne ut hvordan det egentlig var, mens huset var stille og mørkt. Vi klarte det nesten aldri, da foreldrene mine brukte irriterende lang tid på å gå å legge seg og vennen min alltid sovnet i siste liten, men jeg husker spesielt en gang der vi slo dem og kunne leke – så stille som mulig – i stua etter mørkets frembrudd. Det var som om vi var i en helt annen verden, en verden der barn egentlig ikke skulle være.
Når trollmor har lagt sine elleve små troll
Det norskutviklede spillet Among the Sleep henter disse barndomsminnene og følelsene tilbake. Vi får rollen som en liten toåring som lever et tilsynelatende lykkelig liv med sin alenemor. Men når mørket faller på, begynner ting å skje. Først blir teddybjørnen vår hentet bort av usynlige krefter, og så velter barnesenga på mystisk vis og vi slippes løs i huset. Omgivelsene som tidligere var så fargerike og hyggelige er plutselig mørke og truende, og uforklarlige hendelser trekker oss ut av rommet og inn i det uhyggelige mørket. Noe er veldig, veldig galt – men hva?
I utgangspunktet minner Among the Sleep litt om andre førstepersons grøsserspill, slik som spillet som i stor grad sendte meg løpende i panikk bort fra denne sjangeren, Amnesia: The Dark Descent. Ukjente lyder, skygger og hendelser sørger for både den ene og den andre skvetten, og når monsteret kommer er det minst like skremmende som uhyrlighetene fra Amnesia. Som i den svenske grøsseren spiller du en hovedperson som ikke kan forsvare seg, noe som gjør farene ekstra truende.
Men Among the Sleep forandrer seg ganske raskt. Spillet bruker nemlig kort tid på å forlate huset til fordel for mer abstrakte og drømmeaktige miljøer. Dermed forsvinner litt av brodden – det er fortsatt guffent, og mange av miljøene er skikkelig slående, men du skjønner at det ikke er ekte. Among the Sleep er ikke den spøkelseshistorien det gir inntrykk av i starten. I stedet tar det for seg et viktig tema og gjør det stort sett på en god måte. Men det er ikke akkurat subtilt, og det meste av frykten og mystikken forsvinner lenge før spillet er over.
Brå overgang
Jeg vil være varsom med å kritisere retningen utviklerne har valgt, men jeg synes ikke spillets siste tre fjerdedeler lever helt opp til forventningene man får i den første. Å forvandle det nære og kjente til noe fremmed, mystisk og truende er et ekstremt kraftfullt virkemiddel, og jeg skulle ønske utviklerne hadde holdt på det litt lenger. Overgangen fra det ene til det andre er dessuten veldig brå, og spillet bruker få minutter på å endre karakter totalt.
Samtidig setter jeg pris på spill som har noe på hjertet, og som utnytter spillmediets unike mulighet til å vise vanskelige situasjoner fra nye perspektiver. Among the Sleeps budskap er kanskje ikke revolusjonerende, men ved å gå for noe annet enn «Poltergeist med en baby i hovedrollen» har utviklerne skapt noe som potensielt kan være mer verdifullt.
I tillegg slutter presentasjonen aldri å imponere. Fra det autentiske huset i starten til de abstrakte og drømmeaktige miljøene senere i spillet er det alltid vakkert og fullt av detaljer. Lyden er et av spillets sterkeste enkeltaspekter, og du bombarderes konstant av lydinntrykk som skaper og bygger opp under stemningen. Og de første gangene du treffer på spillets store monster garanterer jeg at lyden alene vil få nakkehårene til å reise seg.
En toåring er ingen superhelt
Spillsystemene er naturligvis ganske enkle. Du kan både krabbe og gå – å krabbe er raskere, men om du kun bruker beina har du muligheten til å omfavne teddybjørnen din og dermed skape lys rundt deg. Du kan også klatre opp på små avsatser, og manipulere enkelte ting i miljøene. Flytter du for eksempel en stol frem til ei dør kan du klatre opp på den og nå dørhåndtaket. I spillets snikesekvenser redder du deg vanligvis unna fare ved å kravle inn under bord eller andre ting.
Det er også mulig å plukke med seg ting i miljøene, men ikke forvent avanserte eventyrspillgåter av den grunn – du er tross alt bare to år. Mesteparten av tiden bruker du rett og slett på å labbe eller krype rundt på jakt etter nøkler eller andre mer eller mindre skjulte objekter, og noen ganger flytte litt rundt på ting i miljøene slik at du kan nå det du trenger. Det er alltid åpenbart hva du skal finne, og stort sett også hvor du skal gå. Utviklerne har vært veldig flinke til å «skilte» spillmiljøene med lys og andre effekter som peker nesen din i riktig retning.
Jeg føler imidlertid ikke at Among the Sleep helt klarer å rettferdiggjøre handlingen og utfordringene sine. Hoveddelen av spillet dreier seg om å samle sammen «minner», men utover at den snakkende teddybjørnen forteller meg at det er det jeg skal gjøre skjønner jeg ikke helt hvorfor. Det virker unaturlig, litt for mekanisk og spillaktig. Spill handler ofte om å samle ting, så da samler vi ting her også. Dermed kan spillet også struktureres i tradisjonelle brett, ett for hvert minne som skal finnes.
Her kommer vi tilbake til skillet mellom starten av spillet og resten. I starten er det en naturlig – om enn veldig lineær – utforskningsopplevelse, hvor du hele tiden trekkes videre av din egen nysgjerrighet og ting som skjer rundt deg. Resten av spillet er mye mer tradisjonelt. Du samler ting, utforsker og manipulerer miljøene og så videre, med det enkle målet å finne det du trenger for å låse opp neste brett. Jeg opplevde ikke dette som like involverende.
Ikke særlig stort
Among the Sleep er ikke noe utfordrende spill, og selv om det er mulig å «dø» skal det godt gjøres å få det til hvis du ikke prøver. I de sekvensene der du støter på monsteret er det alltid lett å komme unna. Spillet har heller ingen plattformutfordringer eller andre ting som krever god koordinasjon eller raske reflekser. Det handler for det meste om å utforske og å suge opp stemningen og detaljene. Oppgavene du får er ærlig talt litt småkjedelige, og hadde det ikke vært for omstendighetene og presentasjonen hadde dette spillet vært en tam affære. Måten alle elementene kombineres på gjør opplevelsen meningsfull likevel.
Ifølge Steam brukte jeg i overkant av to timer på å fullføre spillet, så det er ikke store greiene det her. Samtidig følte jeg absolutt at det varte lenge nok – det er vanskelig å se for seg hvordan spillet kunne vært særlig mye større uten at man hadde blitt lei. Da måtte i så fall utviklerne ha implementert ny funksjonalitet, som igjen kanskje hadde tatt fokus bort fra hovedkonseptet. At spillets korte varighet kan være et ankepunkt for mange har jeg absolutt forståelse for, men med tanke på konseptet har det vel alltid ligget i kortene at dette ikke ville bli et veldig langt spill. Jeg er glad for at Krillbite ikke har vannet ut opplevelsen for å gjøre den drøyere.
Konklusjon
Det er vanskelig å skulle sette karakter på et spill som Among the Sleep. Det byr på en unik opplevelse, ikke bare fordi det putter deg i sokkene til en toåring, men fordi det tar for seg temaer vi veldig sjeldent ser i mediet vårt. Dessuten er det, i alle fall i starten, genuint skremmende og guffent. Jeg føler samtidig at den første delen er mer vellykket enn fortsettelsen. Når spillet tar steget helt bort fra «virkeligheten» og inn i fantasien mister det litt av det som gjorde konseptet så fascinerende i utgangspunktet, samtidig som noe av dynamikken fra starten også forsvinner. Spillet deles opp i klare nivåer og fokus går over på å finne mer eller mindre skjulte gjenstander.
Men det betyr ikke at spillet slutter å være interessant. De abstrakte miljøene er ofte slående, og fulle av små og store detaljer som man kanskje ikke legger merke til ved første øyekast, og lydbildet er ekstremt sterkt gjennom hele spillet. Gradvis pusler man sammen en forståelse av hva som egentlig foregår, og selv konturene blir klare ganske raskt tar det en liten stund før man får fylt inn detaljene. Mye av mystikken forsvinner imidlertid en god stund før spillet er over, og med den forsvinner også skrekken.
Among the Sleep er nok ikke den grøsseren mange hadde forventet. Dette er ikke Amnesia med en baby i hovedrollen, men et spill som har et høyst virkelig budskap det ønsker å få frem. Og det synes jeg det klarer, selv om jeg har problemer med deler av gjennomføringen. Krillbite kan i det store og hele være stolte av sitt første spill, men det er ikke uten forbedringspotensiale.
Om du vil ha flere spill som tar for seg rimelig uutforskede temaer i spillmediet, kan du teste Gone Home.
