Det er nå over 20 år siden Age of Empires ble lansert, som er en veldig god stund i en industri som beveger seg raskere enn de fleste. Likevel er det enkelt å kjenne igjen fundamentet vi fortsatt spiller med i så godt som alle sanntidsstrategispill, og på akkurat det punktet har nok Age of Empires hatt mer å si for sjangeren enn mange andre. Age of Empires: Definitive Edition beviser hvorfor det opprinnelige spillet ble så innflytelsesfult, men om man skulle ønske seg noe mer enn nostalgisk lykke eller det mest fundamentale innen strategi, kan det være lurt å vente til neste spill i serien kommer.
Fra stein til jern
Konseptet i Age of Empires: Definitive Edition er veldig enkelt. Som en utvalgt sivilisasjon, være det romere, egyptere eller makedonere, skal du føre folket ditt gjennom tidene, nærmere bestemt fra den enkle steinalderen, til den mer avanserte jernalderen. Om du tenker det er få aldere å komme seg gjennom kan jeg skjønne det, og etter å ha spilt et utall forskjellige gjennomspillinger skal jeg innrømme at – hvis man er relativt god og skjønner mekanismene – tar det ikke så altfor lang tid å komme seg fra start til slutt.
Forandringene er imidlertid store. I de tidligere alderne har man tilgang til et snevert antall bygninger og enheter, mens man etter hvert får konstruert penere og viktigere bygg, og sterkere og kulere soldater. For å i det hele tatt kunne begynne med dette teknologiske eventyret, må du først bruke arbeiderne dine til å samle ressurser som mat, tre, stein og gull. Slik får du mulighet til å bygge deg opp som sivilisasjon, men det aller viktigste er å samle nok til å kunne ta steget inn i en ny tidsalder. Å ligge foran motstanderne gir deg nemlig solide fordeler i alt fra industri til krigføring. På samme tid kan det være lurt å sabotere for fienden ved å sende soldater ut tidlig, i håp om å finne og uskadeliggjøre arbeiderne deres. Slik må man bestemme seg for om man vil fokusere på det offensive, eller om man vil ta en litt mer fredeligere tilnærming.
Veldig fundamentalt
Jeg er rett og slett imponert over hvor nytt og bra Age of Empire: Definitive Edition faktisk er; for et spill som har fått noen såkalte «quality of life»-oppgraderinger, men som for det meste fokuserer på visuelle forbedringer, er Age of Empires overraskende morsomt. Å bygge sivilisasjoner er noe du kan gjøre gjennom kampanjer og i egne spill, men som nok er aller morsomst når man spiller utenfor kampanjen og dermed uten visse forhåndssatte grenser.
Det er også blant annet i kampanjen at Age of Empires viser sin alderdom. Det er nemlig ikke spesielt gøy å måtte gjøre det samme om og om igjen, det selv om målene forandrer seg fra oppdrag til oppdrag. I tillegg er det få dype mekanismer å bli forelsket i her, i og med at det vanskeligste nok er å klare å balansere hvor mange ressurser man bruker, og hvor mye man burde spare på. Jeg valgte å spille gjennom opplæringsseksjonen før jeg prøvde meg på et eget spill, og etter tre brett ble det veldig fort kjedelig.
Selv om det er morsomt å se sivilisasjonen bre seg ut, og virkelig nyte de vakre nye bygnings- og enhetsmodellene som faktisk ser ordentlig stilige ut, er det såpass få mekanismer å holde på med slik at man fort ender opp med å gjøre svært mye av det samme. I tillegg til at enheter krasjer inn i hverandre og dermed stopper med det de gjør – som kommer av frustrerende «pathfinding»-mangler, til tider hektiske slag og litt dumme enheter – er det tydelig at Age of Empires ikke er splitter nytt. Jeg savner også mer variasjon i enhetsdesign mellom de ulike fraksjonene, for så godt som alle soldatene ser like ut selv om du spiller som Roma eller Egypt.
Konklusjon
Age of Empires: Definitive Edition er på ingen måte et stort spill hva dagens standarder angår, men vet du hva du går til, blir du nok ikke skuffet. For selv om det som er her er fundamentalt og uten de dypere mekanismene man er kjent med fra litt større strategispill som Total War, Civilization og Paradox-spillene, blir Age of Empires mer som å kose seg med litt moro uten at det trenger å ta flere dager. Det kreves nemlig ikke nødvendigvis noe mer enn en time eller to å spille gjennom kampene her, noe som gjør Age of Empires mer egnet til kjappe spilløkter enn lengre perioder.
Selv om det frustrerer hvor enkel den kunstige intelligensen er og at utviklerne ikke har klart å luke ut teite feil som at enheter krasjer inn i hverandre og stopper opp viktige prosesser, er det overraskende hvor morsomt Age of Empires: Definitive Edition ender opp med å være. At man kan ha det gøy alene, men også i flerspillermodusen, i tillegg til den vakre grafikken og et nyinnspilt lydspor som beholder den opprinnelige følelsen, gjør at Age of Empires: Definitive Edition blir et spill som egner seg for mer enn bare nostalgikerne.
Lyst til å lese mer om Age of Empires-serien?
LES OGSÅ: Tilbakeblikk på Age of Empires II »
LES OGSÅ: Anmeldelse av Age of Empires II HD »
